Ved det kommende månedskifte er det 100 år siden 1. verdenskrig brøt ut. Den krigen ble en årsak også til den neste.  Det er  vanlige normale aktører som gjør fatale feil som skaper krig.

Attentatet i Sarajevo tillegges stor betydning. Det ble ikke nevnt i alle de store avisene den gang. De diplomatiske forviklingene gikk stille for seg  til soldatene gikk om bord i togene .

Det som kunne forhindret krigen var sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen. Det manglet ikke på store demonstrasjonstog og høytidelige proklamasjoner mot krigen. Men foran det avgjørende møtet i den tyske riksdagen skrev journalisten Friedrich Stampfer disse ord som gikk i hele den sosialdemokratiske pressen:

«De fedrelandsløse kamerater vil oppfylle sin plikt og ikke på noe vis la seg overgå av patriotene. Vår fraksjon (i riksdagen) står ved spørsmålet om å tillate krigskreditter foran en fryktelig ansvarsfull avgjørelse som ikke må bli vanskeliggjort gjennom noen diskusjoner.»

Det var dette som fikk gjennomslag og en kan også nevne en situasjon hvor en journalist spør rikskansler Bethmann Hollweg hvorfor han hadde  slik hastverk og svaret var :”Ellers får jeg ikke sosialdemokratene med!”

I det avgjørende øyeblikket sviktet de høyresosialdemokratiske ledere sin sak og var med på å skape en myte om at Tyskland stod foran en påtvungen forsvarskamp . Det førte da til full oppslutning i riksdagen om krigsbevilgningene.

Denne Stampfer går igjen som antikommunist senere i historien. Fascisme og kommunisme er like ille, mente han. En bør heller si at det er han selv som er den verste og den farligste person. Uten hans farlige vri kunne vi ha sluppet begge verdenskrigene!

Det har aldri vært et oppgjør i sosialdemokratiet omkring den rollen som utspilte seg for 100 år siden. En har en egen evne til å vike unna viktige spørsmål.

Jeg vil hevde at det ikke minst i dag er klare eksempler på at nettopp sosialdemokratiet utgjør en stor trussel mot verdensfreden gjennom sin underordning under imperialismen. Hvis vi skal se på faren for krig, så bør vi ikke fortape oss i det spektakulært onde, men  den lille fatale dårskap og ynkelighet  i det rette øyeblikk..

Ja, jeg kaller det fundamentalisme den holdning som Jon Wessel Aas står for (se hans artikkel 28/6).  Det er en meningsfull og fullstendig riktig sak å arbeide for at Norge skal  videreutvikle seg som en rettsstat med juridisk likehandling av enkeltmenneskene. Men en fundamentalistisk  og ytterliggående forståelse vil komme til å undergrave den. Dersom en  f. eks. i en straffesak lar selv den hypotetiske tvil komme den tiltalte til gode, da blir det nok vanskelig å få buret inn kjeltringer. De vil ikke kunne dømmes fordi det alltid vil finnes et påskudd for å slippe dem fri.  Og når kjeltringen regjerer, så er ikke rettsikkerhet noe annet enn en hyklerisk besvergelse. Et paradis for Fanden blir et helvete for alle.

Nå har den tiltalte i 22/7-saken helt fra begynnelsen av saken betegnet seg som en publisist.  Han har onde planer. Han ønsker å spre sitt fascistiske budskap fra sin fengselscelle. Det må vi bare regne med. Noe anger er ikke å spore.

De restriksjoner som han får i forhold til korrespondanse og besøk, det begrunnes i med sikkerhetshensyn. Her kan det være forskjellige fortolkninger. En snever fortolkning kan være at et brev til en venn eller en slektning med ønske om en fil innbakt i en kake, blir en sikkerhetstrussel. Men det som burde være en bredere forståelse, er at denne personen kan true oss alle  dersom han klarer å påvirke likesinnede eller andre svake sjeler i en retning han ser seg tjent med.

Det gjør seg gjeldende en veldig myte i et land som vårt. Jeg vil kalle den for ”troll- i- sol”-myten. Den bygger på folkeeventyret som sier at et troll sprekker dersom det kommer ut i sola. En kan si det mer prosaisk: Når et negativt fenomen blir eksponert, så  vil  dets realitetsinnhold øyeblikkelig svekkes.

Eller når f. eks. 22/7-forbryteren så klart som han kan, har avslørt seg,  så blir han egentlig ufarlig? Nei, han blir ikke det.

Skal det i rettsikkerhetens navn, i likebehandlingens navn, være slik at denne ytterst onde og farlige forbryteren, eller gale mannen (vi får se hva retten mener han er), skal få anledning til å gjøre ytterligere skade gjennom å drive nettbygging fra cella eller sykesenga  si?

Han har gjort skade nok. La han ikke få gjøre enda mer!

(Dette ble sendt til Klassekampen, men ble av avisredaksjonen ikke prioritert for trykking)

Den langvarige rettsaken i Oslo har den tiltalte utnyttet til å spre sitt budskap og sine holdninger. De fleste vil bare bli mer sjokkert, men et mindretall vil la seg påvirke. Rettsaken har vært verdig  i sin helhet. Men jeg synes ikke at forsvarerne har spillt en riktig rolle.

Etter min mening må forsvarerne i en straffesak forsvare den tiltaltes objektive interesser og gjøre det ut fra sin rettsforståelse. I stedet har forsvarerne tatt utgangspunkt i tiltaltes absurde og kriminelle premisser, selvsagt ikke ved å forsvare hans handlinger, men premissene som lå til grunn for dem ut fra hans egen tankeverden.

Hvor uholdbart dette er, det viste seg jo under sluttføringen av prosedyren i dag (22. juni) hvor advokat Lippestad ba om at han måtte dømmes på mildeste måte, uten at han har underbygget dette med argumenter som kunne peke i retning av formildende forhold. Men så retter han det hele opp etter forespørsel fra dommer og påstår, som han opprinnelig hadde sagt han ville gjøre, frifinnelse.

Advokat Lippestad vet jo at en slik påstand er fullstendig absurd og alle forstår at han forstår det. Men hva er egentlig vitsen med å sluttføre prosedyren med en absurd påstand?

Jeg kan vanskelig se noe verdi i en slik fingerspissfølsom attityde i forhold til tiltaltes egne meninger, at det er en forsvarers plikt å ha en slik innfallsvinkel til sitt arbeid. Det er jo ikke den tiltaltes handlinger som skal forsvares, men hans person.

Jeg hadde et innlegg i Fædrelandsvennen et par dager før rettsaken i Oslo begynte. Jeg gjengir innlegget og har en kommentar om den uken som er gått:

Den kommende rettssak

22/7-forbrytelsene kommer nå for retten. I lang tid er vi blitt servert  detaljer om gjerningsmannens forskjellige innfall  og innbildske  forestillingsverden. Nå bør tiden være inne til å behandle ham som den forbryteren  han er.

Egentlig er dette en veldig enkel sak. De skruppelløse handlingene ligger helt oppe i dagen. Spørsmålet om tilregneligheten burde være det eneste store spørsmålet det kan råde ulike forståelser om. Det målrettede og systematiske handlingsmønsteret gjør det vanskelig for de fleste å forstå at han kunne være utilregnelig.

Det blir alltid spurt etter motiv i en straffesak og tiltalte får anledning til å forklare seg om dette. Men det er gjerningene og ikke meningene han skal dømmes for.  Det er derfor av stor betydning at tiltalte ikke får anledning til å bruke  tiltalebenken som en talestol for sitt forskrudde tankegods, noe alt dessverre tyder på at han vil forsøke seg på.

22/7- forbrytelsenes politiske og ideologiske sider vil  bli  gjenstand for ordskifte i  lang tid. Gjerningsmannen  har ingen plass i dette. Det må bli en diskusjon OM ham men aldri MED ham.

Jeg etterlyser en skarpere tone mot  vedkommende .  Det trengs ikke  en slags respektfull attityde under påskudd av rettsikkerhet. Vanligvis heter det f. eks. at en ikke må forhåndsdømme noen, men i dette tilfellet så finnes det ikke et fnugg av tvil om verken faktum eller forsett.  Han har forspilt sitt liv og ingen  har noen rett eller mulighet til å tilgi ham for noen verdens ting.  

Tiltalte trenger først og fremst en sjanse til å få tørket av seg fliret. Det hadde i det minste vært sunt for sjelen hans,  dersom han måtte være i besittelse av noe slikt.

————————————————-

I den uken som har gått har rettstaten Norge vist seg med sin tyngde. Men det er grunn til bekymring. Og den bekymringen ligger i at den tiltalte  i tillegg til å være en skruppelløs massemorder er en moderne fascist og en slik fascist har ikke noen annen hensikt enn å bruke rettstaten som et redskap for sine hensikter, altså bruke rettstaten mot seg selv.

I begynnelsen fikk han all den tid han kunne til å forkynne sitt «evangelium»  om død og fordervelse for siden å fortelle om drapene sine som om det var en slags fisketur med noen små vanskeligheter underveis.. Det finnes et lite mindretall i Norge og internasjonalt  som dette vil falle i god jord hos. For de fleste er det heldigvis motsatt, men hva kan et lite mindretall innenfor dette lille mindretallet kunne finne på? De kan gå i hans fotspor!

Jeg synes at Oslos ordfører, Fabian Stang, har grepet et viktig poeng når han sier at han er villig til å diskutere synspunkter med alle mulige ulike folk , men at de som bruker vold på denne måten har diskvalifisert seg fullstendig fra all debatt.

Dette burde egentlig være selvfølgelig. Men det finnes noen som glemmer det.

Jeg rister på hodet av det jeg leser fra Grimstad. Her ser jeg at det har vært en skikk å forlate kommunestyresalen i protest mot at fedrelandssalmen synges. Er det noen grunn til å fjerne våre egne røtter i noe som på mange måter har bidratt til å skape et robust land med en produktiv og demokratisk kultur?

Selv om staten som stat bør være sekulær, så er landets kultur og historie verken sekulær eller nøytral. Etter min mening bør Grunnloven fortsatt gi den protestantiske kristendommen  en særstilling slik at det  i framtida ikke skal bli sett på som fullstendig  utenfor folkeskikken  å synge en salme  et kommunestyre.

Å angripe vår kultur er en misforstått måte å være progressiv på.  Jeg beklager sterkt at folk fra venstresiden gjør det til en hovedsak å ikke tolerere  salmesang eller en andakt. En snakker om å være ”inkluderende” mens en i virkeligheten opptrer demonstrativt  ekskluderende.

I stedet for kristendommen, er vi i ferd med å få en slags liberalistisk rettighetsreligion hvor individets valgfrihet er så viktig at det ikke må utsettes for den minste påminnelse om egne kulturrøtter.  Det ser ut til å bli obligatorisk plikt å hylle denne nye kultusen.

Nå trengs mer enn noen ganger en kamp for sosial rettferdighet  og mot den maktesløshet som  ny-liberalismen  har ført med seg

Fædrelandsvennen 4. januar 2012 har som hovedoppslag at en lege i Arendal ga en fødende kvinne blodoverføring og dermed reddet livet til både mor og barn. Så får han ganske heftig kritikk for dette fordi det angivelig var i mot hennes vilje fordi hun var medlem av Jehovas vitner.

Han skulle i stedet for å redde livet til både denne kvinnen og hennes helt uskyldige barn, tatt hensyn til hennes religiøse skrulleri.

Ja, jeg sier det! Og så får noen gjerne innvende at jeg ikke viser respekt for denne sekta. Nei vel! Det er ikke alltid at undertegnede heller blir møtt med respekt for alt han sier og gjør fra alle og enhver, og det har undertegnede heller ikke automatisk krav på.  Og jeg har ikke noe som helst sans for at et barns liv skal ofres på skrulleriets alter!

Jehovas vitner opptrer som det en med et godt tysk ord kan kalle «aussteigere», de stiger ikke bare ut fra samfunnet, men ut fra moralske normer og klarer altså på grunn av det anarki som rett som det er gjør seg gjeldende i etiske spørsmål å skaffe seg forståelse for sitt skrulleri, fra pasientombud, aviskommentatorer som vanligvis er kloke, men ikke alltid og paragrafryttere.

Individets rett til å gjøre sine valg er gjenstand for en nesegrus dyrking . Og her har det altså rett  å velge bort ikke bare sitt eget liv også et barns liv som nettopp er i ferd med å se dagens lys.

(Et contrafaktisk intervju som apropos til medienes rolle)

Journalisten: Erna solberg – du har sagt at eiendomskatten rammer usosialt – hvordan i alle verden kan slike som deg finne på å bekymre seg for det sosiale?
Erna solberg : Det at allminnelige mennesker skal straffes for å ha skaffet seg Et hjem, det synes ikke Høyre at er bra. Trygghetfor hus og hjem er noe av kjernen i Høyres politikk.

Journalisten; Når vi snakker om trygghet, la meg bare nevne: Den 16. mars 1968 så myrdet de amerikanske imperialistene i My Lai 347 mennesker, hovedsakelig eldre, kvinner og barn. Mange ble i tillegg torturert og voldtatt.
Og du snakker om «trygghet»!! Hvor var du Erna da denne forbrytelsen, skjedde, begått av dine venner?

Erna solberg: Jeg tar klart avstand fra denne forbrytelsen, men hva har det med denne valgkampen å gjøre? Jeg trodde det var Høyres politikk vi skulle snakke om, boligbeskatningen bl. a.

Journalisten: Kan du aldri svare konkret? Altså igjen: Hvor var du den uheldige marsdagen i 1968?

Erna solberg: Jeg var hjemme og lekte med dokker, tror jeg…

Journalisten: Det er tidens største scuup, mens amerikanerne dreper og myrder, så har altså Høyres nåværende leder, ikke gjordt annet enn å leke seg med dukkene sine!!!
Og så snakker hun om «trygghet»!!! Kan noen slå deg i hykleri, Erna? Vær nå litt ærlig da!

Erna solberg: Journalisten glemmer at jeg ikke var eldre enn 7 år. Jeg var ikke en gang begynt på skolen.

Journalisten: Hjelper det de myrdede? Hjelper det de barna som IKKE, og jeg gjentar IKKE, fikk anledning til å leke med dokkene sine? Og hvorfor? Fordi de ble myrdet!!

Og dette er tross alt bare Et lite eksempel på imperialismens forbrytelser gjennom tidene, Et system som DU forsvarer.

Erna solberg: Men jeg kan ikke være personlig ansv….

Journalisten: Å ikke ta den! Svar nå konkret på spørsmålet. Gi konkrett svar, JA eller NEI – forsvarer du imperialismen eller gjør du det ikke?

Så har altså Erna avslørt seg og blir slaktet i avisene dagen etter.
Overskrift: «ERNAS MAKABRE DUKKETEATER«

(Jeg gjengir her en kronikk jeg hadde på trykk i Fædrelandsvennen 17. oktober 2011.)

Et foretak med det noe ”new age” og datainspirerte navnet ”Karmakosmetix//:ordskifte” hadde en  offentlig  sceanse   i byen 6. oktober omkring temaet ”Vår fragmenterte virkelighet. Snakker vi samme språk?”

Temaet interesser meg, men jeg må si at i offentlige debatter  møter en nettopp den
vanskelighet som skyldes ikke bare forskjellig ”språk”, men at begrepsbruken er forskjellig .

Skal en sette en fellesnevner på panelet, som bestod av Elise Seip Tønnessen, Eivind Ljøstad og Øystein Lønn, så må det være at det er personligheter som tar den borgerlige samtid og grunnleggende verdiforståelser for gitt.  En diskusjon om å endre denne
virkelighet blir dermed ikke lett, selv om en altså fristes til å komme med innspill fra yttersiden.

Fragmentering bør kunne forstås på to måter: Det kan bety at i samfunnet vårt løsrives det enkelte individ fra sine sosiale bånd til familie, klasse eller stand, til eget land og til den ytre sosiale sammenheng i det hele tatt.

Men det kan også forstås som en fragmentering av selve individet der det  aldri blir seg selv, men lever i en vekslende situasjonsbestemt refleksjon  av vekslende episoder, som livet stadig består av fra minutt til minutt. Her opplever individet en mulighet til valg på
spontant grunnlag, mens det  i virkeligheten  er omstendighetenes lydige tjener.

Vi kan tenke oss at samme individ i løpet av kort tid opplever to forskjellige situasjoner:  I den ene  er det tilstede på et allmøte på sin arbeidsplass der innskrenkning og nedleggelsestrussel er dagsorden. Individet tenderer til å møte denne trussel med en kollektiv, fagforeningsbasert  attityde.

I neste situasjon er det kjøp av en tjeneste for å få reparert en  vannskade inne på et
kjøkken. Individet tenker i et kundeperspektiv og søker mot det som er billigst og best og velger kanskje tilslutt noe som betyr underbetaling av arbeidskraften.

Carl I. Hagen og hans parti har i årevis nettopp dyrket ”kundeperspektivet” og allmenngjort dette til enhver situasjon. Selve det samfunnet, den staten  vi lever i , har
ikke noe egenverdi utover det å være en butikk der vi skal kunne hente ut
tjenester på gunstigste måte.

Men denne undergravingen av den sosiale bevissthet har lange
røtter. Disse røttene strekker seg imidlertid ikke ned i  evigheten, men bør kunne sies å gå tilbake til den amerikanske og franske revolusjon i siste halvdel av 1700-tallet.

Den amerikanske revolusjonen knesatte myten om at individene er ”født frie” og det ble utformet en konstitusjon basert på denne borgerlige individualismen der samfunnet bare er en kontrakt mellom ”frie” individer. Den dag i dag er det rett og slett nærmest opplest og vedtatt  at disse verdier er noe evig og uforanderlig.

Den franske revolusjonen knesatte borgerlige verdier  i  vår verdensdel og vårt  borgerlige tankesett har sine røtter derfra.

Hvis vi tillater oss et slags tenkt perspektiv, et kontrafaktisk perspektiv, der vi ser vår egen virkelighet fra en  arkeologs synspunkt noen hundre år fram i tid,  da vil jeg mene at vi ville se at vi levde i avslutningen av den franske revolusjonens periode,  i en tid hvor den borgerlige frihetskultus og dyrkingen av individets påståtte frihet og uavhengighet av alt og alle var i ferd med å nå sitt høydepunkt.

Den økonomiske modellen for frihetskultusen er kapitalismen. Den har skapt ikke bare ufrihet, men ufattelige tragedier, dype konflikter og ikke minst kriger. Karl Marx analyserte  dette systemet på en måte som  ingen bevisst tenkning kommer utenom.

Karl Marx sin mangel var at han  mente at de ubevisst materielle produktivkreftene, var motoren i all utvikling.  Dette var utgangspunktet for ”basis”, mens ”overbygningen”, hvor tenkning og ideologi hører hjemme, var en  følge av det førstnevnte. I vår tid blir hans skille mellom ”overbygning” og ”basis” veldig lite nyttig. Produksjonen av
computere er  en  del av ”basis”, en del av produktivkreftenes utvikling. Men straks  en slik gjenstand er pakket ut, trer den inn i ”overbygningen” og blir en  del av det som har med tanke og ide å gjøre.

Karl Marx snudde tenkeren  Hegels virkelighetsforståelse oppned,  den objektive dialektiske idealismen, og gjorde den om til dialektisk materialisme.  Vi bør i dag, hvor datateknologien revolusjonerer all  tankeutvikling,  kunne se at denne snuoperasjonen fører til at marxismen blir et utilstrekkelig verktøy i forståelse og forandring av virkeligheten.

Det som gikk forut for revolusjonene på slutten av 1700-tallet,  var  føydalismen, slik den fikk sitt mest avanserte uttrykk  gjennom eneveldet.  Her til lands forbinder vi denne perioden med  danske konger som regjerte på ”Guds nåde” selv om de kunne være lite dugelige og til og med sinnsyke.  Det vi bør huske på er den positive siden ved dette systemet.  Det var et system hvor  individet skulle ha en tiltenkt plass og være en del av en helhet.

En bør merke seg at da ”Solkongen” i Frankrike bygget sitt Versailles, så var ikke hensikten at en overklasse skulle være der i sus og dus. Det var et symbol på  staten, på
fellesskapet,  som alle og enhver skulle kunne komme og  ta del i.

Det som trengs nå, er at en søker tilbake til føydalismens rasjonelle kjerne, og finner dens verdier , ved at de despotiske og primitive fremtredelsesformer fjernes.

Det som trengs nå er at den borgerlige individualismen fases ut slik at mennesket kan overvinne sin fragmentering mot samfunnet og seg selv . Det innebærer at individet bevisst og fullstendig frivillig innser at det er en del av en helhet og ikke løsrevet fra den.

Dagens dype finansielle krise i Europa setter hele det kapitalistiske systemet  på en prøve som ikke i lengden vil kunne bestås.  Et  levedyktig alternativ vil imidlertid ikke
kunne realiseres  uten bevisstgjorte  og sosialt disiplinerte samfunnsmedlemmer .

Derfor  må  framtidas ”mantra” bli å stille krav til individet, ikke å løpe etter det med løfter om rettigheter og goder.

Etter den voldsomme ulykke som traff vårt land ble «Mitt lille land» ofte spillt til trøst for oss alle. Det som slår meg med denne sangen, skrevet av Ole Paus for noen år siden og så mesterlig fremført av Maria Mena, er at den har kvaliteter som en nasjonalsang.

Hva er nasjonen og hvordan skal den forståes? «Ja, vi elsker» gir en følelse og forståelse som har sine røtter i nasjonalromantikkens tid. Det treffer ikke lenger dagens virkelighet. Denne «saganatta» som «senker drømmer» sier ikke så mye lenger.

Det avdempede og lyriske bildet av Norge i Ole Paus sin sang gir en bedre innlevelse i de nasjonale verdier i en ny tid. Derfor er jeg helt på alvor inne på tanken om at vi egentlig nå har en ny nasjonalsang.