Israel – Palestina -virkelighet og mulighet

Artikkelen stod på trykk i Friheten 20. februar 2020

Reppesgaards sin artikkel 6. februar om Palestina går på autopilot. Alt han skriver går på å avsløre og protestere. Er det ikke på tide snart å se seg om etter realistiske løsninger? Vi skal gå på torg og gater og protestere mot Trumps plan, men uten noen egentlig mål eller plan selv. Kunne en ikke like gjerne går ti ganger frem og tilbake over Grønlandsisen bærende på et palestinsk flagg og oppnå like mye?
Rettferdighet er en god men ganske diffus dyd. Den egner seg ikke som nål i et kompass. Spørsmålet om hva som er rettferdig stilles ofte, mens spørsmålet om hva som er mulig stilles sjeldent.
Realpolitikk er nøkkelen . Interesser må veies opp mot hverandre. De økonomiske, politiske og militære maktforhold teller. Israel som et nasjonalt folkehjem for jøder er en ugjenkallelig kjensgjerning. Det israelske militærvesen er sterkt. Det å forhindre at dette blir trukket inn i større konflikter er i seg selv en alvorlig og viktig sak for alle vettuge diplomater.
Et Israel som er henvist til Trumps USA som strategisk alliert og Saudi-Arabia som en taktisk partner er en farlig tønne på dekk. Det som skjer i Israels nærområder er massiv ødeleggelse takket være den jihadistiske islamismen, støttet av Saudi-Arabia.
Den urett som stadig palestinafolket utsettes for kan bare overvinnes ved at Israel beveges i retning av en annen politikk enn den nåværende. Jeg tror at boikott mot israelske varer er et pressmiddel som ikke fører frem. Den ene grunnen er at det ikke får noen sterk økonomisk virkning.. Den andre grunnen er at Israel og innbyggerne der vil oppleve det som et forsøk på trussel mot sin eksistens. Og da blir virkningen helt motsatt av hensikten.
Det må kunne bli lettere og bedre å støtte det palestinske folk dersom en samtidig bedrer forholdet til Israel og til den jødiske majoriteten der. Isolasjon av Israel styrker høyrekreftene og skader derfor palestinerne.
Uforsonlighetens sump må tørkes ut! Dagens virkelighet må være utgangspunktet for en skrittvis forandring, ikke krav ut fra religiøse eller historiske rettigheter. Arbeiderklassens solidaritet setter det sosiale spørsmål fremst; felles interesser mellom folk i kamp for bedre kår og et liv i fred. Nasjonale interesser forsvinner ikke, men vil kunne fremstå som ikke-fiendtlige motsetninger, dersom sosialistisk tenkemåte vinner innpass.
Det forekommer meg å være en ren illusjon at en palestinsk stat bestående av Vestbredden og Gaza skulle få full handlefrihet og føre en uavhengig politikk. Viktigere enn statlig ordning må være å normalisere forholdene skritt for skritt, ikke minst etter hvert å få fjernet disse murene og gjerdene.
Forholdet mellom de to etniske hovedgrupper innenfor Israel, Vestbredden og Gaza må balanseres på nytt på grunnlag av dagens virkelighet. En kunne lett si at likeverd burde være målet, men det kan fort bare være en håpløs eksport av norske fraser til et område der mye er annerledes enn her.
En mulig løsning innenfor rammen av en_stat må innebære at en fullt ut forstår den jødiske befolkningens redsel for å komme i mindretall innenfor denne. Mange vil mene at det blir å gå på akkord med grunnleggende verdinormer å ta hensyn til en slik redsel, fordi etnisitet eller nasjonal identitet blir gjenstand for diskriminerende tiltak.
Men dersom en ikke tar hensyn til denne redsel i den jødiske befolkning, så har en heller ingen mulighet til å normalisere livet til den palestinske befolkning. Dersom en vil bygge ned fiendskapet, må en gjøre det gjennom en avtale som sikrer balanse. Det gjør at begge folkegrupper må ha sine tilmålte rettigheter innenfor samme stat, eventuelt gjennom to stater som uansett vil være tvunget til å ha et tett samarbeid.
Som et ledd i en fredsplan må det treffes strenge tiltak mot ekstremister på begge sider av konfliktlinjen. Rasistisk, ekstremistisk nasjonal propaganda eller religiøs propaganda med ekstremt politisk innhold må forbys og forbudet håndheves strengt.
Etter kontrarevolusjonene for 30 år siden er sosialistisk tenkning blitt erstattet av ulike bevegelser med reaksjonært tankegods. Vi har fått en voksende islamsk ekstremisme. Den er tilstede i de palestinske miljøer og innebærer en nyttesløs og voldelig konfrontasjonslinje.
Parolen «Fritt Palestina!» kan bety hva som helst. Det kunne være en parole for et fellesskap mellom alle etniske grupper. Det kan bety den enes seier over den andre. En fredsløsning vil måtte innebære at rene symbolsaker blir løst i minnelighet. Hva skal området hete? Israel? Palestina? Palestina-Israel? Israel-Palestina?
Hva med navnet «Helligland»? Det vil ikke akkurat være et sekulært klingendene navn, men ville likevel være et godt alternativ fordi det sier noe om at noe er «hellig», men ikke hvorfor. Området er jo arnestedet for tre verdensreligioner.
Mange lesere her tror jeg at kommer til å se på mitt innlegg her som en kapitulasjonslinje i forhold til palestinernes sak. Men hva er alternativet? Det mest sannsynlige alternativet er at Israel og høyrekrefter der utnytter en uløst konflikt i egne interesser slik det er skjedd i lang tid. En direkte militær konfrontasjon med Israel vil alle vettuge mennesker si nei til og søke å unngå for enhver pris. Kall det derfor gjerne kapitulasjon, men det sikrer gjenværende handlingsrom og gir en bedre utvikling i fremtiden.
Det er på tide at autopiloten slås av og en ser på hva som er mulig og hva som ikke er det.

Ole Langeland, Kristiansand

Annonser

En velgers kval.

(Spredte betraktninger fra en partiløs sosialist)

Kristiansand står overfor et valg ikke bare mellom venstre og høyre, men mellom mer eller mindre nærhet mellom velgere og valgte.

I fireårsperioden  har kommunen gått i en retning som hvor en kan si at det visjonære ønske har stått sterkere enn folkets nære behov.
Det er ikke noe galt å ha visjoner, men stormannsgalskap kan være ha sitt utspring i slike. I dette tilfellet er denne «Kunstsiloen» et alvorlig utslag av den.

Vi går til valg i en kommune som er blitt større på tross av et klart ønske fra innbyggerne i Søgne og Songdalen. Protestbevegelser er en del av dette valget.

Vi får nye partier ut fra enkeltsaker som kan gjøre et godt valg. Et parti som Demokratene kan også vise til evne til å fange opp en rettmessig motvilje mot politikere som ikke lytter til folkets ønsker.

Men et kommunevalg bør også innby til helhetstenkning og ikke bare fokus på enkeltsaker. Som sosialist ser jeg på retningen og ikke bare på enkeltsaker. Hverken bompenger eller eiendomsskatt er fri for usosiale eller urettferdige konsekvenser. Men hvis disse avgifter skal fjernes, kan dette bety at nødvendige offentlige inntekter forsvinner.

En kan stoppe unødvendige og kostbare prosjekter. En kan beskatte på andre måter. Skatte- og avgiftspolitikk må ha den funksjon at den skaper en rettferdig omfordeling fra de som har mye til de som har lite.

Arbeiderpartiet utelukker jeg ved dette valget. Rikspolitisk pro-EU og lokalt for nær Høyre og en kan tenke seg en lilla politikk, en miks av rødt og blått.

Senterpartiet er slettes ikke et uaktuelt parti for meg med dets solide motstand mot EU-politikk. En grønn politikk må være en praktisk politikk. Uberørt natur er fint. Men det kan ikke være regelen. Naturen må i det store og hele tas vare på gjennom bruk. Det er ute og går sterke urbane strømninger som stiller seg fremmed til en del næringsinteresser i distriktene. Pelsdyrnæringen er blitt rammet av det.

Kristelig Folkeparti har valgt å delta i den borgerlige regjeringen. Det er en del av den borgerlige leiren lokalt også. Jeg stemmer ikke dette partiet, men deler en del holdninger og syn. Den kristne kulturen bidrar til respekt for enkeltmennesket.

Men kjernen i politikken ligger i spørsmålet om økonomisk makt. En sosialistisk modell er det som trengs. Når en snakker om økonomisk makt, så er det ikke nok å snakke om rettferdig fordeling. Det er i virkeligheten svært diffust og uklart. En må gå like til det som har med eiendom å gjøre, det som har med produksjonsmidlene å gjøre og det som har med makt over de finansielle kildene å gjøre. Bare et sosialistisk system kan sikre at folkets interesser blir det som bærer utviklingen videre.

Et sosialistisk system burde tilsi at et parti forankret i marxistisk forståelse har avgjørende innflytelse. Og det burde være et kommunistisk parti. Men det kommunistiske partiet i Norge, NKP, står svakt og stiller liste få steder.
Etter kontrarevolusjonene for 30 år siden er det også mange saker som det må tenkes nytt om. Både de positive og negative erfaringene fra realsosialismens tid må tas i betraktning. Viktig er etter min mening at et sosialistisk system må forene plan og marked på en ny måte slik at det personlige initiativ og ansvar blir noe mer enn et ønske som uttrykkes i partidokumenter.

Derfor blir det mest aktuelt å stemme på ett av de venstresosialdemokratiske alternativene, SV eller Rødt. Det betyr at en går inn for en retning i viktige sammenhenger. En sier da at en ikke tror på markedsliberalisme og at en sterk offentlig økonomi er et viktig vilkår for framskritt.

Men mye av venstresiden preges av kulturliberalisme, spontanisme, og ofte slagord-preget  holdning til saksområder som trenger nøye avveininger omkring plusser og minuser ved de enkelte veivalg.

Det er mye som mangler………

 

 

Annonser

AUF og EU

Som ung AUF-er i tiden før folkeavstemningen i 1972 var jeg levende opptatt med at Norge skulle ta en sosialistisk kurs og trodde at Arbeiderpartiet skulle bli redskapet. Det var i gang et storstilt «rådslag» på den tiden som skulle fremme radikale krav til reformer under navnet «Demokrati i hverdagen».

Etter drøyt tre år med stor aktivitet fikk jeg sanne hva høyresosialdemokrati er. For oss unge AUF-ere var EEC med sine fire friheter det stikk motsatte av sosialisme. Men det var vanskelig å få noen skikkelig debatt i partiet fordi en «måtte vente på forhandlingsresultatet». Det kom tidlig i 1972 og partiets linje ble låst et par måneder senere.
Riktignok sa Einar Gerhardsen at partiet måtte ta vare på de medlemmer som var motstandere av EEC-medlemskap. Det var kjærkommet i forhold til folkeavstemningen i september. Samtidig var det et tydelig opportunistisk standpunkt. Partiet var mer hellig enn de mål som partiet skulle streve mot. Bilde av ham som en halvgud bleknet.

Sunniva Bjerkaas, politisk rådgiver i AUF, demonstrerer i en artikkel 19/7 hva hun for sin del synes er verd å forsvare. Borte vekk er alle sosialistiske visjoner. Som mange andre, når de ser at noe er et problem som skal skyves i bakgrunnen, kalles det «utfordring». Hun koster altså på seg en slags formell bekymringsytring ut fra hva de fire markedsliberale friheter fører med seg av elendighet for arbeidere og ungdom omkring i Europa. Men det som bekymrer henne mest, er de politikere innenfor og utenfor EU som ikke har forstått liberalismens velsignelse.

Hva er liberalisme? Det er de tankestrukturer som samsvarer med borgerskapets herredømme i videste forstand og med kapitalismens makt. Det er en klar sammenheng. Hun finner det skremmende at Putin sier at liberalismen utspiller sin rolle. Hun gjør seg dermed til talskvinne for det borgerlige hegemoni og er på vakt mot alt som kan så tvil om det.
Jeg vil ikke hevde at alle liberale verdier er dårlige verdier. Men som sosialist danner ikke disse verdier det sentrum der passerspissen bør stikkes ned. Liberale verdier kan derimot finne seg innenfor den imaginære sirkelen, i periferien av den, men også utenfor. For arbeiderklassen må egne sosialistiske verdier stå sentralt, og ikke bourgeoisens verdensbilde!

Typisk liberal verdi, som bør være innenfor, er ytringsfriheten. Borgerligheten har et hyklerisk forhold til den, men ennå mer deres venstreliberale følgesvenner. Vi har fått denne «no-plattforming»-bølgen fra USA hvor det drives klappjakt på alle som ikke har ensformede meninger om ganske mange saker. Hva som ses som høyrepopulisme er etter hvert blitt ganske omfattende.
Boken til MDG-gutten Eivind Trædal «Hvorfor ytre høyre vinner debatten» er kanskje et godt skrekkeksempel på hvordan den venstreliberale leir søker å dominere med skremsler og retorikk. Her blir sannelig fattigfolks problemer til sideordnede «utfordringer» og «bekymringer» mens deres egen definisjonsmakt og søken etter meningsmonopol blir det viktigste.

Sunniva Bjerkaas mener EU er verd å forsvare. Det hadde vært mulig å forstå dersom denne makthybriden av overnasjonalitet kunne vise til resultater for det store flertall av innbyggere. I så måte har hun lite å bidra med i argumentene sine.

(Trykket i Klassekampen 24. juni med  overskriften «AUF og prinsippløsheten. Kritikken mot Eivind Trædal ble der sløyfet)

Ole Langeland

Annonser

Espen Barth Eide og verden

 

Espen Barth Eide hadde et åpent foredrag i Kristiansand Teater 25. april i regi av Agder Arbeiderparti. Han er den politikeren i Arbeiderpartiet som er den mest markante forsvareren av en globalistisk holdning til internasjonal politikk med innsikt og innflytelse på Norges forhold til utlandet. Foredraget tok opp de store linjer.

Barth Eides forståelse av Norge og norsk stilling i verden er at vår økonomi er eksportrettet og at åpenhet mot verden er viktig. Det er det selvsagt vanskelig å si seg uenig i.

I hans verdensbilde er USA selve oppfinneren av FN og at de vestlige land med USA i spissen har formet det han kaller «Den liberale orden». Men i den senere tid er denne blitt svekket. Her legger han mye vekt på valget av Trump som president i USA som et symptom på dette. USA handler i dag mer ut fra sitt indre liv og mindre som en «sjef» i verden, noe han tydelig ser som et savn.

Etter hans innstilling til EU blir naturligvis Brexit noe negativt. Vanskelighetene tilskrives Storbritannias egen rådvillhet og kaos i parlamentet mens EU bare sørger for på en imponerende klok måte å hindre at britene blir gratispassasjerer. At EU skulle være interessert i å straffe Storbritannia og gjøre Brexit til en lærepenge for andre land som er lei av EU synes å være en fjern tanke.

Den liberale orden trues av nye media som i stedet for en felles nyhetsformidling fører det enkelte individ inn i et individuelt tilpasset ekko-kammer, slik at det kan bli henfallen til konspirasjonstenkning og høyrepopulisme. Det faller ikke Eide inn i noen særlig grad at de nye media også kan hindre ensretting ved at det ikke lenger er noen selvfølge at den liberale eliten kan bestemme dagsorden.

Barth Eide mener at kampen mot klimaforandring vil kunne samle verden til felles innsats og at ny teknologi er løsningen for å utfase fossilt brennstoff. Norge kan gå foran med høy standard og et arbeidsliv tuftet på sterke organisasjoner. Utenlandsk eierskap i bedrifter kan gi fordeler, slik det har vist seg etter at China National BlueStar overtok Elkem. Disse sosialistiske kapitalister har en evne til langsiktig strategi som amerikanske kapitalister ikke har evne til å finne.

Det som mangler i Barth Eides måte å se verden på er en forståelse for nasjonalstatens betydning. Norge blir egentlig bare et område på kartet. Utenriksdepartementet, som han selv har vært minister i, har en mindre betydning. Kontakten utad kan skje direkte mellom lokalt næringsliv og regionale politiske organer på den ene siden og de ulike instanser i EU ,andre utenlandske instanser og bedrifter på den andre.

Nasjonalstaten er rammeverket omkring folkestyret. Når den gjennom avtaler som EØS-avtalen fratas sin myndighet, kan det i økende grad være utlandet som bestemmer premissene i konflikt med folkets interesser.
Selv om det fins felles interesser for hele menneskeheten, så fins det også motstridende interesser mellom nasjoner og mellom områder av verden som hverken handel eller teknologisk utvikling vil minske, men tvert i mot kan skjerpe. Det å overse interessemotsetninger og forsøke å utjevne disse gjennom en «liberal verdensorden» vil bare kunne gjøre ting verre og vanskeligere.

Barth Eide vil videreføre en modell som ikke løser problemene, om den synes aldri så smart og progressiv. Tvert i mot må en regne med at den globalistiske utvikling på mange områder med fordel kan bremses og at utvikling av et lokalt og beskyttet marked kan bidra til å fjerne skjevheter, minske forskjeller i levevilkår og sørge for at de enkelte nasjoner kan utvikle seg på grunnlag av sine egne interesser.

Hva slags interesse kan f. eks. fattige afrikanske land ha i at EU dumper billige industrielle matvarer der slik at deres egen produksjon ikke kan konkurrere? Hva slags fremtid er det for miljøet at ikke de lokale muligheter kan utvikles på et allsidig grunnlag?

Det kan by på fordeler å slippe utenlandske eiere til i Norge. Norsk oljevirksomhet ble utviklet gjennom et sinnrikt spill hvor utenlandske selskaper fikk bidra til å tjene norske interesser . Fremsynte norske sosialdemokratiske teknokrater sørget for det. Her er det altså ikke bare åpenhet mot verden som teller, men også evnen til å holde kortene tett inn til seg som er viktig.

Det å gi fra seg selve muligheten til selv å bestemme blir fatalt. Men det er dessverre det som skjer i dag gjennom EØS. Og det kan skje i enda større grad gjennom eventuelle nye globale frihandelsordninger som erstatter nasjonal råderett med global juridiske bestemmelser.

Ved konflikter må de ulike interesser balanseres opp mot hverandre for å skape kompromisser og løsninger. Det må skje fra tilfelle til tilfelle. Forsøk på å skape en sammentømret komplett verdensordning vil være et farlig blindspor.

Ole Langeland

Etter Kristelig Folkepartis landsmøte

Som Nei til EU-aktivist er  det mitt håp ennå at Kristelig Folkeparti tar et negativt standpunkt til Jernbanepakke 4 og sørger for at jernbanen er på norske hender i videste forstand.

Landsmøtet på Sola i april 1019 peker i så måte ikke i riktig retning

https://frifagbevegelse.no/nyheter/kristelig-folkeparti-avviser-kravet-fra-de-ansatte-i-jernbanen-dermed-blir-eus-jernbanepakke-snart-norsk-politikk-6.158.625399.1aaeb933b8

Jeg ser det slik: Den fordomsfulle innstillingen mot Kristelig Folkeparti i Arbeiderpartiet og på venstresiden  har ført til at dette partiet har gjort et veivalg i en retning som betyr at  en regjering med Høyre som flaggskip er blitt en flertallsregjering. Det gir de partier, som ikke er deltakere i denne regjeringen mindre handlerom.

Hvordan har denne fordomsfulle innstillingen gitt seg utslag: Debatter om sensitive spørsmål med dyp etisk implikasjon blir behandlet  på en slagordpreget og høyrøstet måte. Det er i abortspørsmålet fra mange hold en total uvilje til å forstå betydningen av at et menneskefoster, ikke bare etter Kr.f.s holdninger men også etter gjeldende lovgivning, har en egenverdi.

I familiepolitikken er det tilstede en manglende forståelse for familiens betydning som grunncelle i samfunnet. En familie er ikke en løsrevet komponent som fritt og fullstendig uavhengig av samfunnet kan virke som den vil. Men det er heller ikke storsamfunnets oppgave å overta styringen av den  med de naturlige funksjoner og oppgaver.

Debatten om fedrekvoten burde ha familien og barnets beste som  viktigste hensyn og så får hensynet til likestilling komme som det neste; ikke motsatt. Da bør en forstå at i et barns første levetid er moren viktigere enn faren i de aller fleste tilfeller og at familien selv bør ha en mulighet til å bli enig om fordeling av hjemmetid.

I den norske kulturarv har kristendommen en særstilling. Dette vil man totalt se bort fra i venstrepartiene og stort sett i like stor grad i sosialdemokratiet. Den historieløse holdningen til kristendommen hindrer en  samling av progressive krefter i dette land. Det gjør at høyrekrefter kan utnytte dette til å fremme sin ikke-sosialistiske samfunnsmodell. I virkeligheten holder man på å innføre borgerlig liberalisme, under dekke av menneskerettigheter, som en slags kvasireligion som skal stå over alle livssyn.

Når en har fulgt med på Kr.fs landsmøte via nettsending, ser en at dette partiet ikke et høyreparti, men et parti som naturlig burde samarbeide til venstre. Når dette partiet har gjort et annet retningsvalg, så bør Arbeiderpartiet og venstresiden gå i seg selv og se sitt eget ansvar for at så er skjedd.

 

Kommentarer til foredrag av Espen Barth Eide

Espen Barth Eide hadde et åpent foredrag i Kristiansand Teater  24. april 2019. Min innstilling er at Espen Barth Eide er den politikeren i Arbeiderpartiet som er den sterkeste  forsvareren av en kosmopolittisk eller globalistisk  holdning til internasjonal politikk. Det er derfor nødvendig å følge med på hva han er opptatt med og hvordan han tenker seg at ting skal bli.

Det er en person i kraft av sine vekslende funksjoner som har en ganske nær innsikt og innflytelse på Norges forhold til utlandet. Foredraget tok opp de store linjer.

En bør her være oppmerksom på at han påpekte at Norges forhold til utlandet i mindre grad enn tidligere angår selve Utenriksdepartementet. Dette departementet står i sterkere grad på sidelinjen i en tilrettelegger-rolle og kontakten utad går andre veier. Her mente at det lokale næringsliv, lokale politikere burde koble seg direkte til Brüssel

Barth Eides forståelse av Norge og norsk stilling i verden er at vår økonomi er eksportrettet og at åpenhet mot verden er viktig. Det er det selvsagt vanskelig å si seg uenig i.

I hans verdensbilde er det bygget opp en forståelse av verden under ledelse av de vestlige land med USA i spissen, som han benevner «Den liberale orden». Han ser på USA som selve «oppfinneren» av FN.

I den senere tid er denne «liberale orden» blitt svekket. Her legger han mye vekt på valget av Trump som president i USA er et symptom på dette. USA handler i dag mer ut fra sitt indre liv og mindre som en «sjef» i verden, noe han tydelig ser som et savn, men som han for så vidt bare kan ta til følge…

Han mente at valget av Trump var et «sammenbrudd av 2samfunnskontrakten» og så det i sammenheng med de store forskjellene og utenforskapet til flere grupper

Eide kom mye inn på Brexit som han tydelig beklaget og mente at Leave-tilhengerne ikke hadde noe alternativ. Han pekte på de utallige avstemningene i parlamentet. Skylden for vanskelighetene lå i britenes egen rådvillhet , mens EUs forhandlere var han imponert over!  Bildet av et land som bare ville plukke fordeler og bli spart for ulempene var også  Eides tydelige bilde av Storbritannia.

Han mente at Storbritannias innenfor EU hadde vært et nyttig korrektiv, og at det var i norsk interesse at Storbritannia var medlem der.

Han mente at de nye media gjennom teknologien fører til at enkelte ble ledet inn i et «ekko»-kammer hvor de ikke lenger fikk høre andres syn. Det fører til høyrepopulisme.

Det viktigste problem ser han i forholdet mellom USA og Kina, da en konflikt der kan få store følger selv om det ikke fører direkte til militære konflikter.

Han vektla klimautfordringen sterkt og mente at den kunne møtes ved hjelp av nye teknologiske løsninger men at det krever en internasjonal handling . Han håpet på at den krevende utfordringen ville samle verden.

Han mente at Norge ville tjene på å gå inn for høyere internasjonale standarder og at høyt utdannede fagfolk var grunnlaget også for å klare seg i konkurransen. Han pekte på el-ferjer som et område der Norge kunne gå foran i utfasingen av oljealderen.

Det ble også i den etterfølgende paneldiskusjon pekt på at utenlandske eiere kan være positive for norsk industri. At det kinesiske China National BlueStar i dag eier Elkem har hatt positive virkninger. Mens amerikanske eiere har tilbøyelighet til å tenke kortsiktig, har de kinesiske eiere en langsiktig strategi.

Kritiske kommentarer til foredraget:

Jonas Barth Eide ser en modell med frihandel som grunnlaget for fremskrittet i verden. I foredraget sa han ikke noe om nasjonalstaten og de ulike organer, utenom utenriksdepartementet. I hans tanker om åpenhet mot verden og vektlegging av eksportinteressene, utvikling av teknologisk kompetanse er det grunn til å se det slik at nasjonalstaten blir bare et sted på kartet med en svekket betydning i seg selv.

Selv om det fins felles interesser for hele menneskeheten, så fins det også motstridende interesser mellom nasjoner, mellom regioner av verden som hverken handel eller teknologisk utvikling nødvendigvis vil minske, men tvert i mot kan skjerpe; og det blir også vanskeligere å overse dem.

Derfor fremstår den «liberale verdensorden» ikke bare som noe som er truet. Det fremstår som noe som ikke er den modell som verden trenger. Tvert i mot må en regne med at den globalistiske utvikling på mange områder med fordel kan og vil  bremses og at utvikling av et lokalt og beskyttet marked kan bidra til å fjerne skjevheter, minske forskjeller i levevilkår og sørge for at de enkelte nasjoner kan utvikle seg på grunnlag av sine egne interesser og sine egne verdier.

Ved konflikter må de ulike interesser stadig  balanseres opp mot hverandre for å skape kompromisser og løsninger. En løsning tuftet på en tanke om en komplett  «verdensorden» vil være et blindspor.

Fullstendig avhengig?

«Det finnes bare ett alternativ til EØS» er overskriften til artikkelen til Aurora Hårtveit, nestleder i Høyres Studenter 15. mars. Hun savner en debatt om medlemskap. Og hun kan ha rett i at et medlemskap gir medbestemmelse i EUs organer. Men et selvstendig Norge vil ikke mangle påvirkningskraft i hele Europa.

Det norske folk har to ganger sagt nei til medlemskap i unionen. EØS fremstår for noen som et kompromiss. Men det betyr at vi skritt for skritt innlemmes i EUs lovverk og politikk. Bruddene på Grunnloven er åpenbare, men bagatelliseres som like inngripende. Det blir etter hvert enklere å kunne si at det bare er stemmeretten vi mangler.

Det er ikke riktig, som Aurora Hårtveit hevder, at EØS gir muligheten til eksport til Europa. Handel bygger på felles interesse og på gjensidighet. Vi har en handelsavtale fra før av som gjelder uavhengig av EØS. Hun kunne skrevet noe slikt som at handel blir lettere med en EØS-avtale enn uten og begrunnet det nærmere. Men hun gjør ikke det. Og vi får lese det hun skriver; at selve muligheten ligger i EØS. Det er drøytt!

Hun skriver også: «Norge er i dag fullstendig avhengig av fellesskapet og mulighetene EU og EØS gir oss». «Fullstendig avhengig». Tenk det! En bør spørre seg hvordan studerende ungdom kan ha en slik ensidig forståelse av virkeligheten.

Det blir nesten som en religion. Vi er fullstendig avhengig av Nåden, sier man i kirken. Vi er fullstendig avhengig av EU, sier man i Høyre. Med en slik holdning blir det nesten logisk at til og med vitale nasjonale interesser må ofres for å unngå Junckers vrede.

Gro Harlem Brundtland sa om EØS-avtalen, da den ble inngått, at reservasjonsretten var til for å kunne brukes. Hver gang det har vært aktuelt, har de ledende EU-tilhengerne kommet med sine ramaskrik. Vi har med holdninger å gjøre som mangler troverdighet.

«Nå er du fallen min gamle venn, som har vært meg til så stor en glede», sa en mann oppe i Hægeland. Han hadde hugget ned epletreet sitt i fylla. Det gjelder å ikke gjøre som han, men ta vare på selvstendigheten vår og interessene våre på en edruelig måte. Da må EØS-avtalen opp til revisjon.

Ole Langeland

(innlegg i Fædrelandsvennen 20. mars 2013)

Den siste gudstjeneste

Det var ikke planlagt slik. Men det endte slik. Det ble den siste ordinære gudstjensten i denne kirken. Det kunne senere bli enkelte forestillinger i anledning av kulturuker og slikt med en viss religiøs staffasje.

Gudstjenesten begynner helt normalt med salmesang etter numrene hengt opp på tavlene av klokkeren. Skriftssteder leses opp etter kirkeåret og presten kneler foran alteret og begynner på bønnen.
I det presten gjør det, kommer journalister inn. Lyskastere er allerede satt opp og filming kan begynne.

Presten holder seg først til et vanlig rituale og bønnen synes først og være slik den alltid har pleid å være. Men så fortsetter presten å nevne alt det vonde som har skjedd i verden siden Adam og Eva var i gang med eplespisingen sin. Han nevner Djevelen, og gir Gud ansvaret for herjingene til Djevelen ettersom Gud har tillat han å herje.

Så fortsetter presten med alle krigene, jordskjelvkatastrofene, undertrykkelsen, bruddene på menneskerettighetene. Han tar for seg alle homsene, lesbene og transvestittene som ikke alltid har hatt det så greit.

For hver ting presten nevner, sier han: «Hvis dette er Gud, så er det ikke min Gud». Om og om igjen repeterer han dette budskapet: «Hvis dette er Gud, så er det ikke min Gud»….»Hvis dette er Gud, så er det ikke min Gud»….

Det er halvfullt på benkene. En familie har kommet for å døpe et barn og sitter foran. Ellers er det mange litt eldre faste kirkegjengere.
Det hviskes mellom radene. En og en reiser seg stille og går ut. Tilslutt bæres også barnet ut av kirken.

Men det er noen tilbake. Og når presten vender seg mot de gjenværende, kommer det straks opp en stab fra en kulturstiftelse. De tar ordet og berømmer presten for hans åpenhet og hans mot og vil gjerne overrekke ham en hederspris for det, «Åpenhetsmedaljen».

Presten erklærer så at all undertrykkende religioner som ikke er i pakt med FNs menneskerettigheter må forbyes. Et opptok med regnbueflagg inntar kirkerommet. Champagneflasker sprettes

Alt filmes og legges ut på nettstedet til landsdelens liberale avis. Presten hylles i mandagens lederartikkel for sin dristighet og ærlighet.

(novelle)

Hvem tjener EØS?

EØS-avtalen ødelegger arbeidslivet og gjør det vanskelig å videreføre den nordiske modellen. Det er det flere og flere innen fagbevegelsen som innser.

Tariffnemnda vedtok at utgifter til reise, kost og losji i forbindelse med arbeidsoppdrag bare skal dekkes for reiser innenlands. Det betyr at heretter må utenlandske arbeidstakere selv dekke utgiftene til og fra hjemstedet. Dermed blir det billigere for arbeidsgivere å hente arbeidstakere fra Polen og andre land øst i EU enn det har vært til nå. Tariffnemndas vedtak kan ikke ankes.

Siden 2000 er det 22-24 millioner færre innbyggere i Øst Europa i følge « Le Monde Diplomatic «(juni 2018). Hvilke konsekvenser får dette for kompetansen i ulike fattige EU-land at arbeidskraft, i hovedsak menn i sin beste alder, forsvinner til andre rikere EU -land?

Liberaliseringen av bemanningsbransjen i 2000 og Øst-utvidelsen i 2004 har endret arbeidslivet i Norge dramatisk. Store deler av arbeidstakerne fra Øst Europa er pendlere som i hovedsak er «ansatte» i bemanningsforetak. Pendlere har et helt annet forhold til å organisere seg enn de som etablerer seg i Norge. De tjener fra fem til ti ganger mer enn i hjemlandet og ønsker å jobbe lange dager uten overtidsbetaling. Et slikt arbeidsliv er utrivelig!

EØS-tilhengere benytter stadig det forslitte argumentet at vi trenger EØS-avtalen for å få solgt varene våre på EU-markedet. Dette er så villedende som det kan få bli.
Norge har fra juli 1973 en frihandelsavtale med EU. Frihandelsavtalen ble inngått etter nei-flertallet ved EU-avstemningen i 1972 og innførte tollfrihet på handelen med industrivarer mellom Norge og EU med noen få unntak.

Fædrelandsvennen spurte lederne i viktige eksportbedrifter i Agder om Brexit og tendensene til handelskrig (30. okt.). Alle var opptatt med åpen handel og forutsigbare forhold i varebyttet. Ingen nevnte EØS som en spesiell nødvendighet i seg selv.

Frihandelsavtalen av 1973 er ikke sagt opp – og den er fortsatt i bruk. Avtalen regulerer den delen av handelen mellom Norge og EU som ikke reguleres av EØS-avtalen, for eksempel handel med fisk og en del landbruksprodukter. Hvis vi går ut av EØS, er det frihandelsavtalen som gjelder – modifisert med de endringene som etter 1995 er kommet gjennom regelverket til Verdenshandelsorganisasjon, WTO. Dette regelverket binder alle land som er medlemmer av WTO.
En utmelding av EØS er derfor ikke et skritt ut i det uvisse, selv om det er enorme mengder med dokumenter som nok må gjennomgås og behandles.

EU står likevel fritt til å si opp frihandelsavtalen med Norge. Men hvorfor skulle EU finne på noe slikt? Størstedelen av eksporten vår til EU består av råvarer og halvfabrikata som er innsatsvarer i EUs produksjonsliv. Norske eksportvarer som metaller, papir og fisk trengs som innsatsvarer i bilfabrikker, trykkerier og foredlingsindustri som gjerne vil ha de norske varene billigst mulig. For EU er det heller ikke noen grunn til å stenge norsk olje, gass eller andre innsatsvarer ute.
Det vi kjøper fra EU, er derimot i alt vesentlig ferdigvarer, alt fra skruer til biler og maskiner. Det er på handel med ferdigvarer at EU har vunnet markedsandeler i Norge, mens Norge har tapt markedsandeler på EU-markedet etter at den gjensidige tollfriheten ble etablert på 1970-tallet.

I den situasjonen vil både Norge og EU se seg tjent med å inngå en handels- og samarbeidsavtale som fører videre den situasjonen som ble etablert på 1970-tallet: tollfrihet for handelen med råvarer og industrivarer mellom EU og Norge – og et utstrakt samarbeid på alle områder som ikke betyr å underkaste seg markedsfrihetene på EUs indre marked.

Det er denne underkastelsen under EU-regler som den norske EØS-motstanden vil ha slutt på. EØS-avtalen krever at enhver norsk lov må vike hvis den er i strid med EUs regelverk. Det burde være et tankekors for EØS-tilhengerne at noe slikt krever ikke EU av noen andre land enn Norge, Island og Liechtenstein.

Når de folkevalgtes myndighet på område etter område blir delegert bort, så forsvinner folkestyret. Når tilpassingen har kommet til et visst skjæringspunkt, da kan EU-tilhengerne med en større grad av rett hevde at det kun er stemmeretten vi mangler. Da kan vi bli medlem av EU gjennom resignasjonens stille og passive kraft.

Det som driver oss inn i EU er den samme kraft som bringer oss ut av demokratiet. Det er ingenting som er en selvfølge, hverken at Norge aldri blir EU-medlem eller at Norge forblir et folkestyre. En får si det med den franske filosofen Jean Paul Sartre at vi alle velger og at det ikke å velge også er et valg. Slutt aktivt opp om Nei til EU!

Ole Langeland

(Kronikk i Fædrelandsvennen 13. desember 2018)

På et sykehjem om 20 år:

En pasient er meget dårlig , har ofte diare og trenger stadig oppmerksomhet fra personellet. Ressursene er begrenset og alt dreier seg om konkurranse, slik at operatørene stadig må dokumentere at alt er kvalitetssikret og etter reglementet. Gode ord vil bortforklare alle mangler….

En stiftelse som heter «Arnfinn Nesset-stiftelsen» arbeider for verdighet og økt bevissthet. Det er viktig med kommunikasjon og motivasjon. Denne stiftelsen vil med sitt arbeid sørge for et mer kvalitetsikret liv og en verdig utgang. Arnfinn Nesset måtte i sin tid sone straff fordi han var forut for sin tid. Men nå er alle fordommer utryddet.

Noen kristne ekstremister har likevel forsøkt å lage kvalm med sine protestaksjoner. Noen samlet seg utenfor sykehjemmet med plakater og paroler. De godtar ikke det liberale samfunnets prinsipp om valgfrihet og søker i stedet å spre fordommer.

Pasienten hører en stemme i bakgrunnen. Han klarer ikke å forstå alt som sies, men noen ord:
«Budsjettvansker» «Verdig løsning», «Motivasjon»

Så kommer doktor S i hvit legedress inn til ham:

-«Hvordan har vi det i dag?»
-«Ganske dårlig»
-«Du har det jo egentlig dårlig…vi forstår det.. det er jo litt uverdig»
-«Ja, da. Jeg er syk, men jeg er ikke dum»
-«Du vil bli husket som en klok og reflektert mann»
-«Spar nekrologen til jeg er dau»
-«Du er jo bare et nålestikk unna»
-«Jeg vil dau når Vårherre bestemmer det»
-«Ja, da. Vi ville egentlig bare snakke litt om verdighet»
-«Kan advokat Hansen komme?»
-«Vi skal straks ordne det»

Endelig, tenker doktor S, med magesår som skyldes stress, at pasienten er på gli. Advokat Hansen kommeretter to timer. Han har en kort samtale med pasienten der han spør:

-«Er det slik å forstå at det du betegner som en «situasjon» er oppstått?

Pasienten svarer bekreftende.
Advokaten gir klar beskjed til doktor S om at pasienten ønsker å bli flyttet til et bestemt gamlehjem drevet av noen katolske nonner. Han leser opp pasientens testamente hvor det står :

«Dersom jeg i min livsaften blir svært syk, ber jeg om å få leve og dø på en uverdig måte, da verdighet er blitt ensbetydende med aktiv dødshjelp, som strider i mot min livsanskuelse. Dersom den situasjon skulle oppstå at jeg blir forsøkt tvunget eller manipulert til å treffe valg mot min egen overbevisning, ber jeg om å bli flyttet straks til et sted hvor min livsanskuelse blir respektert.»

Han valgte uverdighet for å kunne dø en naturlig død. Blant de få som forstod ham var noen katolske nonner…..