Som Nei til EU-aktivist er det mitt håp ennå at Kristelig Folkeparti tar et negativt standpunkt til Jernbanepakke 4 og sørger for at jernbanen er på norske hender i videste forstand.
Landsmøtet på Sola i april 1019 peker i så måte ikke i riktig retning
Jeg ser det slik: Den fordomsfulle innstillingen mot Kristelig Folkeparti i Arbeiderpartiet og på venstresiden har ført til at dette partiet har gjort et veivalg i en retning som betyr at en regjering med Høyre som flaggskip er blitt en flertallsregjering. Det gir de partier, som ikke er deltakere i denne regjeringen mindre handlerom.
Hvordan har denne fordomsfulle innstillingen gitt seg utslag: Debatter om sensitive spørsmål med dyp etisk implikasjon blir behandlet på en slagordpreget og høyrøstet måte. Det er i abortspørsmålet fra mange hold en total uvilje til å forstå betydningen av at et menneskefoster, ikke bare etter Kr.f.s holdninger men også etter gjeldende lovgivning, har en egenverdi.
I familiepolitikken er det tilstede en manglende forståelse for familiens betydning som grunncelle i samfunnet. En familie er ikke en løsrevet komponent som fritt og fullstendig uavhengig av samfunnet kan virke som den vil. Men det er heller ikke storsamfunnets oppgave å overta styringen av den med de naturlige funksjoner og oppgaver.
Debatten om fedrekvoten burde ha familien og barnets beste som viktigste hensyn og så får hensynet til likestilling komme som det neste; ikke motsatt. Da bør en forstå at i et barns første levetid er moren viktigere enn faren i de aller fleste tilfeller og at familien selv bør ha en mulighet til å bli enig om fordeling av hjemmetid.
I den norske kulturarv har kristendommen en særstilling. Dette vil man totalt se bort fra i venstrepartiene og stort sett i like stor grad i sosialdemokratiet. Den historieløse holdningen til kristendommen hindrer en samling av progressive krefter i dette land. Det gjør at høyrekrefter kan utnytte dette til å fremme sin ikke-sosialistiske samfunnsmodell. I virkeligheten holder man på å innføre borgerlig liberalisme, under dekke av menneskerettigheter, som en slags kvasireligion som skal stå over alle livssyn.
Når en har fulgt med på Kr.fs landsmøte via nettsending, ser en at dette partiet ikke et høyreparti, men et parti som naturlig burde samarbeide til venstre. Når dette partiet har gjort et annet retningsvalg, så bør Arbeiderpartiet og venstresiden gå i seg selv og se sitt eget ansvar for at så er skjedd.
