Månedlige arkiver: oktober 2017

I to forskjellige verdener

(Oversettelse av deler av en artikkel i Neues Deutschland 21.1017 av Christian Baron)

Sahra Wagenknecht og Katja Kipping representerer grupper i samfunnet som ikke har noe mer å si til hverandre.Se for deg dette neste gang du besøker en venstrealternativ bar i Berlin-Neukölln eller i et annet lignende kvarter i republikken:Når det ved minst et bord blir snakket om høyrebølgen, lander samtalen om de såkalte vanlige arbeidere. Høyrepartier står ikke for deres interesser, ubegripelig sier da noen, med sinte dråper i øynene. AfD-velgerene Kevin og Schantall(et ungt par i tysk samfunnsatre, overs. bemerkning) fra de nedre lag slår alle ved bordet fast at er rasister. Disse nazi-toskene skulle et venstreparti ikke ønske seg, som ønsker seg en ny Hitler for å bli kvitt immigrantene. De kan bare råtne foran fjernsynskjermen og drikke seg i hjel.

I et mindre fasjonabelt utested i Köln-Chorweiler ser saken noe annerledes ut. Når folk kommer sammen der, som aldri har sett et universitet fra innersiden, som ikke finner noen arbeidsplass og som har valgt AfD, kommer samtalen inn på samme tema.Men det blir ikke sett på med emosjonelle briller. Det er jo demokrati, kan en si. Floskler om lærepenger og nødverge for demokratiet kommer også opp. De synes at de venstreorienterte i storbyene er mer opptatt med å hjelpe økonomiske flyktninger enn de fattige i eget land og at deres beste verktøy er nazibeskyldninger. De får bare skvaldre videre og spise seg i hjel på økologisk mat.

Ved gjennomgangen av valget til forbundsdag var die Linke spesielt stolt av en ting: Det var flere unge og bedre utdannede som hadde stemt til venstre, altså også slike mondene som på kneipene i Neukøll. Mange har nevnt dette i sammenheng med debatten i den siste uka omkring Sahra Wagenknecht. Hun hadde nevnt allerede på valgkvelden den synkende oppslutning for hennes parti, die Linke, fra den klassiske arbeiderstand og at hennes partifeller hadde sett på flyktningproblematikken på en for enkel måte. I samme retning gikk kommentarene fra hennes ektemann Oskar Lafontaine, som «Neues Deutschland» offentliggjorde.

Ganske fort kom det kritikk fra to retninger, de regjeringivrige og «Bewegungslinken» (radikalister/sekterister, overs. bemerkn.)  Høydepunktet kom på tirsdag da Sahra Wagenknecht i et åpent brev skrev om mobbing og truet med å trekke seg som leder i forbundsdagsfraksjonen, dersom de angrepene som Katja Kitting og Bernd Riexinger fyrte opp under fortsatte. Hovedankepunktet i kritikken mot Wagenknecht kan best sammenfattes i et sitat av Kipping: » Den som går inn på enn høyrekurs i flyktningspørsmålet, risikerer at die Linke taper troverdighet». Det er en setning som viser tydelig venstrepartiets innholdsmessige dilemma. Die verdener som Kipping og Wagenknecht representerer, har mistet all tilknytning til hverandre.

Kipping og hennes tilhengere beskylder Wagenknecht for å nøre opp under rasistiske holdninger.De bygger dette på uklare utsagn fra tidligere år. Her har Wagenknecht talt om unntak fra en juridisk ikke eksisterende «gjesterett» innenfor rammen av asylretten. (sannsynligvis i forbindelse med hendelsene i Køln sentrum en nyttårskveld, overs. bemerkning) Interessant i denne konstellasjonen er det at den mest høylydte kritikk kommer fra den fløyen i die Linke som vil ha regjeringssamarbeid med SPD og de Grønne. Der denne allerede har makt, der blir mennesker gladelig utvist, slik som under statsministeren til de Linke i Thüringen, Bodo Ramelow, som har den neststørste utvisningskvoten av alle delstater.

Avslørende i denne sammenheng synes det også at den hardeste anklage mot Wagenknecht blir ytret fra sosiologiprofessor Stephan Lessenich og filosofen Thomas Seibert. Begge arbeider med Kipping i tenketanken «Institut Solidarische Moderne» for å tilpasse die Linke til regjeringsrolle. Og begge betegner Wagenknecht, som er forhatt i lederkretser i SPD og de Grønne, som rasist.

Seibert knyttet angrepet sitt i «Taz» til en hyllest til Angela Merkel og hennes floskel om «velkommenkultur». At Wagenknecht hadde stemt mot alle tilstramminger i asylretten og at Merkel drev en beinhard asylpolitikk nevnte Seibert ikke.

Wagenknecht og hennes tilhengere værer at det bak den massive kritikken fins en kampanje der partilederen vil spinne sammen opportunistene og de venstreradikale. Hennes mål kan være på varig måte å knytte de stemmer opp mot venstrepartiet som ser på seg selv som kosmopolitiske og verdensåpne storbyvenstrefolk.

Dermed symboliserer de to lederfigurene en ny samfunnsmessig konfliktlinje. Kipping står for det som ofte blir sett ned på som «hipstere», borgerlige intellektuelle. Wagenknecht står for den «avhengte» og utskjelte by og landsbefolkning.Den første grupperingen er ikke nødvendigvis velstående og den siste er i mange tilfeller ikke fattige. Men grunnen til at begge miljøer ikke har mer å si til hverandre ligger likevel i en kulturelt ladet motsetning mellom fattig og rik.

————–
Wagenknecht forsøker å holde de innenfor den horisont som venstrepolitikken oppfatter som har den følelse at de er de eneste som, må betale for «velkomstkulturen». Det fører henne mange ganger inn i et retorisk farlig farvann, men hun står for perspektiver som nesten ikke er tilstede i diskusjonen.Når flyktninger, uansett om de har studert, arbeider som vaskehjelp eller i andre dårlig betalte jobber, øker trykket på lønnsnivået til de såkalte dårlig kvalifiserte. Å krenke disse gjennom en omveg som går ut på å kalle Wagenknecht for rasist  hjelper ikke venstrepartiet.

For Kippings tilhengere fører migrasjon til en høyere livskvalitet, fordi det sikrer at det i Berlin-Neukölln blir flere fast food-restauranter med gunstige priser. På samme vis kan de flyktede gi en projeksjonsflate der en kan synliggjøre sine egne  gode følelser.
—–
Levestandarden til de som Wagenknecht vil nå fram til ble dårligere gjennom en politikk gjennomført av sosialdemokrater og grønne. Og det er disse Kipping vil regjere sammen med. De kan muligens være overveiende velstående som har stemt AfD. Men det ytre høyrepartiet fikk også mange stemmer fra arbeidere. Deriblant finner man velgere som ikke kjenner AfDs program, men stemmer slik av nød eller for å gi en lærepenge. Nyliberalismen har spillt de svake opp mot hverandre. Et venstreparti som ikke gjennomskuer dette, bør ikke undre seg dersom bestemte miljøer ser partiet som et uaktuelt alternativ.

 

 

 

 

 

 

 

Annonser

Samvittighetsfrihet

Jeg burde kanskje skrevet om andre ting. Men dette kjøret mot  noen ordførere, være seg  omkring regnbueflagg eller vielse av likekjønnede,  opprører meg virkelig!  Jeg ville med glede overlate det til andre å betone betydningen av samvittighetsfrihet, men det er tydeligvis for få som gjør det.

Det er skuffende å lese det  Gro Anita Mykjåland, ordfører i Iveland,  sier til avisen 14/10. Hun blander likestilling og likekjønn. Hun mener tydelig at alle skal følge et reglement uansett hva det måtte gå ut på. For henne er det skremmende at noen stopper opp.  Det må være mer skremmende at folk skal presses  til  å handle motsatt av egen etiske grunnholdning.

Som ordføreren i Valle, Steinar  Kyrvestad,  riktig påpeker , også 14/10, har vi arvet fra Martin Luther en to-regimentsforståelse. Det fins noen saker som  er administrative og andre som er samvittighetssaker . I den første  sammenhengen  bør man som regel etterleve regler og vedtak så godt man kan. Men i samvittighetssaker må man  la den enkelte følge sin overbevisning.

Jeg synes vi bør bygge videre på den holdningen som hører hjemme i Norge som et land med en protestantisk kristen kulturarv, at den enkelte må finne fram til sin samvittighet og at det ikke er en politisk oppgave å definere den.

Å vie to mennesker av samme kjønn bryter fundamentalt med alle holdninger til hva en familie er og hva et ekteskap er,  som har vært grunnfestet i hundrevis av år, helt inntil nylig. Skal man  true, tvinge eller presse  ordførere til å foreta slike vielser dersom  dette bryter med deres samvittighet?

Ønsker man virkelig at mennesker med en tradisjonell kristen forståelse  skal  forsvinne fra det politiske liv? Skal det være slik at man bare kan være kristen i ordførerstolen dersom man samtidig  lar liberalisme og politisk korrekthet stå foran kristendommen ?

Som sosialist og  og tidligere også som aktiv kommunistisk partimedlem har jeg bestandig ment at et samfunn med stor grad av felleseie vil være det beste. Men det skal ikke være slik at samfunnet eier den enkeltes sjel , for ikke å si ordførersjel. Enten en slik tendens er under oppløp ut fra en liberalistisk eller en sosialistisk  ledetråd, bør den være like uønsket. Den vil alltid straffe seg.

Ekstreme tilstander vil kunne tvinge fram at rettssikkerhet, menneskerettigheter og samvittighetsfrihet  blir veiet mot andre hensyn.  Vi har det ikke slik i Norge og bør kunne tillate oss at den enkelte lytter til  sin indre stemme.

Ole Langeland

(Innlegget stod i Fædrelandsvennen 17. oktober 2017)

Annonser