Våren 1975 hadde «Fremtiden i våre hender» åpent møte i storsalen i Arbeideren. Erik Damman hadde vært på en Stillehavsøy og fortalte ivrig om det enkle livet der. Så hadde professor Arne Næss oppsøkt primitive forhold i Nepal. « Slik kan også vi leve!» Det var budskapet deres. Det ble anledning til innspill fra salen; mange dumme spørsmål og like dumme svar.
Jeg ble litt rød i toppen av dette og tok ordet og sa noe slik som at levemåten på de nevnte steder ikke passet i Norge. Damman ville ikke høre på motforestillinger, bare dyrke sine Rousseau-inspirerte forestillinger og forkaste det moderne samfunnets goder.
Jeg tenker på denne nytteløse diskusjonen med disse øko-filosofene når vi dag har fått en omfattende diskusjon om klima verden over.
Spørsmålet om det fins et menneskeskapt klimaproblem eller ikke kan bare besvares vitenskapelig. Den striden som foregår mellom et stort internasjonalt fagmiljø og noen mindre grupperinger av «klimarealister» er vanskelig for legfolk å følge.
Ettersom klimaendringen kan være alvorlig, tvinges man til å ta et standpunkt. Det blir da mest nærliggende å legge til grunn det store fagmiljøet og ikke opponentene mot det.
Det betyr ikke at opponentene er idioter! En kunne heller ønske seg noe som på en pedagogisk måte kunne forklare hva diskusjonen innen fagmiljøet går ut på enn den psykologiseringen vi finner i Fæ.vennens oppslag 10. desember. Religiøse holdninger og klimaløsning fra oven kan en riste på hodet av. Men er det bedre å gjøre selve klima-politikken til en religion i seg selv? Klima-kult og egne klimatempler med tesla-garasje i kjelleren?
Klimaproblemet og dets følger står ikke over den klassemessige og sosiale sammenheng. Det kan ikke bli slik at arbeidere, bønder eller ulike næringsdrivende skal ofres, mens en cafelatte-drikkende urban overklasse blir vinnere.
Vi må stille det krav at omstillingen til en klimavennlig fremtid ikke fører til et mer skjevt og usosialt samfunn. Vi må reise den målsetning at viktige næringsvirksomhet knyttet opp mot petroleumsproduksjon ikke blir avviklet men utviklet videre i en ny retning slik at inntekt og sysselsetting kan sikres. Overgang fra olje og gass-utvinning til annen virksomhet må også avhenge av hvor lenge olje og gass etterspørres.
Det er tilstede en voldsom dobbelkommunikasjon i all offentlig debatt. På den ene siden en enorm skråsikkerhet omkring klimaet, at klokken er fem på tolv og at det ingen tid er å miste. På den andre siden skal en lete lenge etter en ordfører som ikke ønsker vekst i sin kommune. Samfunnsøkonomien kan sammenlignes med en sykkel. Holdes den ikke i gang, så velter den.
Vekst er forbundet med forbruk og videre forbundet med økte CO2-utslipp. Mindre aktivitet og stagnasjon, slik vi har sett det fra mars i år, fører til mindre utslipp. Men det blir altså en elendig tilværelse for mange.
Det er ikke mulig å få bukt med dette dilemmaet uten en planmessig omstilling av selve innholdet i veksten slik at den ikke innebærer økt forbruk av naturressurser, men en sparsommelig omgang med disse og mer arbeid for å få dette til slik at sysselsettingen opprettholdes. Det må nødvendigvis bety en sterk offentlig styring som ikke må skje på bekostning av den personlige interesse og belønning for innsats.
Naturen selv er en voldsom klimamaskin og vil alltid avgjøre det meste. Et større vulkanutbrudd kan snu klimaproblemet helt opp-ned ved at støv i atmosfæren noen år gir katastrofal nedkjøling. Det er i seg selv god nok grunn til å vende tilbake til en god beredskapstenkning. Vi trenger kornsiloer, ikke kunstsiloer!
Så har vi den politisk-økonomiske utvikling som vi heller ikke er herre over. Et dominerende kapitalistisk system i verden betyr at økonomien styres som om det var etter en naturlov, uavhengig av vilje og fornuft.. Et sosialistisk system kan sette menneskets bevissthet i førersetet.
Verden er et lappeteppe av kryssende interesser som ikke så enkelt vil la seg forene i det å løse en alarmerende klima-utfordring. Men bevisstheten om problemet vil kunne innvirke på en økt vektlegging på klimavennlige løsninger og teknologiske nyvinninger. Utviklingen er i gang og bør påskyndes.
Fremdeles løses konflikter militært og en ny verdenskrig er en stående trussel. I tillegg til den faren som atomvåpnet utgjør, så sier det seg selv at krigsførsel innebærer enorm klimaskade i tillegg til død og lidelse. Derfor må trusselen om en ny storkrig ses som den største fare for verden i dag.
Atomteknologi, som kan bli verdens undergang, kan også bli verdens redning ved at kjernekraft kan produseres uten utslipp av klimagasser og erstatte fossile drivstoffer med elektrisitet og hydrogen. Thoriumbasert atomkraft bør utforskes. Norge har gode forekomster av thorium.
FN kan peke på problemet, men ikke løse det. Det er bare mulig ved gode lokale, nasjonale og regionale tiltak og internasjonalt samarbeid som overbygg over dette.
Ole Langeland
(Trykket i Fædrelandsvennen 18. desember 2020)
