I året som gikk ble 20-årsjubileet for folkeavstemningen i 1994 markert. Det var en aktiv periode den gang, men det som skjedde på 70-tallet var nok av større betydning

Vinteren 1970/71  foregikk i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen  det et omfattende ”rådslag” under navnet ”Demokrati i hverdagen”.  Alle mulige og umulige forslag til demokratiseringer ble samlet fra hele landet  og resulterte i et program med samme overskrift som både Arbeiderpartiet og LO vedtok våren 1971.

Når en i dag leser dette dokumentet, så ser en et program med en klar  systemoverskridende og sosialistisk orientering. Som et eksempel:

”Arbeiderbevegelsen vil arbeide for en begrensning av den private eiendomsretten, slik at ingen skal kunne bestemme over andre menneskers tilværelse eller hindre demokratiets utvikling bare fordi de eier penger, bedrifter eller grunn.”

 

I tiden som fulgte var det EF-striden som stod i sentrum og det endte med et klart nei-flertall  25. september 1972. Det var på mange måter en givende opplevelse for mange i min generasjon, men samtidig smertefullt i forhold til det partiet vi var medlem av.

 

En som opptrådte med et dobbelt budskap var Einar Gerhardsen. På den ene siden så kommuniserte han seg selv som tilhenger av medlemskap, på den andre siden uttalte han seg slik at motstandere av EF skulle kunne se på seg selv som fullverdige medlemmer av DNA. Det var på en måte kjærkomment i den aktuelle situasjonen.

 

Men jeg opplevde det samtidig som en fullstendig feil tankegang. Og denne tankegangen er dessverre en byrde ikke bare for sosialdemokratiet, men for hele den organiserte arbeiderbevegelsen. Omtrent slik kan den sies: Det viktigste er å stå sammen. Det er mindre viktig hva en står sammen om. Eller slik: Bevegelsen er alt, målet intet!

 

Den gang med EF og enda tydeligere i dag med EU, bygger dette fellesskapet på et kapitalistisk prinsipp om å gi den eiendomsbesittende klasse  fritt spillerom og fjerne alle hindringer for dens ekspansjon mellom landegrensene. En ting er at en gjennom en demokratisk prosess innenfor en naturlig enhet med felles offentlighet, en nasjonalstat, møter et ønske om fritt marked og vektlegging av privateiendommens betydning og at denne viljen gir seg utslag i politiske beslutninger. Slike beslutninger er reversible på en helt annen måte enn i et slikt system som EF/EU.

 

Noen ord om hvordan et så viktig spørsmål som selve Norges nasjonale selvstendighet ble behandlet innenfor Arbeiderpartiet. Fram til forhandlingsresultat forelå i februar 1972 ble all indre diskusjon forsøkt forhindret gjennom mottoet: ”Vi kan ikke mene noe nå, vi må vente på forhandlingsresultatet.” Etter  landsmøtet på Gjøvik i april samme år, hvor medlemskap ble vedtatt som partiets mål, forsøkte man seg på å kvele den samme diskusjonen fordi ”partiet har talt, og mindretallet må bøye seg for flertallet”.

 

Et slikt prinsipp, at et mindretall må bøye seg for et flertall, er et prinsipp som står veldig sterkt i arbeiderklassens organisasjoner.  Det er et sentralistisk prinsipp som kun kan være demokratisk ved at det forut for vedtak er en grundig og bred diskusjon. Her var det altså et veldig viktig spørsmål  som partiets ledelse søkte å hindre diskusjon om. En kan si at det i en tremåneders perioden, mellom forhandlingsresultat og landsmøtet på Gjøvik kunne sies å være  et åpent spørsmål, men altså ingen slik omfattende ”rådslag” som året før med denne ”Demokrati i hverdagen”.

 

På bakgrunn av dette kunne en ikke oppleve annet enn at dette ”hverdagsdemokratiet”  var som en slags vekkledningsmanøvre.  En gjennomgikk en smertefull prosess hvor alt en hadde trodd på måtte falle i grus. Sosialdemokratismen har ikke noe med demokrati å gjøre. Det  har noe med kapitalisme, liberalisme og en misbrukt ”internasjonalisme” å gjøre.

 

Einar Gerhardsen, uansett hvor kjærkomment hans pragmatisme var, ble til ”guden som sviktet”. I mange sosiale spørsmål kan en jo for så vidt være ham takknemlig. Men i de grunnleggende spørsmål, spørsmålet om hvem som skal ha makta, så har denne personen sviktet.  Jeg kan ikke tenke meg en bedre vaksine mot sosialdemokratisme enn det å lese Kråkerøy-talen hans fra skuddårsdagen i 1948.

 

Det må likevel tilføyes at det tyske sosialdemokratiets avgjørende bidrag for 100 år siden i det å starte en ny verdenskrig må stå som det mest manende eksempel på den fare som denne bevegelse utgjør  og den ulykke som den har ført til.

 

Samtidig er det ikke å komme forbi at Arbeiderpartiet stadig har en veldig stor oppslutning. En blir nødt til å forholde seg til det. Men jeg mener mener at SV vil gjøre en stor feil ved å gå inn i et regjeringssamarbeid uten å stille klare betingelser. Her ligger det som et veldig viktig moment at dette partiet er fast i fisken i sitt NATO-standpunkt og ikke gir seg til å vanne det ut slik f. eks. slike som Bård Vegar Solhjell prøver på.

 

Arbeiderpartiets forrige leder er blitt generalsekretær i NATO. Da han ble valgt til dette, synes jeg det for min del var på tide å kjenne litt på magefølelsen, så å si, og ikke minst kjenne etter om en forut for valget i 1973 hadde slukt litt for mange ”kameler”. Det er sunt med en omgangssyke en gang i blant for å bli kvitt noe som fordøyelsen ikke har godt av. Å gi seg til gjennom leserbrev og i andre debatter å støtte en slik regjering som Stoltenberg var leder for, uten noen virkelige forbehold, det ser jeg i dag på som en feil.

 

Nåværende partileder, Jonas Gahr Støre, i Arbeiderpartiet  var utenriksminister. I egenskap av dette trakk han Norge inn i bombetokter i Libya. I tillegg til død og fordervelse der og da har dette ført til destabilisering og økende fremrykking av disse ekstreme IS-kreftene.  I stedet for å bidra til å kjøre fram en slik person som aktuell statsministerkandidat, bør en konfrontere ham med hans politiske gjerninger og tvinge ham til å svare for seg.

 

Vi går inn i et år med lokalvalg. Men også der må den brede nasjonale politikk og ikke minst landets forhold til krig og fred spille en stor rolle. Så kommer på en god «andreplass» alt som har med EØS å gjøre.