Fred – ikke militarisme.

 

Ukraina-krigen setter verdensfreden på prøve.  Cubakrisen for 60 år siden var svært alvorlig, men partene klarte å komme til en forståelse slik at den kalde krigen ikke ble en varm krig.

Kampen om informasjon pågår  . Russland stenger nyhetskanaler. Vestlige land blokkerer  kanaler  for å hindre det en definerer som  «desinformasjon». Men  det er mange flere som ser hulheten i  mainstream propaganda enn det som var tilfellet under den forrige kalde krigen og leter frem ulik informasjon og analyser.

Ukraina er  en sydende sump for nazistiske ,  og ekstrem-nasjonalistiske bevegelser.  Det ytterst trist at man i sovjetperioden, om lag 45 år, ikke greidde å drenere denne sumpen i de vest-ukrainske områder. Minnesmerker for kampen mot nazismen er fjernet og erstattet av f. eks. statuer av  Stephan Bandera, en terroristisk  nazikollaboratør.  De sovjetiske kommunistene  proklamerte et antifascistisk  budskap, men klarte ikke å kommunisere det  og rotfeste det i folket.

Selv om den sittende regjeringen i Kiev ikke bør kalles en naziregjering , så er det tilstede i den pågående krigen slike grupperinger. En må da forstå at de  har innflytelse gjennom sin fysiske makt og sin fanatisme. Det kan være et betydelig hinder for en president  som tross i mye  retorikk kanskje vil komme til en forståelse med motparten slik at krigen kan avsluttes.

Den franske presidenten Macron er på vestlig side den som imponerer mest i det å få i gang en fredsprosess. Dessverre  spiller land som Storbritannia og Norge en  negativ rolle.  Den typisk norske retthaverske mentalitet  er ikke noen god gave til menneskeheten. Israel er brakt på banen som  mulig mekler. Landet har gode forbindelser til partene. Jeg vil tenke at partene i første omgang trenger noen som på en nær måte kan forstå sikkerhetsmessige utfordringer. Abstrakte diskusjoner om folkerett og slikt kan være et blindspor.

Jeg er skuffet over president Putin, men nekter å delta i noen demonisering av ham. Det har intet for seg. Så merker jeg meg av mange som i likhet med meg er NATO-motstandere nå vakler eller skifter standpunkt.  Det er dumt. NATO er en stor del av selve problemet og ikke løsningen.

Vi trenger å få slutt på den militaristiske utviklingen og skape en alleuropeisk forståelse av sikkerhet som russerne må være en del av. Sanksjoner, lukking av alle dører gjør vondt bare verre.  Å kjempe for fred er å gå mot strømmen.

Ole Langeland

(Artikkelen stod i Fædrelandsvennen som leserbrev torsdag 10. mars 2022 og gjengis i ettertid her på bloggen)

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.