Hvordan løse klima-saken?

Våren 1975  hadde «Fremtiden i våre hender» åpent møte i storsalen i Arbeideren. Erik Damman hadde vært på en Stillehavsøy og fortalte ivrig om det enkle livet der. Så hadde professor Arne Næss oppsøkt  primitive forhold i Nepal. « Slik kan også vi leve!» Det var  budskapet deres.  Det ble anledning til innspill fra salen; mange dumme spørsmål og like dumme svar.

Jeg ble litt rød i toppen av dette og tok ordet  og sa noe slik  som at levemåten på de nevnte steder ikke passet i Norge.  Damman ville ikke høre på motforestillinger, bare dyrke sine Rousseau-inspirerte  forestillinger  og forkaste det moderne samfunnets goder.

Jeg tenker på denne nytteløse diskusjonen med disse øko-filosofene når vi dag har fått en omfattende diskusjon om klima verden over.

Spørsmålet om det fins et menneskeskapt klimaproblem eller ikke kan bare besvares vitenskapelig. Den striden som foregår mellom et stort  internasjonalt fagmiljø   og noen mindre grupperinger av   «klimarealister» er vanskelig for legfolk å følge.

Ettersom klimaendringen kan være alvorlig, tvinges man til å ta et standpunkt. Det blir da  mest nærliggende å legge til grunn det store fagmiljøet og ikke opponentene mot det.

Det betyr ikke at  opponentene er idioter! En kunne heller ønske seg noe som på en pedagogisk måte kunne forklare hva diskusjonen innen fagmiljøet går ut på enn den psykologiseringen  vi finner i Fæ.vennens oppslag 10. desember. Religiøse holdninger og klimaløsning fra oven kan en riste på hodet av.  Men er det bedre å gjøre selve klima-politikken til en religion i seg selv? Klima-kult og  egne klimatempler med tesla-garasje i kjelleren?

Klimaproblemet og dets følger står ikke  over den klassemessige og sosiale sammenheng. Det kan  ikke  bli slik  at  arbeidere, bønder eller ulike næringsdrivende skal ofres, mens en cafelatte-drikkende  urban overklasse  blir vinnere.

Vi må stille det krav at omstillingen til en klimavennlig fremtid ikke fører til et mer skjevt og usosialt samfunn. Vi må reise den målsetning at viktige næringsvirksomhet knyttet opp mot petroleumsproduksjon ikke blir avviklet men utviklet videre i en ny retning slik at inntekt og sysselsetting kan sikres. Overgang fra olje og gass-utvinning til annen virksomhet må også avhenge av hvor lenge olje og gass etterspørres.

Det er tilstede en voldsom dobbelkommunikasjon i all offentlig debatt. På den ene siden en enorm skråsikkerhet omkring klimaet, at klokken er  fem på tolv og at det ingen tid er å miste. På den andre siden skal en lete lenge etter en ordfører som ikke ønsker vekst i sin kommune. Samfunnsøkonomien kan sammenlignes med en sykkel. Holdes den ikke i gang, så velter den.

Vekst er forbundet med forbruk og  videre  forbundet med   økte CO2-utslipp. Mindre aktivitet og stagnasjon, slik vi har sett det  fra mars i år, fører til mindre utslipp.  Men det blir altså en elendig tilværelse for mange.

Det er ikke mulig å få bukt med dette dilemmaet uten en planmessig omstilling av selve innholdet i veksten slik at den ikke innebærer  økt forbruk av naturressurser, men en sparsommelig omgang med disse og mer arbeid for å få dette til slik at sysselsettingen  opprettholdes. Det må nødvendigvis bety en sterk offentlig styring  som  ikke må skje på bekostning av den personlige interesse og belønning for innsats.

Naturen selv er en voldsom klimamaskin og vil alltid avgjøre det meste. Et større  vulkanutbrudd kan snu klimaproblemet helt opp-ned ved at støv i atmosfæren noen år gir katastrofal nedkjøling. Det er i seg selv god nok grunn til å vende tilbake til en god beredskapstenkning. Vi trenger kornsiloer, ikke kunstsiloer!

Så har vi den politisk-økonomiske utvikling som vi heller ikke er herre over. Et dominerende kapitalistisk system i verden betyr at økonomien styres som om det var etter en naturlov, uavhengig av vilje og fornuft.. Et sosialistisk system kan sette menneskets bevissthet i førersetet.

Verden er et lappeteppe av kryssende interesser som ikke så enkelt vil la seg forene i det å løse en alarmerende klima-utfordring. Men bevisstheten om problemet vil kunne innvirke på en økt vektlegging på klimavennlige løsninger og teknologiske nyvinninger. Utviklingen er i gang og bør påskyndes.

Fremdeles løses konflikter militært og en ny verdenskrig er en stående trussel. I tillegg til den faren som atomvåpnet utgjør, så sier det seg selv at krigsførsel innebærer enorm klimaskade i tillegg til  død og lidelse. Derfor må trusselen om en ny storkrig ses som den største fare for verden i dag.

Atomteknologi, som kan bli verdens undergang, kan også bli verdens redning  ved at kjernekraft kan produseres uten utslipp av klimagasser og  erstatte fossile drivstoffer med  elektrisitet og hydrogen. Thoriumbasert atomkraft bør utforskes. Norge har gode forekomster av thorium.

FN kan peke på problemet, men ikke løse det. Det er bare mulig ved gode lokale, nasjonale og regionale tiltak og internasjonalt samarbeid som overbygg over dette.

 

Ole Langeland

(Trykket i Fædrelandsvennen 18. desember 2020)

Annonser

Koronaexit

 

Det vil bli husket som korona-tiden, månedene vi gjennomlever. Regjeringens ulike tiltak har i hovedsak vært vellykket og ført til at Norge har kommet bedre ut av det enn land vi kan sammenligne oss med.

Men det er en betydelig belastning for mange. De økonomiske skadevirkningene er store og vil komme til å vedvare etter at pandemien er over.

Vi må nå forvente  en plan for en endelig avslutning av korona-regimet, ikke minst avstandsreglene. 1. mai 2021 bør  bli dagen da alle håndhilser på hverandre og normal folkeskikk er gjeninnført.

For ungdommen er det helt nødvendig å kunne sosialisere seg. Det er ikke tilfredsstillende at det skal skje foran en skjerm. Det kan aldri erstatte det fysiske møte mellom unge mennesker.

Vaksinering vil nok måtte inngå som en nødvendig del av en koronaexit og få fortgang i normaliseringen. En må forvente at regjeringen velger  å  anskaffe den vaksinen som er best ut fra faglige kriterier og ikke lar seg forlede av politiske prestisjehensyn. Kanskje er den russiske Sputnik-vaksinen den beste?

Det vil alltid være noen betenkeligheter mot vaksinering. Det er for så vidt ikke noen grunn til å stole 100 prosent på noe som helst. Men plusser og minuser må alltid veies mot hverandre.

Reiserestriksjoner for utenlandsreiser er noe som avhenger av andre land, og regjeringen har ikke full handlefrihet der. Det får ta sin tid. Men vi ser et voksende folkelig press i mange land for å få slutt på korona-restriksjonene som oppleves som svært skadelige og som en trussel mot demokrati og menneskerettigheter.

Det kan ikke være slik at regjeringen i Norge har en slags blankofullmakt til å fortsette denne såkalte «dugnaden» inn i det uendelige.

Vi bør se på koronatiden som noe entydig negativt; noe som vi må bli ferdig med og aldri vende tilbake til!  Det eneste som bør være varig er en bedre forståelse for alt som har med beredskap å gjøre.

Ole Langeland

Annonser

Hva skal valgkampen handle om?

 

Den norske politikken har i flere tiår gitt to partier  en særstilling. Høyre og Arbeiderpartiet er som to flaggskip. Disse partienes statsministerkandidater gir den endelige retningen på regjeringsplattformene. I dette ligger mye makt.

Oppslutningen om de to partier skifter. Men den varige trend for Arbeiderpartiet er nedgang. Det kan  ikke lenger   være en absolutt selvfølge at  statsministeren skal komme fra Arbeiderpartiet  ved et regjeringsskifte.

Hva med Senterpartiet? Det er et parti som har forandret seg i en god retning og har  økende oppslutning. Partiet fanger opp mye av kampen mot storkapitalismen og har i dag en arbeidervennlig innstilling.  Selv om partiet  historisk sett er borgerlig, bør en se på virkeligheten slik den er i dag.

Et sosialistisk Norge er det primære ønske fra mitt ståsted. Men  det sosialistiske perspektiv er  langt nede på dagsorden i den alminnelige politiske diskusjon. Hva som menes med sosialisme spriker også betydelig. Det blir  lite hensiktsmessig  og lite sannferdig i dag å sette skillelinjen mellom de som formelt ser seg som sosialistiske og de som formelt ser seg som borgerlige eller ikke-sosialistiske.

Jeg vil gjerne tilføye at også denne skillelinjen mellom såkalt «venstreside» og «høyreside» av flere og flere oppleves som irrelevant og noen ganger direkte meningsløs.  Mer enn noen gang er disse betegnelser løsrevet fra det som har med samfunnsklasse å gjøre og  faller i stedet inn i den diffuse  «identitetspolitikken», som handler om strømninger fra USA, hvor skillelinjene går mellom liberale og konservative, ikke mellom sosialister og borgerlige.

Skillelinjen bør settes mellom de som ser en mulighet i det å forsterke demokratiet på en praktisk virksom måte og de som bare  proklamerer demokratiet og svekker det i den praktiske politikk. Uten å forsvare norsk selvstendighet kan man ikke forsvare et virkelig folkestyre. Denne sammenhengen forstår Senterpartiet betydelig bedre enn Arbeiderpartiet.

Dette handler ikke om å anbefale Senterpartiet som det «riktige» partiet, men stille spørsmålstegn ved  Arbeiderpartiets ledende rolle. De kan ikke beholde den av ren selvfølge. Et politisk parti kan ikke være et mål i seg selv.

Arbeiderpartiet ser på  kampen mot et markedsstyrt helsevesen som en valgkampsak. Det er i og for seg en god sak. Men om storslegga tas i bruk frem mot valget mot privatiseringens skadevirkninger, så vil det lite hjelpe hvis vi underkaster oss bestemmelser fra EU som nettopp tar sikte på å fremskynde den utviklingen Høyre har stått for. Kjernespørsmålet må derfor være å opprettholde den demokratiske retten både til  å privatisere og til  å  rekommunalisere det som de folkevalgte til enhver tid finner er til gavn.

Slik må det også være med jernbanedriften. Vil vi ha privat konkurranse, eller vil vi ha offentlig drift? La oss bestemme det selv. Men dersom  Jernbanepakke IV godtas av Stortinget i høst, blir det lite vi har å si.

Nå er det veldig mange måter å kludre ting til på. Eksempelvis vil jeg si at det å bevare verdensfreden er den mest overordnede sak som fins. Noen knytter krigsfare til nasjonalisme, og videre nasjonalisme til nasjonalstaten. Det blir feilkoblinger. Det som truer freden er et dårlig forhold mellom stater og at noen tjener  på opprustning.

Klima er også et  globalt problemkompleks. Men selv om problemet er globalt, så er  ikke  løsningen   global. En klimavennlig politikk må være å utvikle en lokal, nasjonal og regional produksjon, varehandel  og tjenestevirksomhet, bare med det forbehold at kunnskap bør  flyte mest mulig fritt, slik at viktige teknologiske fremskritt kan gjennomføres så hurtig som mulig.

MDG har en utfordring i det å forklare hvordan en ønsker å forankre klimapolitikken i  økonomisk  realisme. Som en sa på landsmøtet i Fellesforbundet i fjor: «Vi kan ikke samarbeide med et parti som vil ta bort arbeidsplassene våre.» Som industriarbeider tenker jeg gjerne at jeg helst ikke vil betale «regningen» fra klimaregnskapet med arbeidsledighet. MDGs innflytelse oppleves i dag som en trussel i mine nære kretser.

De globalistiske vyer har grunnstøtt på Covid 19. Og disse vyer handler mer om dominans og makt enn om virkelig solidaritet mellom folkene.  For å trekke en sammenligning: Det er en bra sak å delta i en dugnad for å skifte takstein på naboens tak. Men dersom en etterpå krever å  være medeier i  huset hans, da blir det ikke lenger noen bra sak.

Foran kommende stortingsvalg gjelder det å holde fokus på det  som er politisk retningsgivende for utviklingen fremover. Vi kommer nok til å oppleve mye symbolpolitikk og ønsketenkning. Et regjeringsskifte er ikke noen nøkkel til noe som helst i seg selv.   Innholdet i politikken bør snart komme fremst.

 

Ole Langeland

Annonser

Vend USA ryggen!

Det synes som om mange her i landet må oppleve seg selv som deltakere i den kommende amerikanske valgkampen. Tiden må være inne til å minne om at vi ikke er noen delstat i USA. Tiden må være inne for oss som aldri har hatt noen spesiell drøm om USA til å fortelle at vi nettopp mangler denne drømmen.

Det er nemlig slik at de som er mest knyttet til den amerikanske drømmen er de som kappes om å  fordømme den sittende presidenten. Det forekommer statistikk over antall løgner fra ham. Burde det ikke blinke en varsellampe når noen er så todimensjonale i sitt tankesett at de tror slikt kan bli gjenstand for kurver og diagrammer?

Er det ikke heller slik at den sittende presidenten slettes ikke er noe unntak, men heller en typisk uttrykk for amerikansk mentalitet?  Han er brautende, skrytende og med et enormt JEG. Han kjenner dårlig til verden utenfor, ganske typisk. Han er en dårlig diplomat. Ganske typisk det også. Med sin oppførsel ute i verden har US-amerikanerne klart å skaffe seg bitre fiender. Iran er et godt eksempel.

Jeg hopper over å ramse opp alle de aggressive handlinger USA har foretatt seg mot andre land. Her kommer den sittende presidenten ikke spesielt dårlig ut. Han har i kontrast til sine verbale utbrudd vært relativt forsiktig med å trekke USA inn i nye konflikter. Vi kan tenke oss at alternativet fra 2016, Hillary Clinton, kunne ha vært en større fare for verdensfreden med hennes  utpregede russerhat.

Hatet mot president Trump fra  store deler av det det politiske sentrum med forgrening inn på den liberale venstreside  er på mange måter et selvhat. Jeg tenker på den norske barnefilmen «Sjelens speil», der den onde stemor går i oppløsning når hun får se sin egen sjel i speilet. De får her en viss føling med hva USA egentlig er, og dermed også det de mer eller mindre stadig har vært villig til å dilte etter og la bli en del av sitt eget selvbilde.

Fra den andre siden av havet strømmer det på med kulturell dekadanse og kulturforsøpling. Det fortrenger vår egen kulturelle flora og hemmer vår egen skaperkraft. Det religiøse USA har også en negativ innflytelse og gjennom bl. a.   pinsebevegelsen utsettes store grupper av kristne for en svermerisk og individualistisk utarting av kristendommen.

Den amerikanske frihetsforståelsen bygger på at den enkelte skal skape frihet for seg selv og kan gjerne trampe på andre så lenge det skjer innenfor lovens rammer. Den europeiske forståelsen er mer den at individet skaper sin frihet gjennom samfunnet, ikke som en motpol til det. På den måten bør amerikansk innflytelse ses på som et fremmedelement, et uønsket element, i vår verdensdel.

USA kan takkes for innsatsen mot Hitler. Men det er lenge siden . Nå får vi i Europa få en endelig slutt på den kalde krigen og normalisere forholdet mellom øst og vest.  USAs rolle vil  gjøre dette vanskelig og i verste fall skape alvorlige konflikter.

Jeg sier ikke at alt derfra er galt, men så pass mye at vi bør ha mindre med dette landet å gjøre. Ved det kommende valget er den kandidaten , som kunne ha skapt grunnleggende endringer, borte fra scenen. Valget til høsten kan gå sin gang.  Det er lite spennende. Og det er ikke vårt valg i det hele tatt.

Ole Å. Langeland

Tredje verdenskrig bryter ut – tenkt hendelsesforløp

Juli 2024:
Det er betydelig uro i Russland. Først og fremst er det sosiale saker som står fremst ettersom prisene på olje og gass er på et lavnivå etter at andre oljeproduserende land har valgt å gå offensivt ut på markedet, dels etter påtrykk fra USAs president. Dette har skadet de russiske finanser

1. august:
Organisasjonen «Elsk fritt!» utfordrer kirke og stat. Forskjellige provoserende opptrinn har ført til politiaksjoner som forekommer å være noe brutale. «Elsk fritt!» får stor oppslutning i større byer, ikke minst Moskva og St. Petersburg. Det blir tillyst en landsomfattende demonstrasjonsdag lørdag 17. august for å protestere mot politivold og samtidig kreve rettigheter for homofile, lesbiske og transpersoner.

6. august:
Myndighetene i de ulike byer har gitt tillatelse til å holde demonstrasjonene. I det vestlige utland kommer det hilsninger om at dette er en seier for demokratiet og menneskerettighetene. Det danner seg et offentlig bilde av en svak russisk stat som er tvunget til å gi etter.

12. august:
Stimulert av støtten fra utlandet går «Elsk fritt!» ut med er opprop som aggressivt fordømmer presidenten for brudd på menneskerettighetene. Det forekommer plakater, løpesedler og utspill i elektroniske media som krever regimeskifte. Landets president blir fremstilt som en kriminell person i hatske ordlag og illustrasjoner.

13, august:
«Aksjon Fedreland», en høyreekstrem organisasjon, forlanger at «Elsk fritt!» skal forbys. Enkeltpersoner stimuleres av denne organisasjonen til å begå vold mot tilhengere av »Elsk fritt!»

14. og 15. august:
Gatekamper i byene. Biler brennes. Bygninger tilsvines med tekster. Noen blir skadet og får behandling på sykehus. Noen arresteres etter å ha fått en noe brutal behandling.

17. august kl. 11:
Store folkemengder samler seg i sentrum i store byer, men noe færre enn forventet da det har gått ut opprop om å holde seg hjemme. Demonstrasjonene begynner fredelig, men etter hvert komme motdemonstranter til og det blir uro. Politiet forsøker å skille gruppene fra hverandre.

Kl.12.40:
I demonstrasjonen i St. Petersburg høres lyden av en maskinpistol.

Kl. 12.50:
Det blir alminnelig kjent at flere er drept og skadet. Bildet av hendelsesforløpet er uklart og «Elsk fritt!» opptrer i samråd med politimyndighetene og ber folk å forlate stedet. De fleste gjør det.
Politiet har ikke pågrepet den ansvarlige for skytingen og det går ulike rykter.

Kl. 13.00:
Det blir fastslått at fem personer er drept, fire «Elsk fritt!»-demonstranter og en journalist fra en engelsk liberal avis.

Kl. 17.00:
Politisjefen i St. Petersburg har pressekonferanse. Han snakker med en stemme som virker uinteressann og sløv. Mange forstår ikke at det skyldes søvnmangel og når opptakene går omkring verden blir det først og fremst i det vestlige utland tolket som at han ikke vil bry seg om å oppklare saken.

Kl. 18.00:
En sterk note blir overlevert av den engelske ambassadør der den britiske regjering øyeblikkelig forlanger å få delta i etterforskningen av drapet på den engelske journalisten.

Kl. 19.00:
Noten blir besvart med en klar henvisning til at Russland er en suveren stat og selv skal etterforske saken sammen med forsikringer om at det ytterste skal gjøres for å finne og straffe den skyldige.

18. august og dager som følger:
En antirussiske bølge går over England. Drapet blir utlagt som en handling som sannsynligvis myndighetene står bak eller at de bevisst har latt det skje ved å la en eller flere terrorister fra den ekstreme høyresiden komme uhindret frem til åstedet.
Den norske stortingsrepresentanten fra Arbeiderpartiet Anita Jarlsfeldt går ut i norsk media med en sterk appell om at menneskerettigheter må respekteres i alle land og at NATO må bruke hele sin autoritet til å presse frem en full etterforskning med både deltakelse og fullstendig innsyn fra britisk side. Hun tegner et rørende bilde av den avdøde som hun personlig kjente i forbindelse med tidligere års «pride»-arrangement.

19. august:
Et møte pågår NATOs indre krets, i den innerste tenketanken. Alt som skjer der er ikke offentlig, men høyttenkning, et slags hurtigarbeidende seminar, så å si. I lengre tid har man vært vitne til en dyp krise i de vestlige land etter coronaen omkring 2020; svikt i markedene, mangel på satsingsområder, rådvillhet. Å skaffe til veie et nytt rom vil skaffe uante muligheter. Russland er preget av vanstyre og korrupsjon. Et samarbeid med russisk næringsdrivende har vist seg ulønnsomt og komplisert. Det som er sakens kjerne er at en med et slag må åpne markedet.
Det er fortellingen. Men den selger ikke godt nok. En annen fortelling er den om demokrati og menneskerettigheter. Den selger i opinionen, selv hos mange venstreorienterte. Et felttog for demokrati, menneskerettigheter og likeverd. Det er nødvendig med store visjoner. Det selger.
Nå er et vindu i ferd med å åpne seg. I politikken er det alltid det første skritt som teller.
Det skjer noe i media, og det skjer noe i de skjulte gemakker. De antirussiske ytringene er sterkest fra det politiske sentrum og den liberale venstresiden. Da kravet om britisk innblanding i etterforskningen ikke blir godtatt fra russiske side og deres egen etterforskning ikke gir synlige resultater, kommer flere ytringer på banene om å bruke sterkere lut.
Samtidig med det som skjer etter hendelsene i St. Petersburg holdes det en storstilt NATO-øvelse i Finnmark. Russiske stridskrefter har rykket inn mot norskegrensen for å demonstrere sin tilstedeværelse.

30. august:
Det skjer noe fatalt. En granat skytes ut fra en russisk stridsvogn og treffer et bolighus i Kirkenes, hvor to barn blir drept.

31. august:
Det som var en øvelse fra NATOs side blir etter få time til en straffeekspedisjon mot Kola.
Det utveksles noter og protester, ambassadører reiser hjem…..

Israel – Palestina -virkelighet og mulighet

Artikkelen stod på trykk i Friheten 20. februar 2020

Reppesgaards sin artikkel 6. februar om Palestina går på autopilot. Alt han skriver går på å avsløre og protestere. Er det ikke på tide snart å se seg om etter realistiske løsninger? Vi skal gå på torg og gater og protestere mot Trumps plan, men uten noen egentlig mål eller plan selv. Kunne en ikke like gjerne går ti ganger frem og tilbake over Grønlandsisen bærende på et palestinsk flagg og oppnå like mye?
Rettferdighet er en god men ganske diffus dyd. Den egner seg ikke som nål i et kompass. Spørsmålet om hva som er rettferdig stilles ofte, mens spørsmålet om hva som er mulig stilles sjeldent.
Realpolitikk er nøkkelen . Interesser må veies opp mot hverandre. De økonomiske, politiske og militære maktforhold teller. Israel som et nasjonalt folkehjem for jøder er en ugjenkallelig kjensgjerning. Det israelske militærvesen er sterkt. Det å forhindre at dette blir trukket inn i større konflikter er i seg selv en alvorlig og viktig sak for alle vettuge diplomater.
Et Israel som er henvist til Trumps USA som strategisk alliert og Saudi-Arabia som en taktisk partner er en farlig tønne på dekk. Det som skjer i Israels nærområder er massiv ødeleggelse takket være den jihadistiske islamismen, støttet av Saudi-Arabia.
Den urett som stadig palestinafolket utsettes for kan bare overvinnes ved at Israel beveges i retning av en annen politikk enn den nåværende. Jeg tror at boikott mot israelske varer er et pressmiddel som ikke fører frem. Den ene grunnen er at det ikke får noen sterk økonomisk virkning.. Den andre grunnen er at Israel og innbyggerne der vil oppleve det som et forsøk på trussel mot sin eksistens. Og da blir virkningen helt motsatt av hensikten.
Det må kunne bli lettere og bedre å støtte det palestinske folk dersom en samtidig bedrer forholdet til Israel og til den jødiske majoriteten der. Isolasjon av Israel styrker høyrekreftene og skader derfor palestinerne.
Uforsonlighetens sump må tørkes ut! Dagens virkelighet må være utgangspunktet for en skrittvis forandring, ikke krav ut fra religiøse eller historiske rettigheter. Arbeiderklassens solidaritet setter det sosiale spørsmål fremst; felles interesser mellom folk i kamp for bedre kår og et liv i fred. Nasjonale interesser forsvinner ikke, men vil kunne fremstå som ikke-fiendtlige motsetninger, dersom sosialistisk tenkemåte vinner innpass.
Det forekommer meg å være en ren illusjon at en palestinsk stat bestående av Vestbredden og Gaza skulle få full handlefrihet og føre en uavhengig politikk. Viktigere enn statlig ordning må være å normalisere forholdene skritt for skritt, ikke minst etter hvert å få fjernet disse murene og gjerdene.
Forholdet mellom de to etniske hovedgrupper innenfor Israel, Vestbredden og Gaza må balanseres på nytt på grunnlag av dagens virkelighet. En kunne lett si at likeverd burde være målet, men det kan fort bare være en håpløs eksport av norske fraser til et område der mye er annerledes enn her.
En mulig løsning innenfor rammen av en_stat må innebære at en fullt ut forstår den jødiske befolkningens redsel for å komme i mindretall innenfor denne. Mange vil mene at det blir å gå på akkord med grunnleggende verdinormer å ta hensyn til en slik redsel, fordi etnisitet eller nasjonal identitet blir gjenstand for diskriminerende tiltak.
Men dersom en ikke tar hensyn til denne redsel i den jødiske befolkning, så har en heller ingen mulighet til å normalisere livet til den palestinske befolkning. Dersom en vil bygge ned fiendskapet, må en gjøre det gjennom en avtale som sikrer balanse. Det gjør at begge folkegrupper må ha sine tilmålte rettigheter innenfor samme stat, eventuelt gjennom to stater som uansett vil være tvunget til å ha et tett samarbeid.
Som et ledd i en fredsplan må det treffes strenge tiltak mot ekstremister på begge sider av konfliktlinjen. Rasistisk, ekstremistisk nasjonal propaganda eller religiøs propaganda med ekstremt politisk innhold må forbys og forbudet håndheves strengt.
Etter kontrarevolusjonene for 30 år siden er sosialistisk tenkning blitt erstattet av ulike bevegelser med reaksjonært tankegods. Vi har fått en voksende islamsk ekstremisme. Den er tilstede i de palestinske miljøer og innebærer en nyttesløs og voldelig konfrontasjonslinje.
Parolen «Fritt Palestina!» kan bety hva som helst. Det kunne være en parole for et fellesskap mellom alle etniske grupper. Det kan bety den enes seier over den andre. En fredsløsning vil måtte innebære at rene symbolsaker blir løst i minnelighet. Hva skal området hete? Israel? Palestina? Palestina-Israel? Israel-Palestina?
Hva med navnet «Helligland»? Det vil ikke akkurat være et sekulært klingendene navn, men ville likevel være et godt alternativ fordi det sier noe om at noe er «hellig», men ikke hvorfor. Området er jo arnestedet for tre verdensreligioner.
Mange lesere her tror jeg at kommer til å se på mitt innlegg her som en kapitulasjonslinje i forhold til palestinernes sak. Men hva er alternativet? Det mest sannsynlige alternativet er at Israel og høyrekrefter der utnytter en uløst konflikt i egne interesser slik det er skjedd i lang tid. En direkte militær konfrontasjon med Israel vil alle vettuge mennesker si nei til og søke å unngå for enhver pris. Kall det derfor gjerne kapitulasjon, men det sikrer gjenværende handlingsrom og gir en bedre utvikling i fremtiden.
Det er på tide at autopiloten slås av og en ser på hva som er mulig og hva som ikke er det.

Ole Langeland, Kristiansand

En velgers kval.

(Spredte betraktninger fra en partiløs sosialist)

Kristiansand står overfor et valg ikke bare mellom venstre og høyre, men mellom mer eller mindre nærhet mellom velgere og valgte.

I fireårsperioden  har kommunen gått i en retning som hvor en kan si at det visjonære ønske har stått sterkere enn folkets nære behov.
Det er ikke noe galt å ha visjoner, men stormannsgalskap kan være ha sitt utspring i slike. I dette tilfellet er denne «Kunstsiloen» et alvorlig utslag av den.

Vi går til valg i en kommune som er blitt større på tross av et klart ønske fra innbyggerne i Søgne og Songdalen. Protestbevegelser er en del av dette valget.

Vi får nye partier ut fra enkeltsaker som kan gjøre et godt valg. Et parti som Demokratene kan også vise til evne til å fange opp en rettmessig motvilje mot politikere som ikke lytter til folkets ønsker.

Men et kommunevalg bør også innby til helhetstenkning og ikke bare fokus på enkeltsaker. Som sosialist ser jeg på retningen og ikke bare på enkeltsaker. Hverken bompenger eller eiendomsskatt er fri for usosiale eller urettferdige konsekvenser. Men hvis disse avgifter skal fjernes, kan dette bety at nødvendige offentlige inntekter forsvinner.

En kan stoppe unødvendige og kostbare prosjekter. En kan beskatte på andre måter. Skatte- og avgiftspolitikk må ha den funksjon at den skaper en rettferdig omfordeling fra de som har mye til de som har lite.

Arbeiderpartiet utelukker jeg ved dette valget. Rikspolitisk pro-EU og lokalt for nær Høyre og en kan tenke seg en lilla politikk, en miks av rødt og blått.

Senterpartiet er slettes ikke et uaktuelt parti for meg med dets solide motstand mot EU-politikk. En grønn politikk må være en praktisk politikk. Uberørt natur er fint. Men det kan ikke være regelen. Naturen må i det store og hele tas vare på gjennom bruk. Det er ute og går sterke urbane strømninger som stiller seg fremmed til en del næringsinteresser i distriktene. Pelsdyrnæringen er blitt rammet av det.

Kristelig Folkeparti har valgt å delta i den borgerlige regjeringen. Det er en del av den borgerlige leiren lokalt også. Jeg stemmer ikke dette partiet, men deler en del holdninger og syn. Den kristne kulturen bidrar til respekt for enkeltmennesket.

Men kjernen i politikken ligger i spørsmålet om økonomisk makt. En sosialistisk modell er det som trengs. Når en snakker om økonomisk makt, så er det ikke nok å snakke om rettferdig fordeling. Det er i virkeligheten svært diffust og uklart. En må gå like til det som har med eiendom å gjøre, det som har med produksjonsmidlene å gjøre og det som har med makt over de finansielle kildene å gjøre. Bare et sosialistisk system kan sikre at folkets interesser blir det som bærer utviklingen videre.

Et sosialistisk system burde tilsi at et parti forankret i marxistisk forståelse har avgjørende innflytelse. Og det burde være et kommunistisk parti. Men det kommunistiske partiet i Norge, NKP, står svakt og stiller liste få steder.
Etter kontrarevolusjonene for 30 år siden er det også mange saker som det må tenkes nytt om. Både de positive og negative erfaringene fra realsosialismens tid må tas i betraktning. Viktig er etter min mening at et sosialistisk system må forene plan og marked på en ny måte slik at det personlige initiativ og ansvar blir noe mer enn et ønske som uttrykkes i partidokumenter.

Derfor blir det mest aktuelt å stemme på ett av de venstresosialdemokratiske alternativene, SV eller Rødt. Det betyr at en går inn for en retning i viktige sammenhenger. En sier da at en ikke tror på markedsliberalisme og at en sterk offentlig økonomi er et viktig vilkår for framskritt.

Men mye av venstresiden preges av kulturliberalisme, spontanisme, og ofte slagord-preget  holdning til saksområder som trenger nøye avveininger omkring plusser og minuser ved de enkelte veivalg.

Det er mye som mangler………

 

 

AUF og EU

Som ung AUF-er i tiden før folkeavstemningen i 1972 var jeg levende opptatt med at Norge skulle ta en sosialistisk kurs og trodde at Arbeiderpartiet skulle bli redskapet. Det var i gang et storstilt «rådslag» på den tiden som skulle fremme radikale krav til reformer under navnet «Demokrati i hverdagen».

Etter drøyt tre år med stor aktivitet fikk jeg sanne hva høyresosialdemokrati er. For oss unge AUF-ere var EEC med sine fire friheter det stikk motsatte av sosialisme. Men det var vanskelig å få noen skikkelig debatt i partiet fordi en «måtte vente på forhandlingsresultatet». Det kom tidlig i 1972 og partiets linje ble låst et par måneder senere.
Riktignok sa Einar Gerhardsen at partiet måtte ta vare på de medlemmer som var motstandere av EEC-medlemskap. Det var kjærkommet i forhold til folkeavstemningen i september. Samtidig var det et tydelig opportunistisk standpunkt. Partiet var mer hellig enn de mål som partiet skulle streve mot. Bilde av ham som en halvgud bleknet.

Sunniva Bjerkaas, politisk rådgiver i AUF, demonstrerer i en artikkel 19/7 hva hun for sin del synes er verd å forsvare. Borte vekk er alle sosialistiske visjoner. Som mange andre, når de ser at noe er et problem som skal skyves i bakgrunnen, kalles det «utfordring». Hun koster altså på seg en slags formell bekymringsytring ut fra hva de fire markedsliberale friheter fører med seg av elendighet for arbeidere og ungdom omkring i Europa. Men det som bekymrer henne mest, er de politikere innenfor og utenfor EU som ikke har forstått liberalismens velsignelse.

Hva er liberalisme? Det er de tankestrukturer som samsvarer med borgerskapets herredømme i videste forstand og med kapitalismens makt. Det er en klar sammenheng. Hun finner det skremmende at Putin sier at liberalismen utspiller sin rolle. Hun gjør seg dermed til talskvinne for det borgerlige hegemoni og er på vakt mot alt som kan så tvil om det.
Jeg vil ikke hevde at alle liberale verdier er dårlige verdier. Men som sosialist danner ikke disse verdier det sentrum der passerspissen bør stikkes ned. Liberale verdier kan derimot finne seg innenfor den imaginære sirkelen, i periferien av den, men også utenfor. For arbeiderklassen må egne sosialistiske verdier stå sentralt, og ikke bourgeoisens verdensbilde!

Typisk liberal verdi, som bør være innenfor, er ytringsfriheten. Borgerligheten har et hyklerisk forhold til den, men ennå mer deres venstreliberale følgesvenner. Vi har fått denne «no-plattforming»-bølgen fra USA hvor det drives klappjakt på alle som ikke har ensformede meninger om ganske mange saker. Hva som ses som høyrepopulisme er etter hvert blitt ganske omfattende.
Boken til MDG-gutten Eivind Trædal «Hvorfor ytre høyre vinner debatten» er kanskje et godt skrekkeksempel på hvordan den venstreliberale leir søker å dominere med skremsler og retorikk. Her blir sannelig fattigfolks problemer til sideordnede «utfordringer» og «bekymringer» mens deres egen definisjonsmakt og søken etter meningsmonopol blir det viktigste.

Sunniva Bjerkaas mener EU er verd å forsvare. Det hadde vært mulig å forstå dersom denne makthybriden av overnasjonalitet kunne vise til resultater for det store flertall av innbyggere. I så måte har hun lite å bidra med i argumentene sine.

(Trykket i Klassekampen 24. juni med  overskriften «AUF og prinsippløsheten. Kritikken mot Eivind Trædal ble der sløyfet)

Ole Langeland

Espen Barth Eide og verden

 

Espen Barth Eide hadde et åpent foredrag i Kristiansand Teater 25. april i regi av Agder Arbeiderparti. Han er den politikeren i Arbeiderpartiet som er den mest markante forsvareren av en globalistisk holdning til internasjonal politikk med innsikt og innflytelse på Norges forhold til utlandet. Foredraget tok opp de store linjer.

Barth Eides forståelse av Norge og norsk stilling i verden er at vår økonomi er eksportrettet og at åpenhet mot verden er viktig. Det er det selvsagt vanskelig å si seg uenig i.

I hans verdensbilde er USA selve oppfinneren av FN og at de vestlige land med USA i spissen har formet det han kaller «Den liberale orden». Men i den senere tid er denne blitt svekket. Her legger han mye vekt på valget av Trump som president i USA som et symptom på dette. USA handler i dag mer ut fra sitt indre liv og mindre som en «sjef» i verden, noe han tydelig ser som et savn.

Etter hans innstilling til EU blir naturligvis Brexit noe negativt. Vanskelighetene tilskrives Storbritannias egen rådvillhet og kaos i parlamentet mens EU bare sørger for på en imponerende klok måte å hindre at britene blir gratispassasjerer. At EU skulle være interessert i å straffe Storbritannia og gjøre Brexit til en lærepenge for andre land som er lei av EU synes å være en fjern tanke.

Den liberale orden trues av nye media som i stedet for en felles nyhetsformidling fører det enkelte individ inn i et individuelt tilpasset ekko-kammer, slik at det kan bli henfallen til konspirasjonstenkning og høyrepopulisme. Det faller ikke Eide inn i noen særlig grad at de nye media også kan hindre ensretting ved at det ikke lenger er noen selvfølge at den liberale eliten kan bestemme dagsorden.

Barth Eide mener at kampen mot klimaforandring vil kunne samle verden til felles innsats og at ny teknologi er løsningen for å utfase fossilt brennstoff. Norge kan gå foran med høy standard og et arbeidsliv tuftet på sterke organisasjoner. Utenlandsk eierskap i bedrifter kan gi fordeler, slik det har vist seg etter at China National BlueStar overtok Elkem. Disse sosialistiske kapitalister har en evne til langsiktig strategi som amerikanske kapitalister ikke har evne til å finne.

Det som mangler i Barth Eides måte å se verden på er en forståelse for nasjonalstatens betydning. Norge blir egentlig bare et område på kartet. Utenriksdepartementet, som han selv har vært minister i, har en mindre betydning. Kontakten utad kan skje direkte mellom lokalt næringsliv og regionale politiske organer på den ene siden og de ulike instanser i EU ,andre utenlandske instanser og bedrifter på den andre.

Nasjonalstaten er rammeverket omkring folkestyret. Når den gjennom avtaler som EØS-avtalen fratas sin myndighet, kan det i økende grad være utlandet som bestemmer premissene i konflikt med folkets interesser.
Selv om det fins felles interesser for hele menneskeheten, så fins det også motstridende interesser mellom nasjoner og mellom områder av verden som hverken handel eller teknologisk utvikling vil minske, men tvert i mot kan skjerpe. Det å overse interessemotsetninger og forsøke å utjevne disse gjennom en «liberal verdensorden» vil bare kunne gjøre ting verre og vanskeligere.

Barth Eide vil videreføre en modell som ikke løser problemene, om den synes aldri så smart og progressiv. Tvert i mot må en regne med at den globalistiske utvikling på mange områder med fordel kan bremses og at utvikling av et lokalt og beskyttet marked kan bidra til å fjerne skjevheter, minske forskjeller i levevilkår og sørge for at de enkelte nasjoner kan utvikle seg på grunnlag av sine egne interesser.

Hva slags interesse kan f. eks. fattige afrikanske land ha i at EU dumper billige industrielle matvarer der slik at deres egen produksjon ikke kan konkurrere? Hva slags fremtid er det for miljøet at ikke de lokale muligheter kan utvikles på et allsidig grunnlag?

Det kan by på fordeler å slippe utenlandske eiere til i Norge. Norsk oljevirksomhet ble utviklet gjennom et sinnrikt spill hvor utenlandske selskaper fikk bidra til å tjene norske interesser . Fremsynte norske sosialdemokratiske teknokrater sørget for det. Her er det altså ikke bare åpenhet mot verden som teller, men også evnen til å holde kortene tett inn til seg som er viktig.

Det å gi fra seg selve muligheten til selv å bestemme blir fatalt. Men det er dessverre det som skjer i dag gjennom EØS. Og det kan skje i enda større grad gjennom eventuelle nye globale frihandelsordninger som erstatter nasjonal råderett med global juridiske bestemmelser.

Ved konflikter må de ulike interesser balanseres opp mot hverandre for å skape kompromisser og løsninger. Det må skje fra tilfelle til tilfelle. Forsøk på å skape en sammentømret komplett verdensordning vil være et farlig blindspor.

Ole Langeland

Etter Kristelig Folkepartis landsmøte

Som Nei til EU-aktivist er  det mitt håp ennå at Kristelig Folkeparti tar et negativt standpunkt til Jernbanepakke 4 og sørger for at jernbanen er på norske hender i videste forstand.

Landsmøtet på Sola i april 1019 peker i så måte ikke i riktig retning

https://frifagbevegelse.no/nyheter/kristelig-folkeparti-avviser-kravet-fra-de-ansatte-i-jernbanen-dermed-blir-eus-jernbanepakke-snart-norsk-politikk-6.158.625399.1aaeb933b8

Jeg ser det slik: Den fordomsfulle innstillingen mot Kristelig Folkeparti i Arbeiderpartiet og på venstresiden  har ført til at dette partiet har gjort et veivalg i en retning som betyr at  en regjering med Høyre som flaggskip er blitt en flertallsregjering. Det gir de partier, som ikke er deltakere i denne regjeringen mindre handlerom.

Hvordan har denne fordomsfulle innstillingen gitt seg utslag: Debatter om sensitive spørsmål med dyp etisk implikasjon blir behandlet  på en slagordpreget og høyrøstet måte. Det er i abortspørsmålet fra mange hold en total uvilje til å forstå betydningen av at et menneskefoster, ikke bare etter Kr.f.s holdninger men også etter gjeldende lovgivning, har en egenverdi.

I familiepolitikken er det tilstede en manglende forståelse for familiens betydning som grunncelle i samfunnet. En familie er ikke en løsrevet komponent som fritt og fullstendig uavhengig av samfunnet kan virke som den vil. Men det er heller ikke storsamfunnets oppgave å overta styringen av den  med de naturlige funksjoner og oppgaver.

Debatten om fedrekvoten burde ha familien og barnets beste som  viktigste hensyn og så får hensynet til likestilling komme som det neste; ikke motsatt. Da bør en forstå at i et barns første levetid er moren viktigere enn faren i de aller fleste tilfeller og at familien selv bør ha en mulighet til å bli enig om fordeling av hjemmetid.

I den norske kulturarv har kristendommen en særstilling. Dette vil man totalt se bort fra i venstrepartiene og stort sett i like stor grad i sosialdemokratiet. Den historieløse holdningen til kristendommen hindrer en  samling av progressive krefter i dette land. Det gjør at høyrekrefter kan utnytte dette til å fremme sin ikke-sosialistiske samfunnsmodell. I virkeligheten holder man på å innføre borgerlig liberalisme, under dekke av menneskerettigheter, som en slags kvasireligion som skal stå over alle livssyn.

Når en har fulgt med på Kr.fs landsmøte via nettsending, ser en at dette partiet ikke et høyreparti, men et parti som naturlig burde samarbeide til venstre. Når dette partiet har gjort et annet retningsvalg, så bør Arbeiderpartiet og venstresiden gå i seg selv og se sitt eget ansvar for at så er skjedd.