Når jeg skriver noe om helvete, så skriver jeg om noe som jeg egentlig ikke tar helt alvorlig. Prester og forkynnere må ha lov til å tro – og for så vidt også forkynne ideen om helvete. De ser seg forpliktet ut fra Bibelen.

Hva er Bibelen? Det er en samling med fantasifulle bilder av noe. Det kan aldri bli full identitet mellom et bilde og hva det gjengir. Dette betyr ikke at beretningene er løgn. De er skrevet ut i fra det verdensbildet som fantes på den tiden.

Men dersom Bibelen skulle forståes bokstavelig, ville dette stå i motstrid til vitenskapelig sannhet. Syndefloden slik den er beskrevet i Gamle Testamentet er en fysisk umulighet da det ikke finnes nok vann i atmosfæren til å lage en oversvømmelse som fullstendig skulle dekke over alle jordens høydepunkter..

Ånd og materie – alt dette er realitet og deler av samme virkelighet. Spørsmålet blir bare om hva som er det primære.

Et materialistisk standpunkt vil innebære at åndelig virksomhet kommer til veie gjennom at materien organiserer seg (av seg selv) på en mer avansert måte. Altså: Først hjernen – så tanken!

Det synes innlysende. Og det har også vært min overbevisning gjennom mesteparten av mitt voksne liv – at slik er det. Når jeg har forlatt dette standpunkt, har det med det å gjøre at det ikke lenger er et tjenlig redskap til å forstå den virkelighet som utfolder seg i dag. Den vitner om at den idemessige kamp går forut for historiens gang. Jeg lar dette ligge, men går i stedet direkte til å fastslå min grunnleggende tenkemåte som sier meg at det kan finnes en høyere bevissthet som all materie har sitt utspring i fra.

Det er nærliggende å tenke seg denne bevissthet som en person, med evne til intervensjon, inngripen, i eget skaperverk, altså Gud, Skaperen eller hva en måtte kalle det. Navnet blir uansett en egenskap med språket. Men å redusere denne bevisstheten til en form for ”energi”, ”kraft” eller lignende gir egentlig ikke noen mening

Hva er så det motsatte av denne Gud? Hvis Gud er inneholder hele universets bevissthet, så må det motsatte være den totale ubevissthet. Men den totale ubevissthet kan egentlig ikke være noe som helst. Derfor blir ideen om en djevel, en Satan, i betydningen av Guds motstykke, uten særlig mening utover å være en illustrasjon på det negative.

Forestillingen om helvete er en del av et verdensbilde hvor en «god» og en «ond» sentralmakt kjemper med sine respektive englehærer om herredømmet i universet og om den enkelte sjel! Det er sikkert og visst et fantastisk bilde – og deler av Bibelen kan understøtte en slik forestilling.

Men det strider mot en logisk forståelse av hva Gud kan være. Det virkelige motstykke til Gud må være det uferdig, det uskapte. Det ligger i Guds fremmedgjøring i forhold til eget skaperverk. Når det åndelige skal få en form og utstrekning, blir det noe annerledes enn i sin opprinnelige rent åndelige utgave.

Tegningene av bølgene på Kilden kan være perfekte. Realiseringen av planen er vanskelig og omfattende. (Bemerkning: «Kilden» er et konserthus som er under bygging i Kristiansand. Det har en vanskelig konstruksjon med en bølgende fasade av eik som haller fremover)

Men gjennom historiens gang utvikler menneskeheten sin kollektive bevissthet til stadig høyere nivå. Denne utviklingen bør også kunne sees på som en tilnærming til Gud ettersom mennesket har den egenskapen felles med Gud at det har bevissthet om seg selv.

Arnulf Øverland gjorde seg vittig ved å raljere omkring Guds utseende. Han skulle visstnok ha langt hvitt skjegg. Men en slik raljering er banal og intetsigende. Slik er ofte også mye av den banal-ateismen som florerer. Gud er ånd og har ikke i og for seg noe utseende.

Slik som vi er vitne til at historien utformer seg, så ser vi tydelig at ting alltid endrer seg. Den materielle virkeligheten endrer seg. Tenkemåten endrer seg. Prosessen innebærer kamp og motsigelser. Det som var sant i går, blir usant i dag.

De individuelle liv ender alltid med døden, og vi vet ikke hva som er etterpå. Vi kjenner bare det fysiske livet. Vi vet det er fylt med smerte og glede. Det veksler hele tiden. Vi vet også at feilgrep fører til smerte. Vi er også opptatt med rettferdighet og regnskap.

Forestillingen om at vi kan bli stilt til regnskap overfor en Gud er på ingen måte meningsløs. Det er en forestilling som bidrar til sosial disiplin og bedre mellommenneskelige forhold. Derfor er det kanskje ikke unaturlig å tenke seg at noen avstår fra en kriminell handling ut i fra redselen for å møte en dommer, både her og i det hinsidige.

Derfor har forestillingen om helvete gjennom historien hatt en sosial og sivilisasjonsskapende funksjon. Men det har jo en enorm bakside da det innebærer angst og kan føre rett av sted til galehuset ! Det sier seg selv at prester og spesielt ”ufaglærte” religiøse forkynnere kan bidra med stor ulykke dersom de uhemmet legger ut om helvetesforestillinger.

Men dette er altså et religiøst spørsmål, og jeg mener ikke det er riktig å direkte nekte noen som tror slik å forkynne slik. De må ha anledning til å handle ut i fra sine egne forutsetninger og selv finne ut om de kan eller vil revidere sine oppfatninger.

Når jeg her sier at helvete ikke finnes, så betyr ikke det egentlig noe annet enn at jeg ikke selv tror på det. Men min kilde er tenkning – ikke tro. Det er en del vektige grunner til å utelukke både himmel og helvete, slik som det utlegges som en evigvarende salighet på den ene siden og en evigvarende pine på den andre siden.

Nøkkelen ligger altså i forståelsen av liv. Liv er stadig bevegelse, forandring. Det må innebære både glede og smerte. Ellers kan det egentlig ikke være liv. En tilværelse av fullstendig stillstand, evigvarende stabilitet og uforanderlighet, kan ikke være hverken det ene eller det andre! En slik tilstand kan bare karakteriseres med ett ord – døden.

Om det er en salig død – eller døden til Ola Bager- som bakte sure brød og fikk ingen salig død, det er egentlig det samme! («Olav Bager» – fra populær vise i Kristiansand om en baker som var noe uheldig med baksten)

Liv og uforanderlighet kan ikke forenes. Derfor kan hverken himmel eller helvete finnes i betydningen av evigvarende tilstander eller steder.

Det bør kanskje presiseres at det er vanlig i kristendommen å se på disse stedene, tilstandene som fysiske, altså ikke noe rent åndelig uten utstrekning. Det gjør derfor den manglende logikk enda klarere.

Likeledes er det vanskelig å tenke seg at Gud, tenkt som hele universets opphav, skulle skille seg av fullstendig og definitivt med en del av dette. Det må igjen innebære en todeling av virkeligheten, en del hvor Gud råder og en del som han definitivt overlater til seg selv. Dersom Gud er opphavet til alt liv ,dersom intet liv er mulig uten Guds nærvær, vil noe utenfor Gud være en umulighet.

Tilværelsens opphav i Gud, adskillelse fra Gud og igjen tilnærmelse til Gud er alle sider ved hele tilværelsens stadige utvikling. Det kan ikke være noe på utsiden av dette.

Vi kunne derfor gjerne forestille oss helvete som det totale intet, men da blir også forstillingen egentlig overflødig.

Ole Langeland