Tiden går og tenkemåter endres . Som ungdom omkring 1970 ser en det klart.  Det var skapt et verdensbilde i den kalde krigen hvor vi hadde den såkalte ”frie verden” på den ene siden og de såkalte ”diktaturene” på den andre. Amerikanernes napalmbombekrig i Vietnam gjorde at jeg  aldri mer kunne tro på dette verdensbildet.

I en  hektisk ungdomsperiode var jeg aktivt med i AUF. Omkring 1971 var det en kampanje i Arbeiderpartiet og LO under betegnelsen ”Demokrati i hverdagen”.  Reiulf Steens ville  hindre radikalisering av ungdommen. Men  kampanjen var rettet mot alle og skulle samle opp ideer om en omfattende demokratisering. Det endte da også opp med et program i den retning.

Men så kom EEC-striden. Vi i AUF kunne ikke forstå at Romatraktaten  og kapitalens fire friheter hadde noe til felles med  demokratiet i hverdagen. De fleste ble engasjert i motstanden på forskjellige måter.

Da jeg i partimiljøet forsøkte å reise saken, hette det alltid: ”Vi kan ikke mene noe om dette. Vi må vente på forhandlingsresultatet”. Det kom i januar 1972. Snaue tre måneder senere vedtok Gjøvik-landsmøtet et ja-standpunkt.

Så kan en si at Einar Gerhardsen mildnet motsetningene med sine uttalelser, der han på den ene siden var for norsk medlemskap , men på den andre siden ønsket å holde det store mindretallet i partiet innenfor bevegelsen.

Det bør ses på to vis: For det første betød det mye for nei-seieren i 1972 det utspill han med sin autoritet kom med. Men på den andre siden bygget det på en holdning til politikk som må bli veldig gal. Og den holdningen sier at et parti, en bevegelse er viktigere enn alt;  være seg  arbeiderklassens interesser, folkets interesser og hele nasjonens framtid!

Vi demonstrerte mot EEC på 1. mai i Vennesla. På det tidspunktet var jeg leder for lokallaget i AUF. Jeg ble noe senere sterkt kritisert av en av sønnene til partiets fremste veteran  i kommunen som klaget over at faren hadde blitt dypt såra over spliden. Han hadde   sine erfaringer fra 1920-tallets interne oppgjør.

Selv om jeg brøt med Arbeiderpartiet, så er  det en livsvarig prosess å bryte fullstendig mentalt med dette partiet.  Det følelsesmessige henger etter i forhold til den bevisste tanke som sier at dette partiet ikke kan styrke folkestyret.

Evnen til å sitte stille når store og viktige spørsmål står på dagsorden og la stormene rase forbi, evnen til å bortlede oppmerksomheten fra det som er viktig er  sosialdemokratiets  kjennetegn. De grunnleggende kapitalistiske maktsystemer utfordres ikke, men forsterkes og bevares. Derimot  fremmes det superradikale reformer som ødelegger tradisjonell kulturforståelse  med stor gjennomslagskraft . Familiepolitikken  løsrives fra det naturlige kjønnspolare  og biologiske prinsipp. Det såkalt ”politisk korrekte” kommer i motstrid til alt min mor og far lærte meg. Det som for ganske kort tid siden var selvfølgelig sannhet blir i dag stemplet som den verste fordom!

Arbeiderpartiet  vil gjerne fremstå som et bilde av grundighet og demokrati. Men når viktige spørsmål skal avgjøres er det heller opp-pisking av følelser og hastverk  som råder grunnen. Boka ”Ut  av kurs” av Johanne Åmlid om landsmøtet i 1949 er lærerik lesning.

For en arbeider er  Arbeiderpartiet et bedre parti enn Høyre fordi de umiddelbare sosiale interesser blir vektlagt. Hvis ikke Arbeiderpartiet gjorde det, ville det svekke sitt velgergrunnlag. Men sosialdemokratiet er og blir et redskap for den internasjonale storkapitalismen og står for en kurs hvor disse skal få befeste sin makt gjennom ulike overnasjonale tvangstrøyer som TISA, TTIP og selvsagt EU- systemet som vi bindes til gjennom EØS.  Bindingen til NATO og ”out of area”-politikken, som er i ferd med å forsterke konfliktbilder og som truer verdensfreden, må nevnes.

Jeg skrev flere innlegg her i avisen til støtte for det rød-grønne regjeringsalternativet før valget i 2013. Jeg mener jeg gjorde feil.. Det er mange ting som en kan ha til felles med Arbeiderpartiet. Men det som skiller veier tyngre.

Det er for min del utelukket å stemme på dette partiet  neste år.  Et parti som forplikter  seg som støtteparti  uten en klar og eksplisitt definert  holdning mot den gjeldende NATO-politikk og uten krav til  at EØS-tilpassingen til enhver tid skal kunne være gjenstand for grundig gjennomgang, er det heller  ikke verd å stemme på. I slike prosesser er det som IKKE sies like viktig å legge merke til  som  det som vil stå på et papir.

Det gjelder å få de avgjørende spørsmål opp på dagsorden. Så lenge Arbeiderpartiet har det grunnleggende kosmopolittiske og storkapitalistiske grunnlaget som i dag, kombinert med stor velgeroppslutning, vil det ikke finnes noe reelt alternativ til en høyrekurs. Det er ikke annet å si enn at det er et betydelig dilemma som dagens partikonstellasjoner synes å være uegnet til å løse.

Ole Langeland

(Innlegget ble sendt Fædrelandsvennen. Det ble der trykket i forkortet versjon 24. august 2016)

(KRITISKE MERKNADER TIL ARTIKKEL I AFTENPOSTEN 13. DES. 2015 AV NESTLEDER I ARB. P. HADIA TAJIK)
Jeg vil forholde meg kritisk til det Arbeiderpartiets nestleder her skriver. Hun skriver om «parallelle universer» og vil at disse «universene» skal møtes. Det som en opplever er en stor grad av strutsepolitikk fra både Arbeiderpartiet, venstresiden og i Kr.f. og Venstre. Hvis man påpeker at en stor innvandring av flyktninger og asylanter vil få store økonomiske konsekvenser og kan føre til at velferdsstaten mister sin bærekraft, blir man fortiet. Dersom man vil ha imøtegåelse, så bør man sørge for å krydre sine utsagn med formuleringer som kan bli sett på som rasistiske. Da gir man disse politikerne en anledning til å markere sine holdninger med stor kraft. Man forsøker m.a.o. å gjøre et spørsmål med stor økonomisk og sosial konsekvens om til et reint holdningsproblem.
Når Fremskrittspartiet går fram på meningsmålinger, er det et uttrykk for at folket i Norge ikke vil ha en politikk uten styring. Den manglende konsekvensetiske forankring i mye av det venstresiden og deler av sentrum har i sitt møte med flyktningstrømmen, kan umulig føre til annet enn at folk velger andre. Hva skulle en ellers vente?
I en debatt for noen uker siden mellom Per Sandberg og Hadia Tajik sa Sandberg at han fryktet at jihadister ville komme med flyktningstrømmen. Tajik sa da at Norge var en rettstat og at landets juridiske instanser ville ta det problemet. Akkurat som det er en automatisk mekanisme som griper inn ved alle problemer!! Folk vet om Mullah Krekar. De vet veldig godt hvor vanskelig det er å få sendt han ut ved hjelp av denne inbildte juridiske automatikk.
Med sin politikk er Arbeiderpartiet og de andre partiene på Stortinget medansvarlig for flyktningsituasjonen ved å destabilisere landene der flyktningstrømmen kommer fra. Russland rekker nå ut en hånd til Vesten og ber om et samarbeid for å føre en militærpolitikk som fører til et positivt resultat, etablerer legitim kontroll der IS med flere herjer. Men en kan aldri stole på Stoltenberg, aldri på Gahr Støre og heller ikke på Tajik.
Venstresiden må kvitte seg med den liberalistiske og kosmopolitiske ønskepolitikken. Det synes desverre å være en hard bøyg å få det til.

Christian Tybring-Gjedde er en stortingsmann fra Fr.p. Han har i den seinere tid markert seg med fornuftige synspunkter i internasjonale spørsmål og vist en forståelse for Russland som dessverre mangler i norsk politikk i sin alminnelighet.

Han kritiserer i dagens Klassekampen den enighet som kom i stand i Sverige og utgrensingen av Sverigedemokratene.

Sant og si tror jeg at en ikke kan la være å føle lettelse over kompromisset i Sverige ettersom det er det beste uansett at noen er i stand til å regjere. Men det er ingen grunn til å svelge blindt sosialdemokratiets syn på Sverigedemokratene, d.v.s. statsminister Löfvens syn, at dette partiet er et fascistisk parti. Her er jeg heller enig med redaktøren i Klassekampen som ut fra bl. a. en klassisk marxistisk forståelse av fascismen, den dimitrovske, hvor fascismen sees som storkapitalens direkte diktatur, ikke ser at dette partiet bør betegnes som fascistisk.

En annen sak er det at det i opplandet til dette partiet, liksom det i opplandet til bl. a. Fremskrittspartiet, kan finnes fascistiske holdninger. I Sverige er det i de seinere dager skjedd anslag mot moskéer, alvorlig nok i seg selv.

Stefan Löfvens sterke uttalelse mot SD kan i neste omgang føre til en tilsvarende avgrensing mot venstrekreftene ut fra en holdning om at sosialdemokratiet sammen med de tradisjonelle borgerlige partiene har et slags «patent» på demokratiet, og at liberalisme og kosmopolitisme er eneste resept for dette demokratiets bevarelse.

Det er all grunn til å være reservert mot dette.

I året som gikk ble 20-årsjubileet for folkeavstemningen i 1994 markert. Det var en aktiv periode den gang, men det som skjedde på 70-tallet var nok av større betydning

Vinteren 1970/71  foregikk i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen  det et omfattende ”rådslag” under navnet ”Demokrati i hverdagen”.  Alle mulige og umulige forslag til demokratiseringer ble samlet fra hele landet  og resulterte i et program med samme overskrift som både Arbeiderpartiet og LO vedtok våren 1971.

Når en i dag leser dette dokumentet, så ser en et program med en klar  systemoverskridende og sosialistisk orientering. Som et eksempel:

”Arbeiderbevegelsen vil arbeide for en begrensning av den private eiendomsretten, slik at ingen skal kunne bestemme over andre menneskers tilværelse eller hindre demokratiets utvikling bare fordi de eier penger, bedrifter eller grunn.”

I tiden som fulgte var det EF-striden som stod i sentrum og det endte med et klart nei-flertall  25. september 1972. Det var på mange måter en givende opplevelse for mange i min generasjon, men samtidig smertefullt i forhold til det partiet vi var medlem av.

En som opptrådte med et dobbelt budskap var Einar Gerhardsen. På den ene siden så kommuniserte han seg selv som tilhenger av medlemskap, på den andre siden uttalte han seg slik at motstandere av EF skulle kunne se på seg selv som fullverdige medlemmer av DNA. Det var på en måte kjærkomment i den aktuelle situasjonen.

Men jeg opplevde det samtidig som en fullstendig feil tankegang. Og denne tankegangen er dessverre en byrde ikke bare for sosialdemokratiet, men for hele den organiserte arbeiderbevegelsen. Omtrent slik kan den sies: Det viktigste er å stå sammen. Det er mindre viktig hva en står sammen om. Eller slik: Bevegelsen er alt, målet intet!

Den gang med EF og enda tydeligere i dag med EU, bygger dette fellesskapet på et kapitalistisk prinsipp om å gi den eiendomsbesittende klasse  fritt spillerom og fjerne alle hindringer for dens ekspansjon mellom landegrensene. En ting er at en gjennom en demokratisk prosess innenfor en naturlig enhet med felles offentlighet, en nasjonalstat, møter et ønske om fritt marked og vektlegging av privateiendommens betydning og at denne viljen gir seg utslag i politiske beslutninger. Slike beslutninger er reversible på en helt annen måte enn i et slikt system som EF/EU.

Noen ord om hvordan et så viktig spørsmål som selve Norges nasjonale selvstendighet ble behandlet innenfor Arbeiderpartiet. Fram til forhandlingsresultat forelå i februar 1972 ble all indre diskusjon forsøkt forhindret gjennom mottoet: ”Vi kan ikke mene noe nå, vi må vente på forhandlingsresultatet.” Etter  landsmøtet på Gjøvik i april samme år, hvor medlemskap ble vedtatt som partiets mål, forsøkte man seg på å kvele den samme diskusjonen fordi ”partiet har talt, og mindretallet må bøye seg for flertallet”.

Et slikt prinsipp, at et mindretall må bøye seg for et flertall, er et prinsipp som står veldig sterkt i arbeiderklassens organisasjoner.  Det er et sentralistisk prinsipp som kun kan være demokratisk ved at det forut for vedtak er en grundig og bred diskusjon. Her var det altså et veldig viktig spørsmål  som partiets ledelse søkte å hindre diskusjon om. En kan si at det i en tremåneders perioden, mellom forhandlingsresultat og landsmøtet på Gjøvik kunne sies å være  et åpent spørsmål, men altså ingen slik omfattende ”rådslag” som året før med denne ”Demokrati i hverdagen”.

På bakgrunn av dette kunne en ikke oppleve annet enn at dette ”hverdagsdemokratiet”  var som en slags vekkledningsmanøvre.  En gjennomgikk en smertefull prosess hvor alt en hadde trodd på måtte falle i grus. Sosialdemokratismen har ikke noe med demokrati å gjøre. Det  har noe med kapitalisme, liberalisme og en misbrukt ”internasjonalisme” å gjøre.

Einar Gerhardsen, uansett hvor kjærkomment hans pragmatisme var, ble til ”guden som sviktet”. I mange sosiale spørsmål kan en jo for så vidt være ham takknemlig. Men i de grunnleggende spørsmål, spørsmålet om hvem som skal ha makta, så har denne personen sviktet.  Jeg kan ikke tenke meg en bedre vaksine mot sosialdemokratisme enn det å lese Kråkerøy-talen hans fra skuddårsdagen i 1948.

Det må likevel tilføyes at det tyske sosialdemokratiets avgjørende bidrag for 100 år siden i det å starte en ny verdenskrig må stå som det mest manende eksempel på den fare som denne bevegelse utgjør  og den ulykke som den har ført til.

Samtidig er det ikke å komme forbi at Arbeiderpartiet stadig har en veldig stor oppslutning. En blir nødt til å forholde seg til det. Men jeg mener mener at SV vil gjøre en stor feil ved å gå inn i et regjeringssamarbeid uten å stille klare betingelser. Her ligger det som et veldig viktig moment at dette partiet er fast i fisken i sitt NATO-standpunkt og ikke gir seg til å vanne det ut slik f. eks. slike som Bård Vegar Solhjell prøver på.

Arbeiderpartiets forrige leder er blitt generalsekretær i NATO. Da han ble valgt til dette, synes jeg det for min del var på tide å kjenne litt på magefølelsen, så å si, og ikke minst kjenne etter om en forut for valget i 1973 hadde slukt litt for mange ”kameler”. Det er sunt med en omgangssyke en gang i blant for å bli kvitt noe som fordøyelsen ikke har godt av. Å gi seg til gjennom leserbrev og i andre debatter å støtte en slik regjering som Stoltenberg var leder for, uten noen virkelige forbehold, det ser jeg i dag på som en feil.

Nåværende partileder, Jonas Gahr Støre, i Arbeiderpartiet  var utenriksminister. I egenskap av dette trakk han Norge inn i bombetokter i Libya. I tillegg til død og fordervelse der og da har dette ført til destabilisering og økende fremrykking av disse ekstreme IS-kreftene.  I stedet for å bidra til å kjøre fram en slik person som aktuell statsministerkandidat, bør en konfrontere ham med hans politiske gjerninger og tvinge ham til å svare for seg.

Vi går inn i et år med lokalvalg. Men også der må den brede nasjonale politikk og ikke minst landets forhold til krig og fred spille en stor rolle. Så kommer på en god «andreplass» alt som har med EØS å gjøre.

NORSK MENTALITET

Jeg prøver å se mitt eget land fra utsiden. Det er ikke lett. en bor her i Norge, har vokst opp her, har aldri bodd andre steder og er 100 prosent av norsk bondeblod.

Jeg tror at det er en spesiell selvsikkerhet tilstede. Den norske sosialstat er veldig god. Kritikk mot den kan ofte arte seg som «den fornemme nød.» Feil og mangler kan forstørres opp hvor virkeligheten er at det det i hovedsak fungerer perfekt.

Likevel er jeg redd for at det oppstår en skråsikkerhet og at det innenfor offentlig administrasjon kan oppstå holdninger og mentaliteter som er helt på sidelinjen av godtfolks rettsfølelse. Man kan komme til å tro at en svart mus kan bli en hvit mus ved at en høytidelighet har kommet til en «samlet vurdering» at den skal ansees som hvit…

I barnevernet er det noen som opplever at denne instansen ikke er til hjelp for familier som har problemer (eller som noen ved bekymringsmeldinger hevder at har problemer). De opplever at barnevernet kun er ute etter å skaffe en begrunnelse for å fjerne barn fra dets biologiske foreldre.

I tillegg til dette praktiseres det regler for besøk som for utenforstående må fortone seg som hjerterå. En hører historier der en biologisk mor og far blir instruert til ikke å omtale seg selv som mamma og pappa. Ved å utslette seg selv som foreldre skal de altså bevise sin samarbeidsvilje overfor instansen.

Russisk media har nylig hatt innslag om barnevernet i Norge, slik at vi er beryktet i Russland. Ut fra en fiendtlig holdning til Russland er det en del som bare fnyser av dette.

Min interesse for denne saken ble tent etter at en likekjønnet ekteskapslov ble innført i Norge. Under påskudd av at lesbiske/homofile ikke skal diskrimineres, så ble det altså vedtatt en lov som tilsidesetter det biologiske prinsipp. Når det i Norge er mulig å vedta en slik hårreisende vanvittig lov, så vil jeg anta at det er en feil tilstede ved tankestrukturen i en del miljøer som har sterk innflytelse i landet vårt. Det vil også kunne føre til feilgrep og direkte overgrep på et tilgrensende område, slik som barnevernet.

John Alvheim (1930 – 2005) var en politiker i Kristelig Folkeparti og i Fremskrittspartiet. Han må ha hatt noen sterke erfaringer med barnevernet når han kunne lage disse ti budene for de som er kommet i barnevernets søkelys. Jeg kan ikke anbefale noen å følge disse reglene, men gjengir dem som et tankekors:

«.Hold kjeft, alt du sier kommer til å brukes mot deg.

Ta straks kontakt med en advokat.

Skaff deg en psykolog selv om du er frisk – du kan få behov for det.

Ta ikke imot hjelp, det blir tolket som at du ikke klarer deg selv.

Ta ikke imot tilbud om plass på mødrehjem. Det er ikke en hjelpeinstitusjon, men en overvåkningssentral.

Forlang skriftlig motivering til alle beslutninger som du utsettes for.

Påklag alle beslutninger.

Ta ikke imot tilbud om plassering i fosterhjem. Du får ikke barnet tilbake.

Husk at når barnevernet prater om hjelpetiltak så mener de som regel omsorgsovertakelse eller overvåkning.

Behøver du hjelp, bruk venner og slektninger – eller klar deg selv.»

Vietnam, Afghanistan, Irak, Syria, Ukraina…Det bør være interessant å vite hvem som blir den neste på listen over over land der «fred på amerikansk vis» skal opprettes. For den amerikanske økonomi er det livsviktig å utvikle konflikter på forskjellige steder av planeten. Bare ikke på amerikansk grunn.

Nå presser NATO faktisk Kiev til en voldelig løsning av konflikten. Alliansen har lagt kursen mot en opplading av Ukrainas militære potensial. Ekspertene er enig om at Ukraina bare er en marionett i motsetningsforholdet mellom USA og Russland. Billedlig talt er USA villig til å sloss til siste ukrainer mot Russland. For å gjennomføre sitt mål benytter ikke bare USA seg av Ukraina.Hele Europa lider nå under de sanksjoner som settes inn.På denne bakgrunn blir forholdet de europeiske landene har til Russland dårligere, og dette til fordel for USAs ambisjoner. I det hele tatt forsøker USA å befeste sin innflytelse i verden.

Også når det skjer under påskudd av å bekjempe terrorisme mener den stedfortredende direktør for USA og Kanada-instituttet i det russiske akademi:
» En slik innflytelse og for alt en slik metode til å oppnå innflytelse har det ikke vært under hele den kalde krigens historie», mener eksperten. «Heller ikke i den post-sovjetiske perioden. Gjennom gunstige omstendigheter oppstod også Ukraina-krisen, de folkene som passet for å hisse opp proteststemninger dukket opp, også en krig og en malaysisk Boing…Utenriksminister Sergei Lavrov erklærte at Vesten har satt seg det målet å få Russland ut av likevekt. Tross dette er Russland interessert i en dialog for å håndtere krisen i Ukraina.USA synes ikke interessert.»

Den fiendtlige holdningen overfor Russland har lenge samlet seg opp, mener eksperten. Og det har ikke så mye med Snowdon eller Magnetski-listen å gjøre, som mange formoder. Amerikanerne er redd for en styrking av dagens Russland .Derfor er det USAs mål å svekke Russland. Midlet er Europa og Ukraina.Når det går på amerikanernes egne nasjonale interesser, er ikke Europa noe verd.

Amerika skaper angst mot Russland hos europeerne som tvinger EU til å høyne militærutgiftene og iverksette sanksjoner. Alt dette heter atlantisk solidaritet, en idé som USA nører opp i sin egen interesse. Og alt dette rettes mot Russland fordi Russlands uavhengige posisjon ikke passer Washington. Amerikanerne og forfatteren Dmitri Misjelev mener at denne konfrontasjonen har sine røtter i den anglosaksiske ideologi. I sitt strev etter verdensherredømme skyr amerikanerne ingen midler, millioner av uskyldige offer, ødelagte byer og hele land.

ved å blande seg inn i indre konflikter i land som befinner seg langt fra USA spiller Det hvite hus en rolle som dommer i konfliktene, enten det nå er gjennom diplomati, luftangrep eller sanksjoner. Og USAs påskudd er alltid hovedsaklig at det er en anledning til fredelig ordning eller bekjempelse av terrorisme. Kort sagt forsøker de angivelig å hjelpe alle og over alt. Men alle vet godt hvor denne veien brolagt med gode hensikter fører hen…

Fra «Stimme Russlands» (egen oversettelse)

http://german.ruvr.ru/2014_09_19/Warum-braucht-Amerika-die-Ukraine-4593/

http://german.ruvr.ru/2014_09_19/Warum-braucht-Amerika-die-Ukraine-4593/

Den israelske krigføringen på Gaza rammer den palestinske befolkning på en forferdelig måte. Det er på alle vis naturlig at en blir opprørt. Den blodige virkelighet kan ikke underslås  og ingen kan forvente at mediafolk skal gå med munnkurv.

Hvis en skal få slutt på krigshandlinger som dette, og videre få til en varig fred, bør en forstå at et  enkelt rop om rettferdighet  fører ingensteds hen. De virkelige politiske og militære maktforhold og interesser må være utgangspunktet for enhver løsningsorientert  bestrebelse.

Hamas ofrer eget folks liv og sikkerhet for å nå et mål som er utenfor enhver politisk og militær rekkevidde. Denne politikken   blir et motstykke til regjerende høyrekrefter i Israel som har  stadig konfrontasjon som sitt maktgrunnlag. Disse har på sin side makt og mulighet til å gjøre det meste.

Hamas er ei grein av den  sekteriske  ekstremisme som allerede har gjort Syria til en slagmark, som splitter og ødelegger Irak og som til og med truer vårt eget land.

Jihadmentaliteten må rykkes opp med røttene før det i det hele tatt er mulig å komme et skritt videre i retning normale forhold. Den urgamle konflikten mellom sjia og sunni  har en større destruktiv kraft enn konflikten omkring Israel. Fra Saudi-Arabia strømmer de finansielle midlene som  ekstremistene trenger.

Det palestinske folkets materielle, politiske og kulturelle interesser må ivaretas samtidig som Israel eksistens som et nasjonalhjem for jøder garanteres på en troverdig måte. Om løsningen skjer innenfor en  eller to stater  bør i og for seg være et sekundært spørsmål.

Ole Langeland

En får  vite gjennom utenlandske media at general Jaruzelski er  død og ble bisatt  fredag 30. mai; ikke uten at antikommunister på en uverdig måte greide å sjikanere seremonien.

Jeg møtte Jaruzelski i forbindelse med et partibesøk i Polen på den tiden han innførte en mild unntakstilstand for å redde landet fra store ulykker. Det var  et klokt menneske som ga et sterkt og positivt inntrykk; beskjeden, nøktern , hjertevarm og konsekvensorientert. Hans visjon var en fornyet sosialisme og den visjonen har framtida for seg om det ikke synes slik i øyeblikket.

Det er et ordtak som heter: ”Støtt skal nordmenn vere med når Noregs merke hoggast ned”. En må si det samme om arbeiderklassen: Støtt skal arbeidere være med når røde faner skal rives ned. Den rollen Polen har spilt med denne ”Solidaritét”-bevegelsen i spissen i å ødelegge sosialismen, forteller at det trengs et oppgjør innenfor venstresiden og arbeiderbevegelsen mot all destruktiv liberalisme.

Om denne Lech Walesa kunne Jaruzelski fortelle oss at han var en merkelig mann som han ikke riktig ble klok på. Han kunne skryte overfor Jaruzelski at han ikke hadde lest en eneste bok i sitt lange liv! Virkelig noe å være ”stolt” over, får en si… Slike ledere er det altså at arbeiderklassen rett som det er velger seg.

Som tilhørende en adelsfamilie hadde Jaruzelski fått gjennomgå mye vondt under deportasjon til et fjellområde i det asiatiske Russland. Hans bruk av solbriller var en følge av skader på øynene på grunn av det skarpe sollyset der. Men det var et menneske som forstod at sosialismen som sådan ikke burde diskrediteres på grunn av feil og overgrep begått i en periode. Han sloss for en sosialistisk framtid, men stilte seg lojalt og ansvarsfullt til tjeneste når flertallet ønsket en annen kurs.

Selv om Jaruzelski er blitt kritisert og forsøkt rettslig forfulgt på grunn av ulike hendelser, så har han oppnådd en stor grad av anerkjennelse ved sin bortgang. Den polske presidenten Bronislaw Komorowski  sa i sin minnetale at  han fortjente respekt selv om han politisk var omstridt. Tidligere president Aleksander Kwasniewski  så på ham som en politiker som under den vanskeligste krisen tok ansvar for staten og valgte det minste ondet ut fra dyp overbevisning.

En stor polsk adelsmann er død.  Jeg vil ikke nøle med å si at jeg ser på ham som et forbilde.

Ole Langeland