Etter noen år som partiløs er jeg tilbake som medlem av NKP og vil gjerne gi noen grunner for hvorfor et kommunistisk parti trengs.

Kontrarevolusjonene omkring 1990 var et voldsomt tilbakeslag og skapte en forestilling om at kapitalismen og liberalismen hadde seiret  for all fremtid.

Det er gått noen år og det er blitt tydelig at det kapitalistiske systemet ikke holder for fremtiden. Da det stod overfor et alternativ, en sosialistisk utfordrer, kunne kapitalismen vise seg fra en bedre side, men ikke nå lenger.

Adam Smith tenkte i sin tid at  selvstendige aktører i et marked skulle stride om å levere varer og tjenester til best mulig kvalitet, lavest mulig  pris og i riktig tid. Dagens kapitalisme er monopolistisk og mangler disse ideelle kjennetegn. Det handler om maktkonsentrasjon og utviklingslinjer som skaper fattigdom og  forsterker konflikter.

Kommunistenes svar er internasjonal solidaritet og folkevennskap, men  ikke en  globalistisk verdensorden på  liberalismens grunnlag. Verdensfreden kan bare sikres ved at de reelle interesser og motsetninger veies  mot hverandre. Ulike land gjør ulike systemvalg ut fra ulik utvikling. Det er likevel to hovedveier: sosialisme og kapitalisme.

Dersom en sosialistisk vei skal velges, må en bygge på de historiske erfaringer, både positive og negative. Sovjetunionen brakte stor fremskritt med seg i hele verden,  selv om sosialismen der hadde  store feil.

 I  Ukraina-krigen er partiets standpunkt at krigshandlingen må stoppes og forhandlinger iverksettes. Russland fører  krig mot Ukraina, men den ukrainske regjering har siden 2014 ført krig mot sine egne  innbyggere øst i dette landet. Alle sider ved krigen må  opp i lyset!

NKP fører en  konsekvent fredspolitikk og  tar kampen opp mot all militarisering. NKP er en tydelig NATO-motstander der andre er i drift. En kan ikke lenger stå stille og se på den krigsdrivende politikk og retorikk vi er vitne til i dag.

Kapitalismen virker som om den var en naturlov uten at den er det. Det som er et grunnproblem i all politikk er å gjøre mennesket til herre over  sin tilværelse. Kampen for sosialismen og for en fremtidig kommunistisk og klasseløse samfunnsformasjon handler nettopp om dette.

Sterke innslag av folkeeiendom og planøkonomi vil overvinne de økonomiske kreftenes spontane virkemåte.  Så vil tilstedeværelse  av privateiendom inngå på en slik måte at det tjener samfunnets interesser.

Ole Langeland

(Innlegget stod som leserbrev i Fædrelandsvennen 21. september 2022)

Det er på sin plass med noen personlige betraktninger  om  kampen om EEC som foregikk for 50 år siden og  hvordan en ser det i dag. Mye må handle om Arbeiderpartiets rolle.

Som ung AUF-er i tiden før folkeavstemningen i 1972 var jeg levende opptatt med at Norge skulle ta en sosialistisk kurs og trodde Arbeiderpartiet var redskapet. Det var et storstilt «rådslag» på den tiden som skulle fremme radikale krav til reformer under navnet «Demokrati i hverdagen».

 Vi i AUF kunne ikke forstå at Romatraktaten  og kapitalens fire friheter hadde noe til felles med  demokrati i hverdagen.

Om EU-søknaden hette det på partimøter: ”Vi kan ikke mene noe om dette. Vi må vente på forhandlingsresultatet”. Det kom i januar 1972. Snaue tre måneder senere vedtok Gjøvik-landsmøtet et ja-standpunkt.

(PS: Forhandlingsprotokollen ble underskrevet av Trygve Bratteli i Brüssel 22. januar. Ekstraordinært landsmøte ble holdt i Oslo , ikke på Gjøvik, 21- 22. april. Men i slutten av august hadde partiet et landsstyremøte på Gjøvik som sa at regjeringen måtte gå ved et nei i folkeavstemningen.)

Riktignok sa Einar Gerhardsen at partiet måtte ta vare på de medlemmer som var motstandere av EEC-medlemskap. Uansett hvor kjærkomment det enn måtte være for oss, så var og er dette en opportunistisk holdning som gjør bevegelsen  viktigere enn målet.

Statsminister Trygve Bratteli så ut fra sine krigserfaringer fredens sak som viktigst. I så måte hadde han rett. Men de vestlige maktorganer skaper ikke fred. Det vet vi mer om i dag enn den gang!

På alle måter var EEC-striden en traumatisk sak. For en partiveteran i Vennesla var splittelsen  så skuffende at han ikke ville feire 1. mai. Minnet fra 20-tallets oppgjør  tenkte han mest på.

Striden førte til at en måtte stille seg det spørsmålet hva en egentlig ville og jeg fant ut at det ikke holder med visjoner om det ene og det andre når praksis peker i en annen retning. Derfor tok jeg  et tungt valg og forlot AP.

Vi har i mellomtiden hatt nok en  folkeavstemning. I 1994 var det et like klart flertall mot EU-medlemskap som det var mot EF i 1972. Men EØS-avtalen har i tredve år undergravet den norske selvstendighet på en slik måte at det er grunn til å se ganske mørkt på saken. Strømpolitikken forteller alt om hvor vi havner nå. Men for Arbeiderpartiet  synes   bindingen til ACER  å handle om  en såkalt «solidaritet» opp mot  Ukraina-krigen der en er villig til å ofre nasjonal råderett over  vår vannkraft.

En burde utnytte enhver anledning til å få slutt på krigen  gjennom forhandlinger. NATO-sjefen  Stoltenberg har en helt annen innstilling; vinne krigen og svekke Russland, koste hva det koste vil. Det er folket i Europa som betaler prisen

I 1972 som  i dag  ble sikkerhetspolitikk  forsøkt koblet sammen med EF/EU- spørsmålet. Men den gang hadde vi slike høvdinger som Hans Borgen i Bondelaget som var like sterkt for NATO som han var mot EF. Den gangen var vi mange NATO-motstandere på venstresiden, selv om  folkeflertallet ville ha en sikkerhetspolitikk med vestlig forankring og samtidig en selvstendig norsk politikk i andre sammenhenger.

Sikkerhetspolitikk behøver ikke å bety militarisme, men det vil nok gjøre det i dag. Dessverre er holdninger både til NATO og til EU i drift på norsk venstreside.

Det kan ikke være noe argument at vi er bedre eller dårligere enn EU, klokere eller dummere. Det som en må tenke på er for det første at kapitalistenes friheter er en del av selve fundamentet for  EU og for det andre at det norske folket har mer å tape enn å vinne på en nærmere tilknytning til denne unionen. Om det første er det å si at den norske grunnloven verner om  den private eiendomsretten, men forteller ikke eksplisitt at kapitalisme skal råde  her til lands til evig tid.

Det er et stort problem i dag som heter Arbeiderpartiet. Om det er aldri så mange stemmer og meninger i dette partiet, så er det en ledende krets  av svært dyktige og målbevisste aktører i partiets apparat. For dem har det lite betydning , utover at det ses som en slags pedagogisk utfordring, hva folk i sin alminnelighet tenker og mener. Høyre og Arbeiderpartiet er begge «flaggskip» og har avgjørende innflytelse på  alternative regjeringsplattformer, der de i viktige og avgjørende spørsmål står for samme politikk.

I Hurdalplattformen gjorde Senterpartiet  innrømmelser i synet på EØS som straffer seg nå. Gir du lillefingeren….o.s.v. Spørsmålet jeg stiller meg er om SV og for den slags skyld Rødt  passer bedre på sine lillefingre…

Det er lite sannsynlig at Arbeiderpartiet endrer kurs. Det er dessverre slik at selv den politikk som  er et direkte svar på storkapitalistenes behov kan presenteres som visjonær og solidarisk  med snedig tranmælistisk retorikk, og mange  taper fokus.  Møter partiet motstand, så  settes søkelyset på form og ikke innhold gjennom  ørkesløse metadebatter.

Jeg er mer bekymret for norsk selvstendighet, folkestyret og freden i Europa  enn noen gang. En kunne ikke unngå å legge merke til utenriksministerens forsnakkelse, der hun pratet om   Norge og «de andre» EU-landene. Klarer noen å ta tyren ved hornene? Dersom ikke høyresosialdemokratiets makt blir betydelig svekket, så vil Norge ende opp som EU-medlem, gjerne etter raske prosesser.

Ole Langeland

Midt på 80-tallet var jeg på et slags endagskurs i det å drive valgkamp for partiet mitt, NKP. En øvelse var å holde et lite kort innlegg og nevne ulike saker i partiets valgopplegg. Så var det  også en øvelse å svare på  tenkte spørsmål fra journalister.

Et tenkt journalistspørmål ble formulert av partiets sekretær  som jeg kunne bryne meg på, egentlig ikke noe spørsmål i det hele tatt, men en slags påstand. Noe slikt lød det: «Du prater mye om boligpolitikk. Hvorfor skulle det være av interesse hva slike som deg i det hele tatt mener om slike ting. Dere vil avskaffe demokratiet! Er det ikke det dere vil?»

Et slikt journalistutspill er det ikke mulig å forholde seg til, i hvert fall ikke på strak arm, i en valgdebatt hvor tid og anledning er knapp.

Som aktiv NKP-medlem måtte jeg møte slike utspill ganske ofte.. Når alt du sier i utgangspunktet er tvilsomt i seg selv, så hjelper ingen argumenter. I hvert fall ikke logisk sett.

Men slik er ofte den borgerlige journalistikk, men jeg unntar heller ikke Klassekampens redaksjon. Det dreier seg ikke om å søke sannheten og  dokumentere påstander. Det dreier seg ikke om fakta og sammenheng mellom ulike fakta, men om såkalt «troverdighet».

Det foregår nå en kampanje for å utgrense steigan.no. Et stort miljø av venstreliberalister, tranmælister i Arbeiderpartiet og Rødt er nå gått til felts mot alt som har med dette nettstedet å gjøre. Denne kampanjen er usaklig og bygger på generelle beskyldninger.

Jeg tar avstand fra den russiske invasjon i Ukraina, slik den utviklet seg fra 24. februar. Men skuffelsen over Russland  kan ikke få meg til å glemme bakteppet. Jeg kan vanskelig se at Putins påstand om nazisme i Ukraina skulle være en slags konspiratorisk løgn. Jeg kan ikke se bort fra 8 år med krig omkring Donbas.

Og så møter jeg de som plutselig vil forenkle alt. «Russland ut av Ukraina!» er  deres hellige parole. I virkelighetens verden er det forhandlinger som trengs for å få stoppet krigen og stille sporvekselen i retning av en lang prosess med å lege sårene. Russland må ut av Ukraina, men Ukraina kan ikke stå fritt til å gjøre hva Ukraina vil. Slik er ikke denne verden skrudd i sammen.

Disse forhandlingene må skje så raskt som mulig. En opplever imidlertid at vestlige land som USA, Storbritannia og Norge ikke er særlig interessert i disse forhandlingene. Det kan ikke virke som annet enn at de er interessert i at både Russland og Ukraina skal fortsette å blø. Ingen snakk om å legge press på partene, som det oftest er i andre konflikter… Hovedstrømmen av media preges sterkt av en psykologisering omkring personen Putin.

Det å belyse virkeligheten  ikke gjennom hva som har skjedd, men hva som ikke har skjedd, kan være nyttig;  å  snu alt på hodet og se hvordan det var dersom hovedstrømmen av media med VG i spissen behandlet høyrefolk på samme måte som de  behandlet kommunister og andre annerledestenkende.

Jeg avslutter derfor denne artikkelen med et contrafaktisk intervju med Erna Solberg, tenkt noen år før hun ble statsminister, altså et intervju som aldri har funnet sted og heller aldri vil gjøre det:

Journalisten: Erna Solberg – du har sagt at eiendomskatten rammer usosialt – hvordan i alle verden kan slike som deg finne på å bekymre seg for det sosiale?

Erna Solberg : Det at alminnelige mennesker skal straffes for å ha skaffet seg et hjem.  Det synes ikke Høyre at er bra. Trygghet for hus og hjem er noe av kjernen i Høyres politikk.

Journalisten:  Når vi snakker om trygghet, la meg bare nevne: Den 16. mars 1968 så myrdet de amerikanske imperialistene i My Lai 347 mennesker, hovedsakelig eldre, kvinner og barn. Mange ble i tillegg torturert og voldtatt. Og du snakker om «trygghet»!! Hvor var du Erna da denne forbrytelsen, skjedde, begått av dine venner?

Erna Solberg: Jeg tar klart avstand fra denne forbrytelsen, men hva har det med denne valgkampen å gjøre? Jeg trodde det var Høyres politikk vi skulle snakke om, skattepolitikken vår  bl. a.

Journalisten: Kan du aldri svare konkret? Altså igjen: Hvor var du den uheldige marsdagen i 1968?

Erna Solberg: Jeg var hjemme og lekte med dukker, tror jeg…

Journalisten: Det er tidens største scuup, mens amerikanerne dreper og myrder, så har altså Høyres nåværende leder, ikke gjort annet enn å leke seg med dukkene sine!

Og så snakker hun om «trygghet»!! Kan noen slå deg i hykleri, Erna? Vær nå litt ærlig da!

Erna Solberg: Journalisten glemmer at jeg ikke var eldre enn 7 år. Jeg var ikke en gang begynt på skolen.

Journalisten: Hjelper det de myrdede? Hjelper det de barna som IKKE, og jeg gjentar IKKE, fikk anledning til å leke med dukkene sine? Og hvorfor? Fordi de ble myrdet! Og dette er tross alt bare Et lite eksempel på imperialismens forbrytelser gjennom tidene, Et system som DU forsvarer.

Erna Solberg: Men jeg kan ikke være personlig ansv………

Journalisten: Å ikke ta den! Svar nå konkret på spørsmålet. Gi konkret svar, JA eller NEI – forsvarer du imperialismen eller gjør du det ikke?

Så har altså Erna avslørt seg og blir slaktet i avisene dagen etter.

Overskrift: «ERNAS MAKABRE DUKKETEATER«

Ole Langeland

Ukraina-krigen setter verdensfreden på prøve.  Cubakrisen for 60 år siden var svært alvorlig, men partene klarte å komme til en forståelse slik at den kalde krigen ikke ble en varm krig.

Kampen om informasjon pågår  . Russland stenger nyhetskanaler. Vestlige land blokkerer  kanaler  for å hindre det en definerer som  «desinformasjon». Men  det er mange flere som ser hulheten i  mainstream propaganda enn det som var tilfellet under den forrige kalde krigen og leter frem ulik informasjon og analyser.

Ukraina er  en sydende sump for nazistiske ,  og ekstrem-nasjonalistiske bevegelser.  Det ytterst trist at man i sovjetperioden, om lag 45 år, ikke greidde å drenere denne sumpen i de vest-ukrainske områder. Minnesmerker for kampen mot nazismen er fjernet og erstattet av f. eks. statuer av  Stephan Bandera, en terroristisk  nazikollaboratør.  De sovjetiske kommunistene  proklamerte et antifascistisk  budskap, men klarte ikke å kommunisere det  og rotfeste det i folket.

Selv om den sittende regjeringen i Kiev ikke bør kalles en naziregjering , så er det tilstede i den pågående krigen slike grupperinger. En må da forstå at de  har innflytelse gjennom sin fysiske makt og sin fanatisme. Det kan være et betydelig hinder for en president  som tross i mye  retorikk kanskje vil komme til en forståelse med motparten slik at krigen kan avsluttes.

Den franske presidenten Macron er på vestlig side den som imponerer mest i det å få i gang en fredsprosess. Dessverre  spiller land som Storbritannia og Norge en  negativ rolle.  Den typisk norske retthaverske mentalitet  er ikke noen god gave til menneskeheten. Israel er brakt på banen som  mulig mekler. Landet har gode forbindelser til partene. Jeg vil tenke at partene i første omgang trenger noen som på en nær måte kan forstå sikkerhetsmessige utfordringer. Abstrakte diskusjoner om folkerett og slikt kan være et blindspor.

Jeg er skuffet over president Putin, men nekter å delta i noen demonisering av ham. Det har intet for seg. Så merker jeg meg av mange som i likhet med meg er NATO-motstandere nå vakler eller skifter standpunkt.  Det er dumt. NATO er en stor del av selve problemet og ikke løsningen.

Vi trenger å få slutt på den militaristiske utviklingen og skape en alleuropeisk forståelse av sikkerhet som russerne må være en del av. Sanksjoner, lukking av alle dører gjør vondt bare verre.  Å kjempe for fred er å gå mot strømmen.

Ole Langeland

(Artikkelen stod i Fædrelandsvennen som leserbrev torsdag 10. mars 2022 og gjengis i ettertid her på bloggen)

Vi har et flerpartisystem i Norge. Det må en leve med. Men i forhold til dette systemet og ikke minst i forhold til hvordan valgkamp drives, hvordan det argumenteres stiller jeg med et betydelig handicap. Den hegelske tenkemåten søker mot et totalt og enhetlig svar på alle problemer. Og det gjør at en ikke unngår å se feil og fordeler i omtrent alle partier.

Politikk er imidlertid ikke noe upartisk. Norge er et klassesamfunn og det gjenspeiles i partiene. Sosialisme er at arbeiderklassen spiller en ledende rolle i samfunnet. Men for å spille den rollen, kan ikke arbeiderklassen begrense sitt perspektiv til en ren fagforeningshorisont, men må innta en plass i den brede prinsippielle politikken.Det er et kvalitativt sprang i dette.

Vi kommer ikke utenom at det  under Arbeiderpartiets storhetstid ble gjort betydelige sosiale fremskritt. Vi kan også si i dag at det i Norge ble en bedre levestandard enn i de sosialistiske land.  I forhold til nyliberalismen fortoner Einar Gerhardsens politikk seg som ganske lysende.

En kan peke på kontrasten mellom  utviklingen før 80-tallet og utviklingen i årene etter. Det er mange sider ved dette. En side ved det er at gjenreisning etter en krig skaper sysselsetting. En annen side er at kappestriden mellom to samfunnsordninger, kapitalismen og sosialismen, gjorde at sosiale innrømmelser fra den herskende kapitalistklasse var nødvendig for den for å beholde makten.

Men så er det også slik at historien aldri gjentar seg. Det er ikke slik  at sosialdemokratisme kan være svaret  i forhold til dagens virkelighet like lite som en gjenskaping av den realsosialsmen fra før 1990 er mulig.  Vi er inne i en ny tid hvor mye må gjøres annerledes.

Det at vi ikke har noen ferdig modell av sosialismen, betyr ikke at realsosialismen kan skrives ut av historien ved en enkel frase, slik Rødts leder Moxnes gjør.  Det han driver med er å stå skolerett for Civita og deres vulgære antikommunisme og overfor dette hold fremstå som demokrat ut fra den forståelsen Civita måtte ha.

Det må sies klart at det at det var betydelige mangler ved demokratiet under realsosialsmen, ikke må føre til at en med et enkelt håndgrep setter  en strek over erfaringsgrunnlaget. På grunn av manglende demokrati defineres det som ikke-demokrati av Moxnes. Hva er det da?

Rødt spiller populismens rolle. Det er  å løpe etter folket med løfter om demokrati og forbedring. En uteglemmer da nødvendigheten av å fortelle folket om at det er en del forutsetninger for at et systemskifte skal kunne finne sted. I virkeligheten er en overgang fra kapitalisme til sosialisme en overgang fra noe som er forholdsvis enkelt, til noe som er mer komplisert.

Rødt er sprunget ut fra en ekstremt radikalistisk maoistisk bevegelse fra siste halvdel av 60-tallet. Det er mange side ved den politikk som SUF(ml), AKP(ml) stod for som så åpenbart er  dumt og til dels  skammelig at en kan ikke nevne alt. Men jeg vil peke på:

Ideen om at en ny verdenskrig var forestående med Sovjetunionen som angriper og at fredssak var illusjon og svik, ideen om « de to supermaktene « ut fra Maos «tre verden»-teori,   , ideen om at Krustsjov gjennomførte en kontrarevolusjon på den 20. partikongress i SUKP og ideen om at sosialismen må gjennomføres gjennom en væpnet revolusjon.

Så viste livet selv at den sær-norske maoismen ikke samsvarte med livet. Det hele ble noe overspent hysterisk. Så kommer   Dag Solstad inn med sin roman om «lektor Pedersen» der han så å si pisser på seg selv og skvetter på andre som måtte være i nærheten . Alt dette klovneriet til Solstad blir i Klassekampen sett på som ypperlig kvalitetsliteratur og hevet over enhver kritikk mens det ryddes for neste akt.

Det sier seg selv at   kommunister aldri kan ha et slikt forhold til egen historie og egne feil.

Det som Rødt i dag gjør, er å glemme sin egen forhistorie, sette en strek over den og fremstå som en slags arvtaker av Arbeiderpartiets tidligere politikk.Kristján Mímir Kristjánsson spiller med sine bøker og kronikker en stor rolle i en ensidig glorifisering av Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen.

Martin Tranmæl sammen med sine  disipler senere statsministre som Einar Gerhardsen og Oscar  Torp spilte  den rollen å være «venstrekommunister» på 20-tallet for å bli antikommunister etter krigen. Mange andre i dette hierarkiet stod for en voldsom hets mot kommunistene.

Mens kommunisten kjempet i Norge for friheten, satte intrigemakeren Martin Tranmæl i Stockholm og spant sine partiegoistiske tråder. Denne personen eller hans  disipler kan ikke være gode forbilder for fremtidens Norge!

Etter min mening må mye revideres av  marxismen-leninismen. Mye av den er utdatert gjennom kontrarevolusjonene. Men det er kunnskap som må gjennomgås og erstattes av ny teoretisk viten. Opportunisme blir det å kaste den på dynga for å gjøre seg stueren for borgerlige liberalister.

Tragisk er det at marxisme-leninisme i Norge blir misforstått til å være alt det vrøvlet avdøde Tron Øgrim kunne varte opp med på sin oppkonstruerte sosiolekt; dogmer omkring Mao Tse tung, forenklinger og misforståelser av sosialistisk kunnskap, nærmest som et teaterspill der sannheter skiftes hver gang teppet går ned.

Vi får likevel si at i mange enkeltsaker er Rødt et godt parti. Men det er også SV. Men ingen av partiene har det nødvendige utgangspunkt for det å stå i spissen for en strukturell endring av Norge fra kapitalisme til sosialisme.

Mine sovjetiske lærebøker i politisk økonomi (tysk-språklige) går ikke i den grønne dunken. De må tas frem og studeres og en må finne det som holder og det som ikke lenger holder på en skikkelig måte.

Dessuten har vi  Sahra Wagenknecht som fornyer sosialistisk tenkning på en måte som gjør at jeg mener en ikke kommer utenom henne.

Sahra Wagenknecht har i mange år vært en sentral politiker i det tyske partiet die Linke. Hun har nylig gitt ut boken «Die Selbstgerechten» som er et flengende oppgjør med de tendenser som gjør at venstrebevegelsen og sosialdemokratiet fjerner seg fra sine tradisjonelle velgergrupper og overlater disse til høyrepartier som AfD.

Med sin gode innsikt i sosialøkonomi har Sahra Wagenknecht i tidligere bøker beskrevet hvordan nyliberalismen har herjet med europeiske og vestlige land i kjølvannet av «murens fall». Etterkrigstidens ordoliberalisme, som  kristeligdemokraten  Ludwik Erhardt sto i  spissen for, sørget for at markedsøkonomien i stor grad tjente velstandsutvikling for det store folkeflertall og at ingen stod helt utenfor dette.

Mye av dette er blitt erstattet av en utvikling der forskjellene mellom folk øker og et lite mindretall gjør seg rike på de andres bekostning. Denne utviklingen burde føre til en sterkere venstrekurs,. Men de partier som skulle spille en rolle her har sviktet. Det er i stedet utviklet en venstreliberalisme. Og hvordan ser Wagenknecht på den? Det er en tendens som i sitt sanne vesen hverken er liberal eller til venstre. Det er en bevegelse der urbane miljøer, ofte akademiske miljøer, forsøker å presse sin livsstil og sine radikale normer  over på folkeflertallet.

I hennes  eget partimiljø fins det sterke grupperinger som i virkeligheten ikke ønsker noen politikk i forhold til migrasjon og innvandring. I stedet for å ta stilling mellom ulike valg av politikk, går en glatt over til å skjelle ut alle som ikke godtar en ukontrollert innvandring som rasister. Det tyske krigstraume, «aldri igjen!»-perspektivet, blir på en måte misbrukt.

I en tid med dårlig offentlig økonomi og stadig flere som strever med å få endene til å møtes blir det fatalt at politikk ikke lenger kan drøftes ut fra de virkelige konsekvenser.  De som tidligere i vestlige forbundsstater stemte på SPD og i de østlige på die Linke har  enten latt være å stemme  eller de har stemt AfD.

Det  enorme fokus på kjønnsproblematikk, en «likestilling» som til og med overser de helt naturlige forskjeller mellom de to kjønn, som glorifiserer ulike minoriteter av legning, går også Wagenknecht i rette med.  Hun ser ikke på kulturkonservatisme som noe galt. Tvert i mot, en kurs mot større sosial rettferdighet behøver også  konservative dyder.

Det som står i sentrum for Wagenknecht er interessene til vanlige arbeidere og til den tradisjonelle ikke-akademiske middelstand som  ved den storkapitalistiske globaliserte utviklingsretning får sine muligheter ødelagt. Arbeidsplasser går til grunne. Folk blir tvunget til å ta til takke med dårlige arbeidsforhold og lave lønninger mens boligutgifter ect. øker.

I Tyskland fins det som i Norge ikke noe Nei til EU. Å kreve at Tyskland skulle ut av EU, ville nærmest være som å si at Norge skal ut av Norge. Sahra Wagenknecht er imidlertid svært kritisk til den måten EU  virker på og ser i nasjonalstaten det virkelige offentlige felleskap hvor demokratiet har en sjanse.  Den globalistiske  tenkemåte gir heller ikke noe løsning på de store klima og miljøproblemene.

Det virkelig store med Sahra Wagenknecht er at hun ikke bare kritiserer  det til tider forgiftede debattnivå, men at hun virkelig fornyer sosialistisk tenkning og skritt for skritt legger grunnen for en ny kurs. Selv om hun er vokst opp i DDR og ble så vidt medlem av SED helt på slutten av DDRs levetid, så tar hun først og fremst utgangspunkt i den vest-tyske økonomiske historie og utvikling og finner positive ting der som kan brukes på nytt.

Kampen står mot det mektige mindretall av rikinger som graver til seg, ikke på grunnlag av egen innsats, men fordi de tilhører et samfunnsjikt med enorm makt og eiendom. Igjen må vi få et system som belønner ytelse . Det er samfunnets oppgave å sørge for å gi mulighet for det. Et sosialistisk grunnprinsipp er ikke at alle skal dele likt, men at innsats skal lønne seg. Det gjør det ikke i dag for de som ikke arver store formuer eller tilhører miljøer av velsituerte.

Kampen mot klimaforandring krever ny teknologi. Det kan ikke handle om det som de grønne partiene vektlegger, å angripe folkets måte å leve på, og nærmest kreve veganisme eller overse den avhengighet mange har av  egen bil.

Det som bl. a. er problemet, slik Wagenknecht ser det, er at patentrettigheter brukes bevisst for å hindre nyskapning i stedet for å belønne det, slik disse  ordninger var tenkte.

Den største faren i dag er i dag at det kan bryte ut en ny storkrig. Kampen for freden og mot de krefter som truer den er viktigere enn noen gang. Det sier seg selv at en ny storkrig blir en fatal ødeleggelse av livsmiljøet og kampen for freden må derfor ses som viktigere enn klimakampen i  og for seg. En mer lysende fakkel i fredskampen enn Sahra Wagenknecht fins nok ikke! Måtte også «Aufstehen»-bevegelsen, hun har vært med å grunnlegge, gi venstrekreftene en ny vår!

Ole  Langeland

Våren 1975  hadde «Fremtiden i våre hender» åpent møte i storsalen i Arbeideren. Erik Damman hadde vært på en Stillehavsøy og fortalte ivrig om det enkle livet der. Så hadde professor Arne Næss oppsøkt  primitive forhold i Nepal. « Slik kan også vi leve!» Det var  budskapet deres.  Det ble anledning til innspill fra salen; mange dumme spørsmål og like dumme svar.

Jeg ble litt rød i toppen av dette og tok ordet  og sa noe slik  som at levemåten på de nevnte steder ikke passet i Norge.  Damman ville ikke høre på motforestillinger, bare dyrke sine Rousseau-inspirerte  forestillinger  og forkaste det moderne samfunnets goder.

Jeg tenker på denne nytteløse diskusjonen med disse øko-filosofene når vi dag har fått en omfattende diskusjon om klima verden over.

Spørsmålet om det fins et menneskeskapt klimaproblem eller ikke kan bare besvares vitenskapelig. Den striden som foregår mellom et stort  internasjonalt fagmiljø   og noen mindre grupperinger av   «klimarealister» er vanskelig for legfolk å følge.

Ettersom klimaendringen kan være alvorlig, tvinges man til å ta et standpunkt. Det blir da  mest nærliggende å legge til grunn det store fagmiljøet og ikke opponentene mot det.

Det betyr ikke at  opponentene er idioter! En kunne heller ønske seg noe som på en pedagogisk måte kunne forklare hva diskusjonen innen fagmiljøet går ut på enn den psykologiseringen  vi finner i Fæ.vennens oppslag 10. desember. Religiøse holdninger og klimaløsning fra oven kan en riste på hodet av.  Men er det bedre å gjøre selve klima-politikken til en religion i seg selv? Klima-kult og  egne klimatempler med tesla-garasje i kjelleren?

Klimaproblemet og dets følger står ikke  over den klassemessige og sosiale sammenheng. Det kan  ikke  bli slik  at  arbeidere, bønder eller ulike næringsdrivende skal ofres, mens en cafelatte-drikkende  urban overklasse  blir vinnere.

Vi må stille det krav at omstillingen til en klimavennlig fremtid ikke fører til et mer skjevt og usosialt samfunn. Vi må reise den målsetning at viktige næringsvirksomhet knyttet opp mot petroleumsproduksjon ikke blir avviklet men utviklet videre i en ny retning slik at inntekt og sysselsetting kan sikres. Overgang fra olje og gass-utvinning til annen virksomhet må også avhenge av hvor lenge olje og gass etterspørres.

Det er tilstede en voldsom dobbelkommunikasjon i all offentlig debatt. På den ene siden en enorm skråsikkerhet omkring klimaet, at klokken er  fem på tolv og at det ingen tid er å miste. På den andre siden skal en lete lenge etter en ordfører som ikke ønsker vekst i sin kommune. Samfunnsøkonomien kan sammenlignes med en sykkel. Holdes den ikke i gang, så velter den.

Vekst er forbundet med forbruk og  videre  forbundet med   økte CO2-utslipp. Mindre aktivitet og stagnasjon, slik vi har sett det  fra mars i år, fører til mindre utslipp.  Men det blir altså en elendig tilværelse for mange.

Det er ikke mulig å få bukt med dette dilemmaet uten en planmessig omstilling av selve innholdet i veksten slik at den ikke innebærer  økt forbruk av naturressurser, men en sparsommelig omgang med disse og mer arbeid for å få dette til slik at sysselsettingen  opprettholdes. Det må nødvendigvis bety en sterk offentlig styring  som  ikke må skje på bekostning av den personlige interesse og belønning for innsats.

Naturen selv er en voldsom klimamaskin og vil alltid avgjøre det meste. Et større  vulkanutbrudd kan snu klimaproblemet helt opp-ned ved at støv i atmosfæren noen år gir katastrofal nedkjøling. Det er i seg selv god nok grunn til å vende tilbake til en god beredskapstenkning. Vi trenger kornsiloer, ikke kunstsiloer!

Så har vi den politisk-økonomiske utvikling som vi heller ikke er herre over. Et dominerende kapitalistisk system i verden betyr at økonomien styres som om det var etter en naturlov, uavhengig av vilje og fornuft.. Et sosialistisk system kan sette menneskets bevissthet i førersetet.

Verden er et lappeteppe av kryssende interesser som ikke så enkelt vil la seg forene i det å løse en alarmerende klima-utfordring. Men bevisstheten om problemet vil kunne innvirke på en økt vektlegging på klimavennlige løsninger og teknologiske nyvinninger. Utviklingen er i gang og bør påskyndes.

Fremdeles løses konflikter militært og en ny verdenskrig er en stående trussel. I tillegg til den faren som atomvåpnet utgjør, så sier det seg selv at krigsførsel innebærer enorm klimaskade i tillegg til  død og lidelse. Derfor må trusselen om en ny storkrig ses som den største fare for verden i dag.

Atomteknologi, som kan bli verdens undergang, kan også bli verdens redning  ved at kjernekraft kan produseres uten utslipp av klimagasser og  erstatte fossile drivstoffer med  elektrisitet og hydrogen. Thoriumbasert atomkraft bør utforskes. Norge har gode forekomster av thorium.

FN kan peke på problemet, men ikke løse det. Det er bare mulig ved gode lokale, nasjonale og regionale tiltak og internasjonalt samarbeid som overbygg over dette.

Ole Langeland

(Trykket i Fædrelandsvennen 18. desember 2020)

Det vil bli husket som korona-tiden, månedene vi gjennomlever. Regjeringens ulike tiltak har i hovedsak vært vellykket og ført til at Norge har kommet bedre ut av det enn land vi kan sammenligne oss med.

Men det er en betydelig belastning for mange. De økonomiske skadevirkningene er store og vil komme til å vedvare etter at pandemien er over.

Vi må nå forvente  en plan for en endelig avslutning av korona-regimet, ikke minst avstandsreglene. 1. mai 2021 bør  bli dagen da alle håndhilser på hverandre og normal folkeskikk er gjeninnført.

For ungdommen er det helt nødvendig å kunne sosialisere seg. Det er ikke tilfredsstillende at det skal skje foran en skjerm. Det kan aldri erstatte det fysiske møte mellom unge mennesker.

Vaksinering vil nok måtte inngå som en nødvendig del av en koronaexit og få fortgang i normaliseringen. En må forvente at regjeringen velger  å  anskaffe den vaksinen som er best ut fra faglige kriterier og ikke lar seg forlede av politiske prestisjehensyn. Kanskje er den russiske Sputnik-vaksinen den beste?

Det vil alltid være noen betenkeligheter mot vaksinering. Det er for så vidt ikke noen grunn til å stole 100 prosent på noe som helst. Men plusser og minuser må alltid veies mot hverandre.

Reiserestriksjoner for utenlandsreiser er noe som avhenger av andre land, og regjeringen har ikke full handlefrihet der. Det får ta sin tid. Men vi ser et voksende folkelig press i mange land for å få slutt på korona-restriksjonene som oppleves som svært skadelige og som en trussel mot demokrati og menneskerettigheter.

Det kan ikke være slik at regjeringen i Norge har en slags blankofullmakt til å fortsette denne såkalte «dugnaden» inn i det uendelige.

Vi bør se på koronatiden som noe entydig negativt; noe som vi må bli ferdig med og aldri vende tilbake til!  Det eneste som bør være varig er en bedre forståelse for alt som har med beredskap å gjøre.

Ole Langeland

Den norske politikken har i flere tiår gitt to partier  en særstilling. Høyre og Arbeiderpartiet er som to flaggskip. Disse partienes statsministerkandidater gir den endelige retningen på regjeringsplattformene. I dette ligger mye makt.

Oppslutningen om de to partier skifter. Men den varige trend for Arbeiderpartiet er nedgang. Det kan  ikke lenger   være en absolutt selvfølge at  statsministeren skal komme fra Arbeiderpartiet  ved et regjeringsskifte.

Hva med Senterpartiet? Det er et parti som har forandret seg i en god retning og har  økende oppslutning. Partiet fanger opp mye av kampen mot storkapitalismen og har i dag en arbeidervennlig innstilling.  Selv om partiet  historisk sett er borgerlig, bør en se på virkeligheten slik den er i dag.

Et sosialistisk Norge er det primære ønske fra mitt ståsted. Men  det sosialistiske perspektiv er  langt nede på dagsorden i den alminnelige politiske diskusjon. Hva som menes med sosialisme spriker også betydelig. Det blir  lite hensiktsmessig  og lite sannferdig i dag å sette skillelinjen mellom de som formelt ser seg som sosialistiske og de som formelt ser seg som borgerlige eller ikke-sosialistiske.

Jeg vil gjerne tilføye at også denne skillelinjen mellom såkalt «venstreside» og «høyreside» av flere og flere oppleves som irrelevant og noen ganger direkte meningsløs.  Mer enn noen gang er disse betegnelser løsrevet fra det som har med samfunnsklasse å gjøre og  faller i stedet inn i den diffuse  «identitetspolitikken», som handler om strømninger fra USA, hvor skillelinjene går mellom liberale og konservative, ikke mellom sosialister og borgerlige.

Skillelinjen bør settes mellom de som ser en mulighet i det å forsterke demokratiet på en praktisk virksom måte og de som bare  proklamerer demokratiet og svekker det i den praktiske politikk. Uten å forsvare norsk selvstendighet kan man ikke forsvare et virkelig folkestyre. Denne sammenhengen forstår Senterpartiet betydelig bedre enn Arbeiderpartiet.

Dette handler ikke om å anbefale Senterpartiet som det «riktige» partiet, men stille spørsmålstegn ved  Arbeiderpartiets ledende rolle. De kan ikke beholde den av ren selvfølge. Et politisk parti kan ikke være et mål i seg selv.

Arbeiderpartiet ser på  kampen mot et markedsstyrt helsevesen som en valgkampsak. Det er i og for seg en god sak. Men om storslegga tas i bruk frem mot valget mot privatiseringens skadevirkninger, så vil det lite hjelpe hvis vi underkaster oss bestemmelser fra EU som nettopp tar sikte på å fremskynde den utviklingen Høyre har stått for. Kjernespørsmålet må derfor være å opprettholde den demokratiske retten både til  å privatisere og til  å  rekommunalisere det som de folkevalgte til enhver tid finner er til gavn.

Slik må det også være med jernbanedriften. Vil vi ha privat konkurranse, eller vil vi ha offentlig drift? La oss bestemme det selv. Men dersom  Jernbanepakke IV godtas av Stortinget i høst, blir det lite vi har å si.

Nå er det veldig mange måter å kludre ting til på. Eksempelvis vil jeg si at det å bevare verdensfreden er den mest overordnede sak som fins. Noen knytter krigsfare til nasjonalisme, og videre nasjonalisme til nasjonalstaten. Det blir feilkoblinger. Det som truer freden er et dårlig forhold mellom stater og at noen tjener  på opprustning.

Klima er også et  globalt problemkompleks. Men selv om problemet er globalt, så er  ikke  løsningen   global. En klimavennlig politikk må være å utvikle en lokal, nasjonal og regional produksjon, varehandel  og tjenestevirksomhet, bare med det forbehold at kunnskap bør  flyte mest mulig fritt, slik at viktige teknologiske fremskritt kan gjennomføres så hurtig som mulig.

MDG har en utfordring i det å forklare hvordan en ønsker å forankre klimapolitikken i  økonomisk  realisme. Som en sa på landsmøtet i Fellesforbundet i fjor: «Vi kan ikke samarbeide med et parti som vil ta bort arbeidsplassene våre.» Som industriarbeider tenker jeg gjerne at jeg helst ikke vil betale «regningen» fra klimaregnskapet med arbeidsledighet. MDGs innflytelse oppleves i dag som en trussel i mine nære kretser.

De globalistiske vyer har grunnstøtt på Covid 19. Og disse vyer handler mer om dominans og makt enn om virkelig solidaritet mellom folkene.  For å trekke en sammenligning: Det er en bra sak å delta i en dugnad for å skifte takstein på naboens tak. Men dersom en etterpå krever å  være medeier i  huset hans, da blir det ikke lenger noen bra sak.

Foran kommende stortingsvalg gjelder det å holde fokus på det  som er politisk retningsgivende for utviklingen fremover. Vi kommer nok til å oppleve mye symbolpolitikk og ønsketenkning. Et regjeringsskifte er ikke noen nøkkel til noe som helst i seg selv.   Innholdet i politikken bør snart komme fremst.

Ole Langeland

Det synes som om mange her i landet må oppleve seg selv som deltakere i den kommende amerikanske valgkampen. Tiden må være inne til å minne om at vi ikke er noen delstat i USA. Tiden må være inne for oss som aldri har hatt noen spesiell drøm om USA til å fortelle at vi nettopp mangler denne drømmen.

Det er nemlig slik at de som er mest knyttet til den amerikanske drømmen er de som kappes om å  fordømme den sittende presidenten. Det forekommer statistikk over antall løgner fra ham. Burde det ikke blinke en varsellampe når noen er så todimensjonale i sitt tankesett at de tror slikt kan bli gjenstand for kurver og diagrammer?

Er det ikke heller slik at den sittende presidenten slettes ikke er noe unntak, men heller en typisk uttrykk for amerikansk mentalitet?  Han er brautende, skrytende og med et enormt JEG. Han kjenner dårlig til verden utenfor, ganske typisk. Han er en dårlig diplomat. Ganske typisk det også. Med sin oppførsel ute i verden har US-amerikanerne klart å skaffe seg bitre fiender. Iran er et godt eksempel.

Jeg hopper over å ramse opp alle de aggressive handlinger USA har foretatt seg mot andre land. Her kommer den sittende presidenten ikke spesielt dårlig ut. Han har i kontrast til sine verbale utbrudd vært relativt forsiktig med å trekke USA inn i nye konflikter. Vi kan tenke oss at alternativet fra 2016, Hillary Clinton, kunne ha vært en større fare for verdensfreden med hennes  utpregede russerhat.

Hatet mot president Trump fra  store deler av det det politiske sentrum med forgrening inn på den liberale venstreside  er på mange måter et selvhat. Jeg tenker på den norske barnefilmen «Sjelens speil», der den onde stemor går i oppløsning når hun får se sin egen sjel i speilet. De får her en viss føling med hva USA egentlig er, og dermed også det de mer eller mindre stadig har vært villig til å dilte etter og la bli en del av sitt eget selvbilde.

Fra den andre siden av havet strømmer det på med kulturell dekadanse og kulturforsøpling. Det fortrenger vår egen kulturelle flora og hemmer vår egen skaperkraft. Det religiøse USA har også en negativ innflytelse og gjennom bl. a.   pinsebevegelsen utsettes store grupper av kristne for en svermerisk og individualistisk utarting av kristendommen.

Den amerikanske frihetsforståelsen bygger på at den enkelte skal skape frihet for seg selv og kan gjerne trampe på andre så lenge det skjer innenfor lovens rammer. Den europeiske forståelsen er mer den at individet skaper sin frihet gjennom samfunnet, ikke som en motpol til det. På den måten bør amerikansk innflytelse ses på som et fremmedelement, et uønsket element, i vår verdensdel.

USA kan takkes for innsatsen mot Hitler. Men det er lenge siden . Nå får vi i Europa få en endelig slutt på den kalde krigen og normalisere forholdet mellom øst og vest.  USAs rolle vil  gjøre dette vanskelig og i verste fall skape alvorlige konflikter.

Jeg sier ikke at alt derfra er galt, men så pass mye at vi bør ha mindre med dette landet å gjøre. Ved det kommende valget er den kandidaten , som kunne ha skapt grunnleggende endringer, borte fra scenen. Valget til høsten kan gå sin gang.  Det er lite spennende. Og det er ikke vårt valg i det hele tatt.

Ole Å. Langeland