Kategori: Ukategorisert

(Jeg gjengir her en kronikk jeg hadde på trykk i Fædrelandsvennen 17. oktober 2011.)

Et foretak med det noe ”new age” og datainspirerte navnet ”Karmakosmetix//:ordskifte” hadde en  offentlig  sceanse   i byen 6. oktober omkring temaet ”Vår fragmenterte virkelighet. Snakker vi samme språk?”

Temaet interesser meg, men jeg må si at i offentlige debatter  møter en nettopp den
vanskelighet som skyldes ikke bare forskjellig ”språk”, men at begrepsbruken er forskjellig .

Skal en sette en fellesnevner på panelet, som bestod av Elise Seip Tønnessen, Eivind Ljøstad og Øystein Lønn, så må det være at det er personligheter som tar den borgerlige samtid og grunnleggende verdiforståelser for gitt.  En diskusjon om å endre denne
virkelighet blir dermed ikke lett, selv om en altså fristes til å komme med innspill fra yttersiden.

Fragmentering bør kunne forstås på to måter: Det kan bety at i samfunnet vårt løsrives det enkelte individ fra sine sosiale bånd til familie, klasse eller stand, til eget land og til den ytre sosiale sammenheng i det hele tatt.

Men det kan også forstås som en fragmentering av selve individet der det  aldri blir seg selv, men lever i en vekslende situasjonsbestemt refleksjon  av vekslende episoder, som livet stadig består av fra minutt til minutt. Her opplever individet en mulighet til valg på
spontant grunnlag, mens det  i virkeligheten  er omstendighetenes lydige tjener.

Vi kan tenke oss at samme individ i løpet av kort tid opplever to forskjellige situasjoner:  I den ene  er det tilstede på et allmøte på sin arbeidsplass der innskrenkning og nedleggelsestrussel er dagsorden. Individet tenderer til å møte denne trussel med en kollektiv, fagforeningsbasert  attityde.

I neste situasjon er det kjøp av en tjeneste for å få reparert en  vannskade inne på et
kjøkken. Individet tenker i et kundeperspektiv og søker mot det som er billigst og best og velger kanskje tilslutt noe som betyr underbetaling av arbeidskraften.

Carl I. Hagen og hans parti har i årevis nettopp dyrket ”kundeperspektivet” og allmenngjort dette til enhver situasjon. Selve det samfunnet, den staten  vi lever i , har
ikke noe egenverdi utover det å være en butikk der vi skal kunne hente ut
tjenester på gunstigste måte.

Men denne undergravingen av den sosiale bevissthet har lange
røtter. Disse røttene strekker seg imidlertid ikke ned i  evigheten, men bør kunne sies å gå tilbake til den amerikanske og franske revolusjon i siste halvdel av 1700-tallet.

Den amerikanske revolusjonen knesatte myten om at individene er ”født frie” og det ble utformet en konstitusjon basert på denne borgerlige individualismen der samfunnet bare er en kontrakt mellom ”frie” individer. Den dag i dag er det rett og slett nærmest opplest og vedtatt  at disse verdier er noe evig og uforanderlig.

Den franske revolusjonen knesatte borgerlige verdier  i  vår verdensdel og vårt  borgerlige tankesett har sine røtter derfra.

Hvis vi tillater oss et slags tenkt perspektiv, et kontrafaktisk perspektiv, der vi ser vår egen virkelighet fra en  arkeologs synspunkt noen hundre år fram i tid,  da vil jeg mene at vi ville se at vi levde i avslutningen av den franske revolusjonens periode,  i en tid hvor den borgerlige frihetskultus og dyrkingen av individets påståtte frihet og uavhengighet av alt og alle var i ferd med å nå sitt høydepunkt.

Den økonomiske modellen for frihetskultusen er kapitalismen. Den har skapt ikke bare ufrihet, men ufattelige tragedier, dype konflikter og ikke minst kriger. Karl Marx analyserte  dette systemet på en måte som  ingen bevisst tenkning kommer utenom.

Karl Marx sin mangel var at han  mente at de ubevisst materielle produktivkreftene, var motoren i all utvikling.  Dette var utgangspunktet for ”basis”, mens ”overbygningen”, hvor tenkning og ideologi hører hjemme, var en  følge av det førstnevnte. I vår tid blir hans skille mellom ”overbygning” og ”basis” veldig lite nyttig. Produksjonen av
computere er  en  del av ”basis”, en del av produktivkreftenes utvikling. Men straks  en slik gjenstand er pakket ut, trer den inn i ”overbygningen” og blir en  del av det som har med tanke og ide å gjøre.

Karl Marx snudde tenkeren  Hegels virkelighetsforståelse oppned,  den objektive dialektiske idealismen, og gjorde den om til dialektisk materialisme.  Vi bør i dag, hvor datateknologien revolusjonerer all  tankeutvikling,  kunne se at denne snuoperasjonen fører til at marxismen blir et utilstrekkelig verktøy i forståelse og forandring av virkeligheten.

Det som gikk forut for revolusjonene på slutten av 1700-tallet,  var  føydalismen, slik den fikk sitt mest avanserte uttrykk  gjennom eneveldet.  Her til lands forbinder vi denne perioden med  danske konger som regjerte på ”Guds nåde” selv om de kunne være lite dugelige og til og med sinnsyke.  Det vi bør huske på er den positive siden ved dette systemet.  Det var et system hvor  individet skulle ha en tiltenkt plass og være en del av en helhet.

En bør merke seg at da ”Solkongen” i Frankrike bygget sitt Versailles, så var ikke hensikten at en overklasse skulle være der i sus og dus. Det var et symbol på  staten, på
fellesskapet,  som alle og enhver skulle kunne komme og  ta del i.

Det som trengs nå, er at en søker tilbake til føydalismens rasjonelle kjerne, og finner dens verdier , ved at de despotiske og primitive fremtredelsesformer fjernes.

Det som trengs nå er at den borgerlige individualismen fases ut slik at mennesket kan overvinne sin fragmentering mot samfunnet og seg selv . Det innebærer at individet bevisst og fullstendig frivillig innser at det er en del av en helhet og ikke løsrevet fra den.

Dagens dype finansielle krise i Europa setter hele det kapitalistiske systemet  på en prøve som ikke i lengden vil kunne bestås.  Et  levedyktig alternativ vil imidlertid ikke
kunne realiseres  uten bevisstgjorte  og sosialt disiplinerte samfunnsmedlemmer .

Derfor  må  framtidas ”mantra” bli å stille krav til individet, ikke å løpe etter det med løfter om rettigheter og goder.

 

Etter den voldsomme ulykke som traff vårt land ble «Mitt lille land» ofte spillt til trøst for oss alle. Det som slår meg med denne sangen, skrevet av Ole Paus for noen år siden og så mesterlig fremført av Maria Mena, er at den har kvaliteter som en nasjonalsang.

Hva er nasjonen og hvordan skal den forståes? «Ja, vi elsker» gir en følelse og forståelse som har sine røtter i nasjonalromantikkens tid. Det treffer ikke lenger dagens virkelighet. Denne «saganatta» som «senker drømmer» sier ikke så mye lenger.

Det avdempede og lyriske bildet av Norge i Ole Paus sin sang gir en bedre innlevelse i de nasjonale verdier i en ny tid. Derfor er jeg helt på alvor inne på tanken om at vi egentlig nå har en ny nasjonalsang.

De israelske angrep har slike dimensjoner og fører til slike store sivile tap, at de ikke står i noe rimelig forhold til det som Israel på sin side er blitt utsatt for av Hamas gjennom rakettangrep.

Dette fører nå umiddelbart til økt oppslutning om den nasjonale selvmordsstrategi som Hamas bringer med seg. Er dette tilsiktet fra Israels side, spør jeg meg om? Ønsker Israel å øke desperasjonen blant palestinenserne for å få nye påskudd til enda verre aggressive handlinger?

Regjeringen i Norge burde på en klarere måte vise avstand til den israelske politikken. Ambassadøren burde kalles hjem for konsultasjoner.

Dernest må den humanitære situasjon stå i fokus og alle krefter som kan bidra til en etter forholdene normal utvikling må få all den støtte de trenger.

 

Den kommunistiske bevegelsen bygger på marxismen-leninismen som igjen bygger på dialektisk materialisme og følgelig også ateisme. Den kommunistiske bevegelsen har alltid gått ut fra at religionsspørsmålet i forhold til samfunnet er et privat anliggende. I forhold til den kommunistiske bevegelsen, kan det ikke sees som fullt så enkelt.

Når jeg i dag avviser ateismen, erkjenner jeg at det er et problematisk teoretisk problem i forhold til den bevegelse jeg fortsatt støtter. Jeg vil i denne artikkelen både begrunne dette synet og samtidig peke ut en veg for den kommunistiske bevegelsen i forhold til religionsspørsmålet.

Karl Marx og Friedrich Engels var hegelianere. De førte Hegels idealistiske dialektikk over til en materialistisk dialektikk. Denne viderføringen var på dette tidspunkt nødvendig for å kunne utvikle en forståelse av sammenhengen mellom tenkningens utvikling og produksjonsforholdenes utvikling.

Den dialektiske prosess ligger åpenbart foran oss i historie og samtid i det at vi ser hvordan alt forandrer seg både i tenkning og i den materielle virkelighet.

Både den objektive idealismen og den marxistiske materialismen har veldig mye til felles. Begge går ut fra den innstilling at den ytre virkelighet er virkeligheten. Våre tanker og sanseinntrykk er avbildninger av den virkelighet og altså ikke selve virkeligheten. Når det sies om folk som er uenige at "de lever i hver sin verden", så er dette selvsagt ikke sant.

Lenins kritikk av emperiokritismen er en kritikk av nettopp den subjektive idealismen som setter selve sanseinntrykket foran den objektive virkelighet.

Både den objektive idealismen og den materialistiske posisjon ser på ånd og materie som realiteteter som inngår i en samlet realitet, en samlet virkelighet – og er derfor monistisk. Den dualistiske forestilling om at ånd og materie er to adskilte dimensjoner blir altså avvist.

Så gjenstår selve divergensen i all sin enkelthet i spørsmålet: Er materien oppstått som en utskillelse fra ånden og dermed i sitt egentlige opphav åndelig, eller er det motsatt: at det åndelige er et produkt av utviklingen av en høyere, organisk, materie? Materialismens standpunkt er naturligvis det siste, uten en hjerne ingen tanker. Det kan virke innlysende – men det er ikke nødvendig vis det!

Den egentlige sannhet om disse spørsmål er ikke helt opp i dagen. Her taes et standpunkt – man erkjenner den ene forståelsen eller den andre fordi begge forståelsen logisk utelukker hverandre. Men da må en også møte det problemet at en ikke kan sette likhetstegn mellom et standpunkt og selve virkeligheten fordi virkeligheten eksisterer uavhengig av det subjektive standpunkt. Det subjektive standpunkt er en komplisert avbildning av en ytre virkelighet, men ikke selve denne virkelighet.

Det materialistiske standpunkt kan, dersom det forståes mekanisk, føre til betydelige vrangforestillinger.

Det finnes "ekte" marxister som avviser betydningen av et kommunistisk parti fordi de mener at bevisstheten vil forme seg selv i den materielle produksjonssfære, altså et økonomistisk standpunkt som bygger på at streiker og annen umiddelbar klassekamp mellom arbeidere og kapitalister vil føre til kommunistisk bevissthet.

Lenin og Stalin lærte oss at bevisstheten må tilføres utenfra, at den ikke oppstår spontant. Verken Lenin eller Stalin var objektive idealister. De var erklærte materialister og avviste bare en vulgær fortolkning av materialismen.

Spørsmålet blir likevel: Hva skal vi i dag med materialismen i det hele tatt? Og her vil jeg nevne at vi i vår tidsalder ser at kampen i verden mer enn noen gang er en kamp mellom ideer og tankestrukturer. Klassekampen er der i all sin realitet, men kampen mellom klassene slik den fremkommer som en umiddelbar sosial kamp er bare en del av virkeligheten, den fyller ikke hele virkeligheten.

Vi bør også se historien som en prosess hvor tilværelsen stadig sterkere fylles med bevissthet. Den progressive bevegelse, og framforalt kommunistenes virksomhet fører til det.

Vi tenker oss at produktivkreftene utvikles og fører til endring av produksjonsforholdene og videre til endring av den måten vi tenker på. Men vi må også tenke den motsatte veien – at produktivkreftene utvikles som følge av en åndelig utvikling. Alle teknologiske framskritt "oppstår" ikke bare, det ligger tenkning bak like mye som praksis med prøving og feiling. Og denne tenkningen har sin rot utenfor den materielle sfære, kjennskap til rene abstrakte forhold.

For å illustrere svakheten ved vår tenkemåte, vil jeg beskrive en situasjon, en tenkt situasjon, som aldri har funnet sted. Vi tenker oss Rjukan for ca 100 år siden. En masse arbeidsfolk er samlet nede i dalen. Kristian Birkeland og Sam Eyde stiller seg opp på ei lita hestekjerre og en av dem holder denne talen: "Dere ser at det her oppe i dalen er en foss, dere kjenner luften dere puster i, dere ser at det finnes massevis av fjell og stein. Så har dere den egne skaperkraft. Her har jeg en masse tegninger av hva jeg kunne tenke å skape. Hva gjør jeg med disse? Jeg kaster dem i elva! Jeg har nettopp lest Karl Marx og stoler nå kun på en ting: deres skaperkraft, at dere setter produktivkreftene i sving. Dere trenger ikke noe annet! Kommer tilbake om tre år for å se på framskrittene… Adjø!"

I stedet for å se at alt har sitt grunnlag i det materielle, er det mer fruktbart å se virkeligheten som et samspill mellom åndelige og materielle forhold der faktisk det åndelige er det førende aspekt, bevisstheten – ikke den døde materie.

I hvert fall som en arbeidshypotese bør vi vende tilbake til Hegel og vektlegge det åndelige aspekt ved virkeligheten på en annen måte for å være rustet til den idekamp som skjer.

Derfor finner jeg det som fruktbart å tro på en Gud, en absolutt ide, hva det nå enn kalles som utgangspunkt for virkeligheten. Historiens gang, historiens idemessige kamper, de progressive kreftenes fremadskridelse, arbeiderklassens bevisstgjøring og innflytelse – alt dette fører oss nærmere Gud! Hvis Gud skulle være alene om bevisstheten, sitte med den for seg selv, ville han forbli ensom i tilværelsen. Han vil videre! Han vil at bevissthet skal oppstå utenom ham selv i sitt skaperverk, men ikke som en ren kopiering av seg selv.

Religionene er fantastiske avbildninger og forestillinger av virkeligheten, men ikke virkeligheten selv. Det er fragmenter av bevissthet, men ikke selve bevisstheten. Det er også til trøst og hjelp for millionmassene i deres daglige strev. Derfor er det ikke noe vits i å angripe religionene i seg selv, men kun angripe misbruket av religionene fra de reaksjonære.

I stedet for å angripe religionen i seg selv, burde vi peke på at utvikling av bevissthet, av tenkning, videreføring av historien til nye stadier og nivåer må være en sann imøtekommelse av Gud. Vi bør si til de kristne at det er en plikt for mennesket å tenke, ikke bare å tro.

Hva er mørkets makter? En djevel? En Satan? Nei , det kan ikke være slik. Dersom Gud er den høyeste bevissthet, kan en spørre hva er det motsatte? Svaret måtte bli den totale bevisstløshet. Men den totale bevisstløshet kan ikke være noe i det hele tatt.

Kampen mot mørkets makter er derfor en kamp for å fylle tilværelsen med bevissthet og å fortrenge ubevisstheten.

Kampen mot mørkets makt, er en kamp som ikke foregår langs en rett stigende linje. Historiens viser klare tilbakefall til et åndelig mørke, ja til og med et valg av bevisstløshet framfor bevissthet som rettesnor for tilværelsen. Fascistene og da særlig Hitler-fascistene hadde den holdning at mennesket skulle leve ut seg selv som rene driftsvesener. Selv om fascistene betonte den sosiale disiplin, var denne underordnet under dyrisk drift som overordnet rettesnor – altså en opp-ned visjon av sivilisasjonen – en flukt bort fra sivilisasjonen.

Den kommunistiske bevegelsen sin analyse av fascismen bygget på det økonomiske perspektiv, at fascismen er monopolborgerskapets direkte klassediktatur over folket. Selv om denne analysen i og for seg er riktig, mangler det en forståelse av fascismen som en åndelig, mental realitet, der kjernen må sees som en aktiv fornektelse av menneskets særlige karakter som bevissthetsskaper.

Selv om ikke historien gjentar seg, så går bevisstløshetsdyrkelsen igjen i ulike former. Religion er en del av dette, men bare gjennom misbruk. Troen på Gud er i seg selv ikke bevisstløshet. Derfor er det nødvendig å overvinne den nedlatende holdning til religion som finnes i den kommunistiske bevegelsen.

Ateismen har ofte ikke vært annet enn en link til dekadanse, kulturradikalisme og individualisme. Den har aldri vært noe brukbart "byggemateriale" i det sosialistiske byggverk. Når krisene er der, går vi til prestene og godsnakker med dem. Bedre å tenke strategisk – og ikke bare taktisk i denne sammenheng….

Ole Langeland

 

(innlegget er sendt til avisa Friheten)

Ikke noe kjært tema på morgenkvisten. Men det synes som om noen ser et angrep fra Vesten mot Iran som noe som bare må komme dersom Iran ikke gjør slik vi sier. Vil bare si:  Krig har alltid vært en meget alvorlig sak. Et slikt scenario både kan og må unngåes.

En god og fredelig dag til alle!

Mange kristne legger vekt på TROEN. De viktigste må være at den er i orden. Så kan omtrent alt annet være som det være vil.

Jeg lærte at bibelverset Johannes 3.16 var det som oppsummerte hele Bibelens budskap. Hva Jesus sa om hvordan vi burde leve og forholde oss til vår neste, kom i annen rekke som et resultat av troen.

Jeg jobba sammen med en kristen person og det var snakk om et mål på noe som skulle kappes og tilpasses. Så sa jeg: "Jeg tror det må være slik og slik". Så sier den kristne kollegaen:"Nei, nå må vi være helt sikre. Tro gjør vi i kirken. Her må vi vite!"

Eksemplet kan demonstrere på en god måte troens begrensa betydning.

Jeg har vært ateist i det meste av mitt liv. Når jeg i dag har en vag tro på Gud, er det ut fra TVIL om at det ateistiske utgangspunkt er en brukbar tilnærming til virkeligheten for å forstå den og leve i den. Ingen sterke opplevelser, ingen sterke følelser – men rasjonell tenking fjerner meg forsiktig fra ateismen.

Det er virkeligheten UTAFOR deg sjøl som gjelder. Finnes det en virkelig Gud , er han en realitet UAVHENGIG av din tro og vilje. Troen kan bare gi en svært dim avspeiling av virkeligheten og må ikke forveksles med selve virkeligheten.

Religionener er fantastiske bilder og forestillinger om noe som kan være virkelighet. Men de er ikke selve virkeligheten, selve sannheten.