Sahra Wagenknecht viser vei.

Sahra Wagenknecht har i mange år vært en sentral politiker i det tyske partiet die Linke. Hun har nylig gitt ut boken «Die Selbstgerechten» som er et flengende oppgjør med de tendenser som gjør at venstrebevegelsen og sosialdemokratiet fjerner seg fra sine tradisjonelle velgergrupper og overlater disse til høyrepartier som AfD.

Med sin gode innsikt i sosialøkonomi har Sahra Wagenknecht i tidligere bøker beskrevet hvordan nyliberalismen har herjet med europeiske og vestlige land i kjølvannet av «murens fall». Etterkrigstidens ordoliberalisme, som  kristeligdemokraten  Ludwik Erhardt sto i  spissen for, sørget for at markedsøkonomien i stor grad tjente velstandsutvikling for det store folkeflertall og at ingen stod helt utenfor dette.

Mye av dette er blitt erstattet av en utvikling der forskjellene mellom folk øker og et lite mindretall gjør seg rike på de andres bekostning. Denne utviklingen burde føre til en sterkere venstrekurs,. Men de partier som skulle spille en rolle her har sviktet. Det er i stedet utviklet en venstreliberalisme. Og hvordan ser Wagenknecht på den? Det er en tendens som i sitt sanne vesen hverken er liberal eller til venstre. Det er en bevegelse der urbane miljøer, ofte akademiske miljøer, forsøker å presse sin livsstil og sine radikale normer  over på folkeflertallet.

I hennes  eget partimiljø fins det sterke grupperinger som i virkeligheten ikke ønsker noen politikk i forhold til migrasjon og innvandring. I stedet for å ta stilling mellom ulike valg av politikk, går en glatt over til å skjelle ut alle som ikke godtar en ukontrollert innvandring som rasister. Det tyske krigstraume, «aldri igjen!»-perspektivet, blir på en måte misbrukt.

I en tid med dårlig offentlig økonomi og stadig flere som strever med å få endene til å møtes blir det fatalt at politikk ikke lenger kan drøftes ut fra de virkelige konsekvenser.  De som tidligere i vestlige forbundsstater stemte på SPD og i de østlige på die Linke har  enten latt være å stemme  eller de har stemt AfD.

Det  enorme fokus på kjønnsproblematikk, en «likestilling» som til og med overser de helt naturlige forskjeller mellom de to kjønn, som glorifiserer ulike minoriteter av legning, går også Wagenknecht i rette med.  Hun ser ikke på kulturkonservatisme som noe galt. Tvert i mot, en kurs mot større sosial rettferdighet behøver også  konservative dyder.

Det som står i sentrum for Wagenknecht er interessene til vanlige arbeidere og til den tradisjonelle ikke-akademiske middelstand som  ved den storkapitalistiske globaliserte utviklingsretning får sine muligheter ødelagt. Arbeidsplasser går til grunne. Folk blir tvunget til å ta til takke med dårlige arbeidsforhold og lave lønninger mens boligutgifter ect. øker.

I Tyskland fins det som i Norge ikke noe Nei til EU. Å kreve at Tyskland skulle ut av EU, ville nærmest være som å si at Norge skal ut av Norge. Sahra Wagenknecht er imidlertid svært kritisk til den måten EU  virker på og ser i nasjonalstaten det virkelige offentlige felleskap hvor demokratiet har en sjanse.  Den globalistiske  tenkemåte gir heller ikke noe løsning på de store klima og miljøproblemene.

Det virkelig store med Sahra Wagenknecht er at hun ikke bare kritiserer  det til tider forgiftede debattnivå, men at hun virkelig fornyer sosialistisk tenkning og skritt for skritt legger grunnen for en ny kurs. Selv om hun er vokst opp i DDR og ble så vidt medlem av SED helt på slutten av DDRs levetid, så tar hun først og fremst utgangspunkt i den vest-tyske økonomiske historie og utvikling og finner positive ting der som kan brukes på nytt.

Kampen står mot det mektige mindretall av rikinger som graver til seg, ikke på grunnlag av egen innsats, men fordi de tilhører et samfunnsjikt med enorm makt og eiendom. Igjen må vi få et system som belønner ytelse . Det er samfunnets oppgave å sørge for å gi mulighet for det. Et sosialistisk grunnprinsipp er ikke at alle skal dele likt, men at innsats skal lønne seg. Det gjør det ikke i dag for de som ikke arver store formuer eller tilhører miljøer av velsituerte.

Kampen mot klimaforandring krever ny teknologi. Det kan ikke handle om det som de grønne partiene vektlegger, å angripe folkets måte å leve på, og nærmest kreve veganisme eller overse den avhengighet mange har av  egen bil.

Det som bl. a. er problemet, slik Wagenknecht ser det, er at patentrettigheter brukes bevisst for å hindre nyskapning i stedet for å belønne det, slik disse  ordninger var tenkte.

Den største faren i dag er i dag at det kan bryte ut en ny storkrig. Kampen for freden og mot de krefter som truer den er viktigere enn noen gang. Det sier seg selv at en ny storkrig blir en fatal ødeleggelse av livsmiljøet og kampen for freden må derfor ses som viktigere enn klimakampen i  og for seg. En mer lysende fakkel i fredskampen enn Sahra Wagenknecht fins nok ikke! Måtte også «Aufstehen»-bevegelsen, hun har vært med å grunnlegge, gi venstrekreftene en ny vår!

 

Ole  Langeland

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *