Kategori: Ukategorisert

  • Omlegging av verden

    Valget av Trump som president i USA, Brexit og framveksten av globaliseringskritiske bevegelser har fått svært mange kommentatorer til å komme med mye billig prat. En fokuserer sterkt på at en del av de nye strømningene har et høyrepreg. Man er så skremt, så skremt!

    Det blir fort trukket vilkårlige paralleller til trettitallets fascisme og nazisme. Hvis en ser på et ytre bilde, så kan en gjerne finne et eller annet som kan underbygge en slik forståelse. Men dersom en ser de større sammenhenger i dagens situasjon, bør man forstå at sammenligningen ikke holder.

    Den nyliberalistiske epoken, som begynte på Ronald Reagens tid er i ferd med å gå over. Den globaliseringen som den internasjonale storkapital har tilskyndet møter sin grense. Folk omkring hele verden opplever at det skaper arbeidsløshet og sosial tilbakegang. Kina har kunnet utvikle sin økonomi gjennom eksport til det vestlige marked. Det har skjedd på bekostning av arbeidsplassene her. En omlegging blir tvingende nødvendig og den nye amerikanske presidenten har tatt opp hansken. Så er det tvingende nødvendig at det søkes en felles forståelse mellom vestlige og asiatiske land. Men ting kan ikke fortsette i samme spor som før..

    Det er helt på sin plass at de enkelte land vektlegger sine egne interesser i handelen med andre land. Det er både mer rasjonelt og mer redelig, enn å knytte handelen til abstrakte kosmopolittiske og konstruerte prinsipper. Grunnleggende for alt varebytte må være at det er felles interesser tilstede.
    Hvis denne helt nødvendige virkelighetsforståelse, knyttet som den er til folkenes reelle sosiale liv, blir bortforklart som nasjonalisme av en ondartet type, er man ute av stand til å møte en virkelighet som stadig endrer seg på en kvalitativ måte. En har kanskje en tenkemåte hvor en tror at alt bare endrer seg på den kvantitativ måte?

    Det litt paradoksale er at de vanlige globalistene er opptatt med klimatenkning, mens de nye bevegelsene til dels har i med seg noen som avviser dette. Det er paradoksalt fordi en mer klimavennlig økonomi bør innebære at nærmarkeder utvikles og at den globale handel bremses noe. Det kan være riktig ut fra økonomisk tenkning, sosiale hensyn og være energisparende. Nasjonalstaten er det beste grunnlaget for å skape rammebetingelser for en slik utvikling.

    Et frihandelsregime, tilrettelagt for storkapitalistene gjennom ulike tvangstrøyer, byråkratiske og vidløftige juridiske prinsipper vil forhindre og forsinke en kreativ og klimavennlig utvikling på et lokalt, nasjonalt eller regionalt plan. Folkets motstand mot TTIP,TISA, CETA og lignende opplegg bærer bud om en kursendring bort fra en tenkemåte som hører fortiden til.

    For sosialistisk innstillte mennesker og andre progressive må rasisme og fremmedfiendtlighet bekjempes . Men en må forstå årsaken til disse negative tendenser og ikke søke isolasjon og beskyttelse mot folk som sloss for sin sosiale eksistens. Det er storkapitalistene og elitene rundt dem som er årsaken til etniske konflikter gjennom en feilslått økonomisk politikk som fører til skjevheter. Vi må også her selvfølgelig nevne de fatale intervensjonskrigene og de ekstreme grupperinger som er oppstått i kjølvannet.

    Hvorfor ble det to store kriger i forrige århundre? Vi blir nødt til å se de to verdenskrigene i sammenheng og legge mer vekt på å finne ut årsakene til krigsutbruddet i 1914 enn å vektlegge 30-tallets fatale utvikling. Den første verdenskrigen sørget datidens politiske sentrum for, og ikke spesielt ytre høyre. Sosialdemokratiet spilte en helt avgjørende rolle i krigsutbruddet. Så må en kunne si at nazismen og den siste verdenskrigen var en følge av den første.

    Skal en kjempe for fred og stabilitet i verden, så må en først og fremst feste blikket på de potensielt farlige bakenforliggende foreteelser og ikke se seg blind på spektakulært negative ting. Det er viktig å innse at den gjennomsnittelige politiske aktør eller de grå eminens, kan begå de aller største og skjebnesvangre feil uten noe skrik og skrål.

    Så har vi jo den borte i USA som skriker og skråler en del, men som faktisk sier noen fornuftige ting. Han fikk sagt at den stormakten han skal lede ikke bør fortelle hvordan det skal være i andre land, men heller selv bli et skinnende eksempel.

    Så vil noen tro at handel er nøkkelen til en fredlig verden; bare vi kjøper og selger, så dreper vi ikke hverandre. En kan nevne denne historien: Storbritannia var ikke flink på optikk og offiserene manglet kikkerter. Man fant ut at Zeiss optikk var det beste, produsert i Tyskland. Bestilling ble sendt og effektuert – under 1. verdenskrig!

    Ole Langeland

    (trykket i Fædrleandsvennen fredag 17. februar 2017)

  • Sahra Wagenknecht  viser vei.

    Sahra Wagenknecht viser vei.

     

    Sahra Wagenknecht ble intervjuet av Neues Deutschland  21. januar om flyktningpolitikk, konkurranse, rød-rød-grønn og sosialpolitikk, Trump og NATO. Hun markerer en solid  holdning til hvordan den nye høyreretningen i tysk og internasjonal politikk bør møtes som peker ut av den hengemyra venstresiden står i, som ofte kalles                                                        «identitetspolitikk».

    ——————————————

    Denne  helga tok Donald Trump over som president i USA. Hittil har han kastet alle politiske regler over alle hauer. Blir De klok på denne mannen?

    .Han er uberegnelig og det gir bekymring. Men at US-presidenter står for en fatal politikk er desverre ikke nytt. Fra Trump kommer det forskjellige signaler, ikke minst utenrikspolitisk. Vi må vente og se.

    Ville De vært nygjerrig hvis De hadde møtt ham – og hva ville De sagt ham?

    Jeg tror ikke Trump ville vært interessert i å treffe opposisjonen i Forbundsdagen.Det ville vært godt hvis han gjorde alvor av sitt utsagn om å forbedre forholdet til Russland.Det ville vært et viktig skritt til en mer stabil og fredelig verden. Men uavhengig av det; vi må øke trykket på forbundsregjeringen for å komme bort fra underordningen under USAs politikk.

    Kan det bli enklere?

    Tyskland har vært på slep etter USA og deltattt i intervensjonskriger, til og med med Syria-innsats.Disse krigene har ikke ført til en fredeligere verden, tvert om. Hundretusener av sivilister har mistet livet og hatet mot Vesten og den islamistiske terrorismen har styrket seg.Jeg finner det interessant at Trump har funnet NATOs politikk for foreldet . I Tyskland er det bare die Linke som tar det standpunkt at NATO er en levningfra den kalde krigen og må erstattes av et kollektivt sikkerhetssystem med russisk medinnflytelse. Nå blir det
    kanskje en bevegelse i debatten.

    Trump står også for en sterkere nasjonalisme. I USA og i Europa gjør høyrepolitikere innvandrere og flyktninger ansvarlig for alle mulige problemer. I bakgrunnen kommer det at flere rike hoper opp større velstand og at mange derfor kommer i en elendig situasjon i hele verden. Hvorfor er det så vanskelig å konfrontere denne ideologien?

    Man kan sette mye i mot dette. Flyktningene er i stor grad en resultat av vestlige kriger. Jeg nevner Irak-krigen som destabiliserte hele regionen og som IS kan takke for at de oppstod. Afghanistan ble også ruinert av kriger, Syria ble destabilisert ved at USA ledet an. Så kommer dertil våpeneksport, som muliggjorde endeløse mord, mens tyske våpensmier tjente på det. Og vi lager fattigdom når vi setter landene under press ved å åpne
    deres markeder for våre subsidierte agrarprodukter.

    En liten del av flyktningene har nådd Tyskland. De sier nå: Tyskland har i forrige år for flyktninger- sitat -gitt enorme summer som 25 milliarder euro. Finner de dette for å være for høyt?

     For å få til en ekte integrasjon kan dette sogar være for lite. Samtidig gir vi for lite
    for de flyktninger som aldri har en sjanse til å nå Europa.De fleste som har flyktet fra den syriske borgerkrigen lever i nabostater under usigelig elendige forhold. De er underernært, har nesten ikke medisiner og barna vokser opp uten skole. Med 25 milliarder euro, eller bare halvdelen av det,kunne man der på stedet ha gitt flere millioner av folk et bedre liv.

    Nå vet vi ikke om staten ut fra deres syn gir for mye penger her i landet til flyktninger.

    I et land som i flere år har kortet ned pensjoner og sosiale ytelser reagerer mange som er truffet av dette med motvilje når de merker at det plutselig blir penger for andre.Derfor må det gå på en sosial offensiv for alle mennesker i dette landet så det ikke oppstår mer konkurranse om boliger som lar seg betale. Altså trenger vi mer allmennyttig boligbygging. Og vi må få lover som forhindrer at flyktninger brukes til å presse lønningene. Hvis vi ser bort fra det planlagte unntaket med minstelønn, gjør den store koalisjonen det motsatte. slik lager man fordommer.

    Også tyske konkurrerer her i landet med hverandre og italienere og bulgarere om jobber og boliger. Hvem eller hvaer så problemet: konkurranseprinsippet og den manglende sosiale beskyttelse eller flyktningene?

    Når flere hundretusen mennesker i tillegg søker arbeid, i et land med tre millioner arbeidsledige og i et deregulert arbeidsmarked, da øker trykket på lønningene , spesielt i lavtlønnssektoren. Det er ikke flyktningene skyld i, men de som omtrent har gjennomført Agenda-lovene. Men det hjelper de som er blitt rammet lite.Og nårvi som LINKE ganske enkelt ignorerer slike problemer, da hører disse ikke lenger til oss. Ikke få velger istedet AfD, fordi de føler at vi ikke lenger forstår dem.

    De sier: Tyskland kan ikke ta i mot alle verdens fattige. Hvem krever så dette?

    Det er da en selvfølgelighet at vi ikke kan det.

    Men hvorfor sier De dette likevel?

    Den som sier «åpne grenser for alle mennesker», som i våre programmer er et meningsfullt krav for framtiden, den vil måtte si ved en gjennomføring av dette umiddelbart: alle de som minst kan få tak i så mange penger at de kan komme til Tyskland, de kan også bli her. Bortsett fra at dette standpunkt ikke hjelper de fattigste i denne verden – da en som har bare en dollar om dagen for å leve, vil ikke klare å komme til Tyskland – så er dette urealistisk. Vi vekker det inntrykket at vi vil hente inn millioner av mennesker til Tyskland, i stedet for å rette oppmerksomheten på de avgjørende spørsmål: Hvorfor flykter folk og hva kan en gjøre med det som gjør forholdene i hjemlandene elendige.  Åpne grenser trenger vi for de som trenger beskyttelse. Asylretten forpolitisk forfulgte kjenner ingen øvre grense.

    CSU-sjef Seehofer sier: Vi er ikke verdens sosialkontor. Hva er forskjellen i Deres utsagn?

    Den som altså ikke ser forskjellen mellom Seehofers utsagn og min argumentasjon kan en ikke hjelpe. Seehofer ville aldri gjøre det til et tema at vi med vår våpeneksport, vår deltakelse i krig og vår økonomiske utenrikspolitikk er medansvarlig for flukt og fordrivelse. Seehofer gjør flyktninger til syndebukk i stedet for den politikk som berøver dem enhver livsutsikt i hjemlandet.

    Man kan også forstå Deres utsagn slik: De nører opp redselen for at alle verdens fattige skal komme til Tyskland.

    Redselen er der da allerede. Ikke hos de velstående.Men blant de mennesker som bor i de kvartaler hvor flyktninger søker etter boliger. Blant de som har enkle og altfor dårlig betalte jobber. Naturligvis kan ikke LINKE nøre opp fordommer.Det gjør vi heller ikke hvis vi omtaler problemene og sier:Politikken har ansvaret., ikke flyktningene. Den som overlater til høyresiden å snakke om problemene, gjør også høyresiden stadig sterkere.

    Hva berører Dem mest: Kritikken fra Linke eller bifallet fra AfD-politikere.

    Det byr naturligvis i mot å bli lovprist av en AfD-politiker. Men jeg kan ikke verge meg mot det. Det som ergrer mest er ondskapsfulle beskyldninger fra egne rekker.

    De kritiserte Merkel sensommeren 2015 for «ukontrollert grenseåpning» Det ble for mye for Dem at folk som søkte beskyttelse i disse par ukene storsinnet fikk komme inn i landet?

    Det var riktig at vi lot flyktningen som var strandet i Ungarn få bli hentet inn i Tyskland. Disse flyktningene var i en situasjon uten utveier. Men etter det burde Merkel straks ha snakket med de europeiske partnere og blitt enig med dem om en europeisk flyktningpolitikk. I det at hun på egen hånd hadde opphevet bestående regler, på de andre borte og sjansen brukt opp. Og naturligvis måtte man ha forhindret det kaos som fulgte hvor man ikke visste hvem som kom fordi det ikke ble registrert. Det har skapt utrolig mye usikkerhet og AfD, som sommeren 2015 holdt på å dø bort ble hjulpet til en kometaktig oppgang.Det politiske klima som oppstod muliggjorde en skjerpelse av asylretten og gjennomføring av andre lover som tidligere hadde vært utenkelige.

    Siden høsten 2016 har det vært intensive samtaler mellom politikere fra SPD, Linke og Grüne om et felles regjeringsperspektiv på forbundsplan. Hvordan ser De på det?

    Jeg ønsker en sosial politikk i Tyskland. derfor er det fornuftig å føre samtaler. De grønne har valgt to tilhengere av svart-grønn til sine fremste kandidater.Herr Gabriel som har kjempet i gjennom CETA, søker til FDP, står for alt, men ikke for et sosialt frambrudd.Den eneste sjansen ville være dersom LINKE oppnådde overraskende godt resultat.Det ville få mot i de i SPD som ikke ønsker en fortsettelse av politikken mot ansatte og
    pensjonister.

    Men rød-rød-grønn er den eneste realistiske konstellasjon som kan bryte den konservative dominans.

    Hvis en forbundsregjering ikke gjør det bedre enn enn neoliberal politikk, hvis de ikke forbyr lønnsnedpressing gjennom leiearbeid, prosjektansettelser og kortidsansettelser, hvis de ikke gjør mer mot fattigdommen hos pensjonistene og for et rettferdig skattesystem, da blir velgerne skuffet. Da ville vi etter en valgperiode ikke være relevante mer. Vi skulle derfor la være å fiksere oss på et regjeringsperspektiv. For politikken til den neste regjeringen vil også avhenge av hvem som i framtiden dominerer opposisjonen, altså om det blir et sterkt LINKE og et svakt AfD – eller motsatt.

    Hva må skje i dette valgåret som gjør at du kan si at det er helt OK?

    Vi burde ikke strides offentlig. Når det finnes uenighet, må disse behandles internt. Ellers gjør vi det lett for våre politiske motstandere. Og vi må slåss for hver velger og gjøre det klart at LINKE er det eneste sosiale protestpartiet og det eneste antikrigspartiet. Det er mange som ønsker at dette landet skal bli mer sosialt rettferdig;  etter en spørreundersøkelse er det 80 prosent. Det er fremdeles mulig å komme oppover.

    Hvorfor vil så mange folk ha en mer sosial politikk, men stemmer ikke tilsvarende?

    Folk fungerer ikke som en «Wahl-O-Mat», hvor man putter inn politiske meninger og får ut en valgbeslutning. Folk styres av magefølelser. Altså må vi ikke bare snakke til forstanden , men også til følelsen – de må merke at vi forstår deres problemer, deler deres sinne over den gjeldende politikk og at de kan stole på at vi går inn for deres interesser.

    ( Ifra Neues Deutschland 21. januar , oversettelse: O.L.)

  • Media og makt og maktesløshet

    Jeg tenker litt omkring den makt media har og hvordan makt konsentreres, men også hvordan det skjer helt motsatte prosesser.
    Et lite tankekors for egen del: Jeg har helt fra barndommen av vært interessert i politikk og har med vekslende intensitet søkt å gjøre min innflytelse gjeldende i opinionen. Fra det tidlige sekstitallet var fjernsynet et viktig medium. Gjennom opphevelse av monopolet og gjennom internet har denne makten blitt svekket.
    I de nye sosiale media har mange fått mulighet til å si sin mening og fremme sitt syn på den virkelighet som de lever i.
    Jeg for min del har aldri noen gang hatt anledning til å si noe som helst gjennom fjernsynet, om det har vært mye jeg ville kommentere. Den enveiskommunikasjonen som TV-en innbyr til gjør at en år etter år må høre på det verste skvalder, den verste ensidige propaganda eller idiotisk tåpelighet. En kan jo forsøke å ringe og klage. Det gjorde jeg ved en anledning, sammen med flere andre og det stod noen notater i avisen om at en del forstokkede mennesker hadde laget telefonstorm.
    Gjennom denne mediakonsentrasjonen har det dannet seg en elite som gjerne vil ha det siste ordet ikke bare bestemme hva folk flest skal tenke, men også hva de skal føle. Når det skjer prosesser motsatte veien, at folket finne egne kanaler, så blir denne eliten svært bekymret: «Det er så mye hat-propaganda! Det er så mange nett-troll», Ja visst…. Det finnes noen som gjerne kommer med ytringer som en ikke kan godta.
    Men jeg tror i dag at mye av snakket om «nett-toll» og hat har en tendens i seg fra en elite som er redd for å miste makten og muligheten til å styre folkemeningen, altså noen som vil ha det siste ordet.
    Jeg er for sosial disiplin og godtar ikke rasisme eller angrep på noen på grunn av deres hudfarge. Jeg er for grenser og jeg er også for ansvarliggjøring av alle som skriver på facebook.
    Men jeg begynner å bli mistenksom på de som er veldig bekymret for «nett-troll» og hat. Det kan stikke noe annet bak, et ønske om å beholde makt, innflytelse og ikke minst definisjonsmakt. Eksempler på ytterliggående innlegg på facebook kan da tjene som et påskudd for en iver som går mye lenger enn til det å ta et oppgjør med dette.
    Tar jeg feil? Vel, jeg er på vakt….
  • Et vanskelig valg

    Tiden går og tenkemåter endres . Som ungdom omkring 1970 ser en det klart.  Det var skapt et verdensbilde i den kalde krigen hvor vi hadde den såkalte ”frie verden” på den ene siden og de såkalte ”diktaturene” på den andre. Amerikanernes napalmbombekrig i Vietnam gjorde at jeg  aldri mer kunne tro på dette verdensbildet.

    I en  hektisk ungdomsperiode var jeg aktivt med i AUF. Omkring 1971 var det en kampanje i Arbeiderpartiet og LO under betegnelsen ”Demokrati i hverdagen”.  Reiulf Steens ville  hindre radikalisering av ungdommen. Men  kampanjen var rettet mot alle og skulle samle opp ideer om en omfattende demokratisering. Det endte da også opp med et program i den retning.

    Men så kom EEC-striden. Vi i AUF kunne ikke forstå at Romatraktaten  og kapitalens fire friheter hadde noe til felles med  demokratiet i hverdagen. De fleste ble engasjert i motstanden på forskjellige måter.

    Da jeg i partimiljøet forsøkte å reise saken, hette det alltid: ”Vi kan ikke mene noe om dette. Vi må vente på forhandlingsresultatet”. Det kom i januar 1972. Snaue tre måneder senere vedtok Gjøvik-landsmøtet et ja-standpunkt.

    Så kan en si at Einar Gerhardsen mildnet motsetningene med sine uttalelser, der han på den ene siden var for norsk medlemskap , men på den andre siden ønsket å holde det store mindretallet i partiet innenfor bevegelsen.

    Det bør ses på to vis: For det første betød det mye for nei-seieren i 1972 det utspill han med sin autoritet kom med. Men på den andre siden bygget det på en holdning til politikk som må bli veldig gal. Og den holdningen sier at et parti, en bevegelse er viktigere enn alt;  være seg  arbeiderklassens interesser, folkets interesser og hele nasjonens framtid!

    Vi demonstrerte mot EEC på 1. mai i Vennesla. På det tidspunktet var jeg leder for lokallaget i AUF. Jeg ble noe senere sterkt kritisert av en av sønnene til partiets fremste veteran  i kommunen som klaget over at faren hadde blitt dypt såra over spliden. Han hadde   sine erfaringer fra 1920-tallets interne oppgjør.

    Selv om jeg brøt med Arbeiderpartiet, så er  det en livsvarig prosess å bryte fullstendig mentalt med dette partiet.  Det følelsesmessige henger etter i forhold til den bevisste tanke som sier at dette partiet ikke kan styrke folkestyret.

    Evnen til å sitte stille når store og viktige spørsmål står på dagsorden og la stormene rase forbi, evnen til å bortlede oppmerksomheten fra det som er viktig er  sosialdemokratiets  kjennetegn. De grunnleggende kapitalistiske maktsystemer utfordres ikke, men forsterkes og bevares. Derimot  fremmes det superradikale reformer som ødelegger tradisjonell kulturforståelse  med stor gjennomslagskraft . Familiepolitikken  løsrives fra det naturlige kjønnspolare  og biologiske prinsipp. Det såkalt ”politisk korrekte” kommer i motstrid til alt min mor og far lærte meg. Det som for ganske kort tid siden var selvfølgelig sannhet blir i dag stemplet som den verste fordom!

    Arbeiderpartiet  vil gjerne fremstå som et bilde av grundighet og demokrati. Men når viktige spørsmål skal avgjøres er det heller opp-pisking av følelser og hastverk  som råder grunnen. Boka ”Ut  av kurs” av Johanne Åmlid om landsmøtet i 1949 er lærerik lesning.

    For en arbeider er  Arbeiderpartiet et bedre parti enn Høyre fordi de umiddelbare sosiale interesser blir vektlagt. Hvis ikke Arbeiderpartiet gjorde det, ville det svekke sitt velgergrunnlag. Men sosialdemokratiet er og blir et redskap for den internasjonale storkapitalismen og står for en kurs hvor disse skal få befeste sin makt gjennom ulike overnasjonale tvangstrøyer som TISA, TTIP og selvsagt EU- systemet som vi bindes til gjennom EØS.  Bindingen til NATO og ”out of area”-politikken, som er i ferd med å forsterke konfliktbilder og som truer verdensfreden, må nevnes.

    Jeg skrev flere innlegg her i avisen til støtte for det rød-grønne regjeringsalternativet før valget i 2013. Jeg mener jeg gjorde feil.. Det er mange ting som en kan ha til felles med Arbeiderpartiet. Men det som skiller veier tyngre.

    Det er for min del utelukket å stemme på dette partiet  neste år.  Et parti som forplikter  seg som støtteparti  uten en klar og eksplisitt definert  holdning mot den gjeldende NATO-politikk og uten krav til  at EØS-tilpassingen til enhver tid skal kunne være gjenstand for grundig gjennomgang, er det heller  ikke verd å stemme på. I slike prosesser er det som IKKE sies like viktig å legge merke til  som  det som vil stå på et papir.

    Det gjelder å få de avgjørende spørsmål opp på dagsorden. Så lenge Arbeiderpartiet har det grunnleggende kosmopolittiske og storkapitalistiske grunnlaget som i dag, kombinert med stor velgeroppslutning, vil det ikke finnes noe reelt alternativ til en høyrekurs. Det er ikke annet å si enn at det er et betydelig dilemma som dagens partikonstellasjoner synes å være uegnet til å løse.

     

    Ole Langeland

    (Innlegget ble sendt Fædrelandsvennen. Det ble der trykket i forkortet versjon 24. august 2016)

  • Holdninger og realitéter

    (KRITISKE MERKNADER TIL ARTIKKEL I AFTENPOSTEN 13. DES. 2015 AV NESTLEDER I ARB. P. HADIA TAJIK)
    Jeg vil forholde meg kritisk til det Arbeiderpartiets nestleder her skriver. Hun skriver om «parallelle universer» og vil at disse «universene» skal møtes. Det som en opplever er en stor grad av strutsepolitikk fra både Arbeiderpartiet, venstresiden og i Kr.f. og Venstre. Hvis man påpeker at en stor innvandring av flyktninger og asylanter vil få store økonomiske konsekvenser og kan føre til at velferdsstaten mister sin bærekraft, blir man fortiet. Dersom man vil ha imøtegåelse, så bør man sørge for å krydre sine utsagn med formuleringer som kan bli sett på som rasistiske. Da gir man disse politikerne en anledning til å markere sine holdninger med stor kraft. Man forsøker m.a.o. å gjøre et spørsmål med stor økonomisk og sosial konsekvens om til et reint holdningsproblem.
    Når Fremskrittspartiet går fram på meningsmålinger, er det et uttrykk for at folket i Norge ikke vil ha en politikk uten styring. Den manglende konsekvensetiske forankring i mye av det venstresiden og deler av sentrum har i sitt møte med flyktningstrømmen, kan umulig føre til annet enn at folk velger andre. Hva skulle en ellers vente?
    I en debatt for noen uker siden mellom Per Sandberg og Hadia Tajik sa Sandberg at han fryktet at jihadister ville komme med flyktningstrømmen. Tajik sa da at Norge var en rettstat og at landets juridiske instanser ville ta det problemet. Akkurat som det er en automatisk mekanisme som griper inn ved alle problemer!! Folk vet om Mullah Krekar. De vet veldig godt hvor vanskelig det er å få sendt han ut ved hjelp av denne inbildte juridiske automatikk.
    Med sin politikk er Arbeiderpartiet og de andre partiene på Stortinget medansvarlig for flyktningsituasjonen ved å destabilisere landene der flyktningstrømmen kommer fra. Russland rekker nå ut en hånd til Vesten og ber om et samarbeid for å føre en militærpolitikk som fører til et positivt resultat, etablerer legitim kontroll der IS med flere herjer. Men en kan aldri stole på Stoltenberg, aldri på Gahr Støre og heller ikke på Tajik.
    Venstresiden må kvitte seg med den liberalistiske og kosmopolitiske ønskepolitikken. Det synes desverre å være en hard bøyg å få det til.

  • Sosialdemokratiets historiske svik

    Sosialdemokratiets historiske svik

    For hundre år siden raste 1. verdenskrigFriedrich_Stampfer. Den krigen ble en årsak også til den neste.  Det er  vanlige normale aktører som gjør fatale feil som skaper krig.

    Attentatet i Sarajevo tillegges stor betydning. Det ble ikke nevnt i alle de store avisene den gang. De diplomatiske forviklingene gikk stille for seg  til soldatene gikk om bord i togene .

    Det som kunne forhindret krigen var sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen. Det manglet ikke på store demonstrasjonstog og høytidelige proklamasjoner mot krigen. Men foran det avgjørende møtet i den tyske riksdagen skrev journalisten Friedrich Stampfer disse ord som gikk i hele den sosialdemokratiske pressen:

    «De fedrelandsløse kamerater vil oppfylle sin plikt og ikke på noe vis la seg overgå av patriotene. Vår fraksjon (i riksdagen) står ved spørsmålet om å tillate krigskreditter foran en fryktelig ansvarsfull avgjørelse som ikke må bli vanskeliggjort gjennom noen diskusjoner.»

    Det var dette som fikk gjennomslag og en kan også nevne en situasjon hvor en journalist spør rikskansler Bethmann Hollweg hvorfor han hadde  slik hastverk og svaret var :”Ellers får jeg ikke sosialdemokratene med!”

    I det avgjørende øyeblikket sviktet de høyresosialdemokratiske ledere sin sak og var med på å skape en myte om at Tyskland stod foran en påtvungen forsvarskamp . Det førte da til full oppslutning i riksdagen om krigsbevilgningene.

    Denne Stampfer går igjen som antikommunist senere i historien. Fascisme og kommunisme er like ille, mente han. En bør heller si at det er han selv som er den verste og den farligste person. Uten hans farlige vri kunne vi ha sluppet begge verdenskrigene!

    Det har aldri vært et oppgjør i sosialdemokratiet omkring den rollen som utspilte seg for 100 år siden. En har en egen evne til å vike unna viktige spørsmål.

    Jeg vil hevde at det ikke minst i dag er klare eksempler på at nettopp sosialdemokratiet utgjør en stor trussel mot verdensfreden gjennom sin underordning under imperialismen. Hvis vi skal se på faren for krig, så bør vi ikke fortape oss i det spektakulært onde, men  den lille fatale dårskap og ynkelighet  i det rette øyeblikk.

    Krig er en svært alvorlig sak og kan ikke alltid unngåes. Den pågående militære kamp mot IS er av en slik karakter. Denne grupperingen er blitt gjødd opp av de vestlige imperialister og deres samarbeidspartnere som Saudi-Arabia. Men imperialistene forstår nå, eller bør forstå følgene av sin egen politikk og Frankrike og Russland står nå som allierte. Helt nødvendig og riktig!

    Her er det ikke tale om å starte krig, men svare på aggresjon med militære midler.

  • Det svenske kompromisset

    Christian Tybring-Gjedde er en stortingsmann fra Fr.p. Han har i den seinere tid markert seg med fornuftige synspunkter i internasjonale spørsmål og vist en forståelse for Russland som dessverre mangler i norsk politikk i sin alminnelighet.

    Han kritiserer i dagens Klassekampen den enighet som kom i stand i Sverige og utgrensingen av Sverigedemokratene.

    Sant og si tror jeg at en ikke kan la være å føle lettelse over kompromisset i Sverige ettersom det er det beste uansett at noen er i stand til å regjere. Men det er ingen grunn til å svelge blindt sosialdemokratiets syn på Sverigedemokratene, d.v.s. statsminister Löfvens syn, at dette partiet er et fascistisk parti. Her er jeg heller enig med redaktøren i Klassekampen som ut fra bl. a. en klassisk marxistisk forståelse av fascismen, den dimitrovske, hvor fascismen sees som storkapitalens direkte diktatur, ikke ser at dette partiet bør betegnes som fascistisk.

    En annen sak er det at det i opplandet til dette partiet, liksom det i opplandet til bl. a. Fremskrittspartiet, kan finnes fascistiske holdninger. I Sverige er det i de seinere dager skjedd anslag mot moskéer, alvorlig nok i seg selv.

    Stefan Löfvens sterke uttalelse mot SD kan i neste omgang føre til en tilsvarende avgrensing mot venstrekreftene ut fra en holdning om at sosialdemokratiet sammen med de tradisjonelle borgerlige partiene har et slags «patent» på demokratiet, og at liberalisme og kosmopolitisme er eneste resept for dette demokratiets bevarelse.

    Det er all grunn til å være reservert mot dette.

  • 70-tallet, hva jeg lærte og hva det betyr i dag.

     

    I året som gikk ble 20-årsjubileet for folkeavstemningen i 1994 markert. Det var en aktiv periode den gang, men det som skjedde på 70-tallet var nok av større betydning

    Vinteren 1970/71  foregikk i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen  det et omfattende ”rådslag” under navnet ”Demokrati i hverdagen”.  Alle mulige og umulige forslag til demokratiseringer ble samlet fra hele landet  og resulterte i et program med samme overskrift som både Arbeiderpartiet og LO vedtok våren 1971.

    Når en i dag leser dette dokumentet, så ser en et program med en klar  systemoverskridende og sosialistisk orientering. Som et eksempel:

    ”Arbeiderbevegelsen vil arbeide for en begrensning av den private eiendomsretten, slik at ingen skal kunne bestemme over andre menneskers tilværelse eller hindre demokratiets utvikling bare fordi de eier penger, bedrifter eller grunn.”

     

    I tiden som fulgte var det EF-striden som stod i sentrum og det endte med et klart nei-flertall  25. september 1972. Det var på mange måter en givende opplevelse for mange i min generasjon, men samtidig smertefullt i forhold til det partiet vi var medlem av.

     

    En som opptrådte med et dobbelt budskap var Einar Gerhardsen. På den ene siden så kommuniserte han seg selv som tilhenger av medlemskap, på den andre siden uttalte han seg slik at motstandere av EF skulle kunne se på seg selv som fullverdige medlemmer av DNA. Det var på en måte kjærkomment i den aktuelle situasjonen.

     

    Men jeg opplevde det samtidig som en fullstendig feil tankegang. Og denne tankegangen er dessverre en byrde ikke bare for sosialdemokratiet, men for hele den organiserte arbeiderbevegelsen. Omtrent slik kan den sies: Det viktigste er å stå sammen. Det er mindre viktig hva en står sammen om. Eller slik: Bevegelsen er alt, målet intet!

     

    Den gang med EF og enda tydeligere i dag med EU, bygger dette fellesskapet på et kapitalistisk prinsipp om å gi den eiendomsbesittende klasse  fritt spillerom og fjerne alle hindringer for dens ekspansjon mellom landegrensene. En ting er at en gjennom en demokratisk prosess innenfor en naturlig enhet med felles offentlighet, en nasjonalstat, møter et ønske om fritt marked og vektlegging av privateiendommens betydning og at denne viljen gir seg utslag i politiske beslutninger. Slike beslutninger er reversible på en helt annen måte enn i et slikt system som EF/EU.

     

    Noen ord om hvordan et så viktig spørsmål som selve Norges nasjonale selvstendighet ble behandlet innenfor Arbeiderpartiet. Fram til forhandlingsresultat forelå i februar 1972 ble all indre diskusjon forsøkt forhindret gjennom mottoet: ”Vi kan ikke mene noe nå, vi må vente på forhandlingsresultatet.” Etter  landsmøtet på Gjøvik i april samme år, hvor medlemskap ble vedtatt som partiets mål, forsøkte man seg på å kvele den samme diskusjonen fordi ”partiet har talt, og mindretallet må bøye seg for flertallet”.

     

    Et slikt prinsipp, at et mindretall må bøye seg for et flertall, er et prinsipp som står veldig sterkt i arbeiderklassens organisasjoner.  Det er et sentralistisk prinsipp som kun kan være demokratisk ved at det forut for vedtak er en grundig og bred diskusjon. Her var det altså et veldig viktig spørsmål  som partiets ledelse søkte å hindre diskusjon om. En kan si at det i en tremåneders perioden, mellom forhandlingsresultat og landsmøtet på Gjøvik kunne sies å være  et åpent spørsmål, men altså ingen slik omfattende ”rådslag” som året før med denne ”Demokrati i hverdagen”.

     

    På bakgrunn av dette kunne en ikke oppleve annet enn at dette ”hverdagsdemokratiet”  var som en slags vekkledningsmanøvre.  En gjennomgikk en smertefull prosess hvor alt en hadde trodd på måtte falle i grus. Sosialdemokratismen har ikke noe med demokrati å gjøre. Det  har noe med kapitalisme, liberalisme og en misbrukt ”internasjonalisme” å gjøre.

     

    Einar Gerhardsen, uansett hvor kjærkomment hans pragmatisme var, ble til ”guden som sviktet”. I mange sosiale spørsmål kan en jo for så vidt være ham takknemlig. Men i de grunnleggende spørsmål, spørsmålet om hvem som skal ha makta, så har denne personen sviktet.  Jeg kan ikke tenke meg en bedre vaksine mot sosialdemokratisme enn det å lese Kråkerøy-talen hans fra skuddårsdagen i 1948.

     

    Det må likevel tilføyes at det tyske sosialdemokratiets avgjørende bidrag for 100 år siden i det å starte en ny verdenskrig må stå som det mest manende eksempel på den fare som denne bevegelse utgjør  og den ulykke som den har ført til.

     

    Samtidig er det ikke å komme forbi at Arbeiderpartiet stadig har en veldig stor oppslutning. En blir nødt til å forholde seg til det. Men jeg mener mener at SV vil gjøre en stor feil ved å gå inn i et regjeringssamarbeid uten å stille klare betingelser. Her ligger det som et veldig viktig moment at dette partiet er fast i fisken i sitt NATO-standpunkt og ikke gir seg til å vanne det ut slik f. eks. slike som Bård Vegar Solhjell prøver på.

     

    Arbeiderpartiets forrige leder er blitt generalsekretær i NATO. Da han ble valgt til dette, synes jeg det for min del var på tide å kjenne litt på magefølelsen, så å si, og ikke minst kjenne etter om en forut for valget i 1973 hadde slukt litt for mange ”kameler”. Det er sunt med en omgangssyke en gang i blant for å bli kvitt noe som fordøyelsen ikke har godt av. Å gi seg til gjennom leserbrev og i andre debatter å støtte en slik regjering som Stoltenberg var leder for, uten noen virkelige forbehold, det ser jeg i dag på som en feil.

     

    Nåværende partileder, Jonas Gahr Støre, i Arbeiderpartiet  var utenriksminister. I egenskap av dette trakk han Norge inn i bombetokter i Libya. I tillegg til død og fordervelse der og da har dette ført til destabilisering og økende fremrykking av disse ekstreme IS-kreftene.  I stedet for å bidra til å kjøre fram en slik person som aktuell statsministerkandidat, bør en konfrontere ham med hans politiske gjerninger og tvinge ham til å svare for seg.

     

    Vi går inn i et år med lokalvalg. Men også der må den brede nasjonale politikk og ikke minst landets forhold til krig og fred spille en stor rolle. Så kommer på en god «andreplass» alt som har med EØS å gjøre.

     

     

     

     

     

  • Om barnevernet

    NORSK MENTALITET

    Jeg prøver å se mitt eget land fra utsiden. Det er ikke lett. en bor her i Norge, har vokst opp her, har aldri bodd andre steder og er 100 prosent av norsk bondeblod.

    Jeg tror at det er en spesiell selvsikkerhet tilstede. Den norske sosialstat er veldig god. Kritikk mot den kan ofte arte seg som «den fornemme nød.» Feil og mangler kan forstørres opp hvor virkeligheten er at det det i hovedsak fungerer perfekt.

    Likevel er jeg redd for at det oppstår en skråsikkerhet og at det innenfor offentlig administrasjon kan oppstå holdninger og mentaliteter som er helt på sidelinjen av godtfolks rettsfølelse. Man kan komme til å tro at en svart mus kan bli en hvit mus ved at en høytidelighet har kommet til en «samlet vurdering» at den skal ansees som hvit…

    I barnevernet er det noen som opplever at denne instansen ikke er til hjelp for familier som har problemer (eller som noen ved bekymringsmeldinger hevder at har problemer). De opplever at barnevernet kun er ute etter å skaffe en begrunnelse for å fjerne barn fra dets biologiske foreldre.

    I tillegg til dette praktiseres det regler for besøk som for utenforstående må fortone seg som hjerterå. En hører historier der en biologisk mor og far blir instruert til ikke å omtale seg selv som mamma og pappa. Ved å utslette seg selv som foreldre skal de altså bevise sin samarbeidsvilje overfor instansen.

    Russisk media har nylig hatt innslag om barnevernet i Norge, slik at vi er beryktet i Russland. Ut fra en fiendtlig holdning til Russland er det en del som bare fnyser av dette.

    Min interesse for denne saken ble tent etter at en likekjønnet ekteskapslov ble innført i Norge. Under påskudd av at lesbiske/homofile ikke skal diskrimineres, så ble det altså vedtatt en lov som tilsidesetter det biologiske prinsipp. Når det i Norge er mulig å vedta en slik hårreisende vanvittig lov, så vil jeg anta at det er en feil tilstede ved tankestrukturen i en del miljøer som har sterk innflytelse i landet vårt. Det vil også kunne føre til feilgrep og direkte overgrep på et tilgrensende område, slik som barnevernet.

    John Alvheim (1930 – 2005) var en politiker i Kristelig Folkeparti og i Fremskrittspartiet. Han må ha hatt noen sterke erfaringer med barnevernet når han kunne lage disse ti budene for de som er kommet i barnevernets søkelys. Jeg kan ikke anbefale noen å følge disse reglene, men gjengir dem som et tankekors:

    «.Hold kjeft, alt du sier kommer til å brukes mot deg.

    Ta straks kontakt med en advokat.

    Skaff deg en psykolog selv om du er frisk – du kan få behov for det.

    Ta ikke imot hjelp, det blir tolket som at du ikke klarer deg selv.

    Ta ikke imot tilbud om plass på mødrehjem. Det er ikke en hjelpeinstitusjon, men en overvåkningssentral.

    Forlang skriftlig motivering til alle beslutninger som du utsettes for.

    Påklag alle beslutninger.

    Ta ikke imot tilbud om plassering i fosterhjem. Du får ikke barnet tilbake.

    Husk at når barnevernet prater om hjelpetiltak så mener de som regel omsorgsovertakelse eller overvåkning.

    Behøver du hjelp, bruk venner og slektninger – eller klar deg selv.»

     

  • USAs fiendtlige kurs mot Russland

    Vietnam, Afghanistan, Irak, Syria, Ukraina…Det bør være interessant å vite hvem som blir den neste på listen over over land der «fred på amerikansk vis» skal opprettes. For den amerikanske økonomi er det livsviktig å utvikle konflikter på forskjellige steder av planeten. Bare ikke på amerikansk grunn.

    Nå presser NATO faktisk Kiev til en voldelig løsning av konflikten. Alliansen har lagt kursen mot en opplading av Ukrainas militære potensial. Ekspertene er enig om at Ukraina bare er en marionett i motsetningsforholdet mellom USA og Russland. Billedlig talt er USA villig til å sloss til siste ukrainer mot Russland. For å gjennomføre sitt mål benytter ikke bare USA seg av Ukraina.Hele Europa lider nå under de sanksjoner som settes inn.På denne bakgrunn blir forholdet de europeiske landene har til Russland dårligere, og dette til fordel for USAs ambisjoner. I det hele tatt forsøker USA å befeste sin innflytelse i verden.

    Også når det skjer under påskudd av å bekjempe terrorisme mener den stedfortredende direktør for USA og Kanada-instituttet i det russiske akademi:
    » En slik innflytelse og for alt en slik metode til å oppnå innflytelse har det ikke vært under hele den kalde krigens historie», mener eksperten. «Heller ikke i den post-sovjetiske perioden. Gjennom gunstige omstendigheter oppstod også Ukraina-krisen, de folkene som passet for å hisse opp proteststemninger dukket opp, også en krig og en malaysisk Boing…Utenriksminister Sergei Lavrov erklærte at Vesten har satt seg det målet å få Russland ut av likevekt. Tross dette er Russland interessert i en dialog for å håndtere krisen i Ukraina.USA synes ikke interessert.»

    Den fiendtlige holdningen overfor Russland har lenge samlet seg opp, mener eksperten. Og det har ikke så mye med Snowdon eller Magnetski-listen å gjøre, som mange formoder. Amerikanerne er redd for en styrking av dagens Russland .Derfor er det USAs mål å svekke Russland. Midlet er Europa og Ukraina.Når det går på amerikanernes egne nasjonale interesser, er ikke Europa noe verd.

    Amerika skaper angst mot Russland hos europeerne som tvinger EU til å høyne militærutgiftene og iverksette sanksjoner. Alt dette heter atlantisk solidaritet, en idé som USA nører opp i sin egen interesse. Og alt dette rettes mot Russland fordi Russlands uavhengige posisjon ikke passer Washington. Amerikanerne og forfatteren Dmitri Misjelev mener at denne konfrontasjonen har sine røtter i den anglosaksiske ideologi. I sitt strev etter verdensherredømme skyr amerikanerne ingen midler, millioner av uskyldige offer, ødelagte byer og hele land.

    ved å blande seg inn i indre konflikter i land som befinner seg langt fra USA spiller Det hvite hus en rolle som dommer i konfliktene, enten det nå er gjennom diplomati, luftangrep eller sanksjoner. Og USAs påskudd er alltid hovedsaklig at det er en anledning til fredelig ordning eller bekjempelse av terrorisme. Kort sagt forsøker de angivelig å hjelpe alle og over alt. Men alle vet godt hvor denne veien brolagt med gode hensikter fører hen…

    Fra «Stimme Russlands» (egen oversettelse)

    http://german.ruvr.ru/2014_09_19/Warum-braucht-Amerika-die-Ukraine-4593/

    http://german.ruvr.ru/2014_09_19/Warum-braucht-Amerika-die-Ukraine-4593/

css.php