Månedlige arkiver: oktober 2020

Hva skal valgkampen handle om?

 

Den norske politikken har i flere tiår gitt to partier  en særstilling. Høyre og Arbeiderpartiet er som to flaggskip. Disse partienes statsministerkandidater gir den endelige retningen på regjeringsplattformene. I dette ligger mye makt.

Oppslutningen om de to partier skifter. Men den varige trend for Arbeiderpartiet er nedgang. Det kan  ikke lenger   være en absolutt selvfølge at  statsministeren skal komme fra Arbeiderpartiet  ved et regjeringsskifte.

Hva med Senterpartiet? Det er et parti som har forandret seg i en god retning og har  økende oppslutning. Partiet fanger opp mye av kampen mot storkapitalismen og har i dag en arbeidervennlig innstilling.  Selv om partiet  historisk sett er borgerlig, bør en se på virkeligheten slik den er i dag.

Et sosialistisk Norge er det primære ønske fra mitt ståsted. Men  det sosialistiske perspektiv er  langt nede på dagsorden i den alminnelige politiske diskusjon. Hva som menes med sosialisme spriker også betydelig. Det blir  lite hensiktsmessig  og lite sannferdig i dag å sette skillelinjen mellom de som formelt ser seg som sosialistiske og de som formelt ser seg som borgerlige eller ikke-sosialistiske.

Jeg vil gjerne tilføye at også denne skillelinjen mellom såkalt «venstreside» og «høyreside» av flere og flere oppleves som irrelevant og noen ganger direkte meningsløs.  Mer enn noen gang er disse betegnelser løsrevet fra det som har med samfunnsklasse å gjøre og  faller i stedet inn i den diffuse  «identitetspolitikken», som handler om strømninger fra USA, hvor skillelinjene går mellom liberale og konservative, ikke mellom sosialister og borgerlige.

Skillelinjen bør settes mellom de som ser en mulighet i det å forsterke demokratiet på en praktisk virksom måte og de som bare  proklamerer demokratiet og svekker det i den praktiske politikk. Uten å forsvare norsk selvstendighet kan man ikke forsvare et virkelig folkestyre. Denne sammenhengen forstår Senterpartiet betydelig bedre enn Arbeiderpartiet.

Dette handler ikke om å anbefale Senterpartiet som det «riktige» partiet, men stille spørsmålstegn ved  Arbeiderpartiets ledende rolle. De kan ikke beholde den av ren selvfølge. Et politisk parti kan ikke være et mål i seg selv.

Arbeiderpartiet ser på  kampen mot et markedsstyrt helsevesen som en valgkampsak. Det er i og for seg en god sak. Men om storslegga tas i bruk frem mot valget mot privatiseringens skadevirkninger, så vil det lite hjelpe hvis vi underkaster oss bestemmelser fra EU som nettopp tar sikte på å fremskynde den utviklingen Høyre har stått for. Kjernespørsmålet må derfor være å opprettholde den demokratiske retten både til  å privatisere og til  å  rekommunalisere det som de folkevalgte til enhver tid finner er til gavn.

Slik må det også være med jernbanedriften. Vil vi ha privat konkurranse, eller vil vi ha offentlig drift? La oss bestemme det selv. Men dersom  Jernbanepakke IV godtas av Stortinget i høst, blir det lite vi har å si.

Nå er det veldig mange måter å kludre ting til på. Eksempelvis vil jeg si at det å bevare verdensfreden er den mest overordnede sak som fins. Noen knytter krigsfare til nasjonalisme, og videre nasjonalisme til nasjonalstaten. Det blir feilkoblinger. Det som truer freden er et dårlig forhold mellom stater og at noen tjener  på opprustning.

Klima er også et  globalt problemkompleks. Men selv om problemet er globalt, så er  ikke  løsningen   global. En klimavennlig politikk må være å utvikle en lokal, nasjonal og regional produksjon, varehandel  og tjenestevirksomhet, bare med det forbehold at kunnskap bør  flyte mest mulig fritt, slik at viktige teknologiske fremskritt kan gjennomføres så hurtig som mulig.

MDG har en utfordring i det å forklare hvordan en ønsker å forankre klimapolitikken i  økonomisk  realisme. Som en sa på landsmøtet i Fellesforbundet i fjor: «Vi kan ikke samarbeide med et parti som vil ta bort arbeidsplassene våre.» Som industriarbeider tenker jeg gjerne at jeg helst ikke vil betale «regningen» fra klimaregnskapet med arbeidsledighet. MDGs innflytelse oppleves i dag som en trussel i mine nære kretser.

De globalistiske vyer har grunnstøtt på Covid 19. Og disse vyer handler mer om dominans og makt enn om virkelig solidaritet mellom folkene.  For å trekke en sammenligning: Det er en bra sak å delta i en dugnad for å skifte takstein på naboens tak. Men dersom en etterpå krever å  være medeier i  huset hans, da blir det ikke lenger noen bra sak.

Foran kommende stortingsvalg gjelder det å holde fokus på det  som er politisk retningsgivende for utviklingen fremover. Vi kommer nok til å oppleve mye symbolpolitikk og ønsketenkning. Et regjeringsskifte er ikke noen nøkkel til noe som helst i seg selv.   Innholdet i politikken bør snart komme fremst.

 

Ole Langeland

Annonser