«Det finnes bare ett alternativ til EØS» er overskriften til artikkelen til Aurora Hårtveit, nestleder i Høyres Studenter 15. mars. Hun savner en debatt om medlemskap. Og hun kan ha rett i at et medlemskap gir medbestemmelse i EUs organer. Men et selvstendig Norge vil ikke mangle påvirkningskraft i hele Europa.

Det norske folk har to ganger sagt nei til medlemskap i unionen. EØS fremstår for noen som et kompromiss. Men det betyr at vi skritt for skritt innlemmes i EUs lovverk og politikk. Bruddene på Grunnloven er åpenbare, men bagatelliseres som like inngripende. Det blir etter hvert enklere å kunne si at det bare er stemmeretten vi mangler.

Det er ikke riktig, som Aurora Hårtveit hevder, at EØS gir muligheten til eksport til Europa. Handel bygger på felles interesse og på gjensidighet. Vi har en handelsavtale fra før av som gjelder uavhengig av EØS. Hun kunne skrevet noe slikt som at handel blir lettere med en EØS-avtale enn uten og begrunnet det nærmere. Men hun gjør ikke det. Og vi får lese det hun skriver; at selve muligheten ligger i EØS. Det er drøytt!

Hun skriver også: «Norge er i dag fullstendig avhengig av fellesskapet og mulighetene EU og EØS gir oss». «Fullstendig avhengig». Tenk det! En bør spørre seg hvordan studerende ungdom kan ha en slik ensidig forståelse av virkeligheten.

Det blir nesten som en religion. Vi er fullstendig avhengig av Nåden, sier man i kirken. Vi er fullstendig avhengig av EU, sier man i Høyre. Med en slik holdning blir det nesten logisk at til og med vitale nasjonale interesser må ofres for å unngå Junckers vrede.

Gro Harlem Brundtland sa om EØS-avtalen, da den ble inngått, at reservasjonsretten var til for å kunne brukes. Hver gang det har vært aktuelt, har de ledende EU-tilhengerne kommet med sine ramaskrik. Vi har med holdninger å gjøre som mangler troverdighet.

«Nå er du fallen min gamle venn, som har vært meg til så stor en glede», sa en mann oppe i Hægeland. Han hadde hugget ned epletreet sitt i fylla. Det gjelder å ikke gjøre som han, men ta vare på selvstendigheten vår og interessene våre på en edruelig måte. Da må EØS-avtalen opp til revisjon.

Ole Langeland

(innlegg i Fædrelandsvennen 20. mars 2013)

Det var ikke planlagt slik. Men det endte slik. Det ble den siste ordinære gudstjensten i denne kirken. Det kunne senere bli enkelte forestillinger i anledning av kulturuker og slikt med en viss religiøs staffasje.

Gudstjenesten begynner helt normalt med salmesang etter numrene hengt opp på tavlene av klokkeren. Skriftssteder leses opp etter kirkeåret og presten kneler foran alteret og begynner på bønnen.
I det presten gjør det, kommer journalister inn. Lyskastere er allerede satt opp og filming kan begynne.

Presten holder seg først til et vanlig rituale og bønnen synes først og være slik den alltid har pleid å være. Men så fortsetter presten å nevne alt det vonde som har skjedd i verden siden Adam og Eva var i gang med eplespisingen sin. Han nevner Djevelen, og gir Gud ansvaret for herjingene til Djevelen ettersom Gud har tillat han å herje.

Så fortsetter presten med alle krigene, jordskjelvkatastrofene, undertrykkelsen, bruddene på menneskerettighetene. Han tar for seg alle homsene, lesbene og transvestittene som ikke alltid har hatt det så greit.

For hver ting presten nevner, sier han: «Hvis dette er Gud, så er det ikke min Gud». Om og om igjen repeterer han dette budskapet: «Hvis dette er Gud, så er det ikke min Gud»….»Hvis dette er Gud, så er det ikke min Gud»….

Det er halvfullt på benkene. En familie har kommet for å døpe et barn og sitter foran. Ellers er det mange litt eldre faste kirkegjengere.
Det hviskes mellom radene. En og en reiser seg stille og går ut. Tilslutt bæres også barnet ut av kirken.

Men det er noen tilbake. Og når presten vender seg mot de gjenværende, kommer det straks opp en stab fra en kulturstiftelse. De tar ordet og berømmer presten for hans åpenhet og hans mot og vil gjerne overrekke ham en hederspris for det, «Åpenhetsmedaljen».

Presten erklærer så at all undertrykkende religioner som ikke er i pakt med FNs menneskerettigheter må forbyes. Et opptok med regnbueflagg inntar kirkerommet. Champagneflasker sprettes

Alt filmes og legges ut på nettstedet til landsdelens liberale avis. Presten hylles i mandagens lederartikkel for sin dristighet og ærlighet.

(novelle)