Jeg hadde en samtale med Thorvald Stoltenberg. Det var våren 1972. Så vidt jeg forstod hadde han et dårlig besøkt møte ved Børsparken i Kristiansand. Det var i grunnen bare han og konsul Bjørn Albert der. Stoltenberg kjente til meg, på en eller annen måte, og hukket tak i meg da jeg tilfeldigvis spaserte forbi. Det var naturligvis EF-saken det gikk på og jeg må si at det ikke var lett å imøtegå hans argumenter akkurat der og da. Men vi ble ikke enige.

VG hadde et portrettintervju med ham hvor det var en slik en slik grafisk livskurve. På skalaen til Stoltenberg var det dype daler ved årene 1972 og 1994. Det norske folkets ønske om nasjonal selvstendighet var for Thorvald Stoltenberg et personlig tilbakeslag

Han har vært et menneske med noen visjoner som bygger på velmente tanker, men som i praksis kan føre inn på et blindspor. Jeg vil mene at mye av det som en kan tenke må ha vært Thorvald Stoltenbergs «verden», EU og NATO, ikke er noen kanaler til en bedre verden.

Frokostdiplomatiet er han kjent for. Og vi må regne med at han må ha oppnådd mange fortjenstfulle ting gjennom sin væremåte og sin omgjengelighet.

«Det handler om mennesker» Ja visst. Men det handler også om retningsvalg. Og det er farlig å lulle seg inn i en tenkemåte som gjør at en glemmer det.

I dag er sønnen hans, Jens Stoltenberg, generalsekretær i NATO. Han står i spissen for en kurs som setter verdensfreden i fare. Som statsminister hadde Stoltenberg også ansvar for bombing i Libya og destabilisering av det landet.

Hans far har ikke klart å få ham via kjøkkenbenken til å følge en annen kurs. Eller kanskje han nettopp har fulgt sin fars råd?

Min holdning er at en skal snakke sant om de døde. Thorvald Stoltenberg har i lang tid påvirket norsk politikk og må bli gått etter i sømmene og ikke bli opphøyet til noe ikon.