Det mangler ikke grunner for at en må fordømme hitlerfascismen, nazismen altså. De aller fleste vil være fullstendig enig og det er bare de som likevel måtte tvile dette innlegget er myntet på, eller de som i sine kretser kjenner noen som tiltrekkes av dette.
Nordfront er en klikk som ganske uforbeholden står for hitlerfascisme. Det er et betydelig problem at de får anledning til å demonstrere i Kristiansand. Og det problemet er ikke minst at erfaringene viser at ytringsfrihet for slike kan føre til at andre mister sin.
Historiens realitet taler for seg. Hitlerfascismen bød på en serie med angrepskriger i alle retninger , vanvittige ekstreme handlinger og forbrytelser og la selv grunnen for sitt eget fall. Dersom Hitler hadde latt være disse ekstreme handlinger, kunne historiens vært annerledes. Det blir en kontrafaktisk spekulasjon. I hitlertidens første år med fred skjedde det for så vidt positive ting , slik som arbeid til folket og sosiale forbedringer; en kortvarig glede for det flertallet som var villig til å følge lederen.
Noen kan undre seg over at det finnes noen som i dag velger notorisk nazisme, en tapt sak på alle måter. Den liberale mainstream offentlighet kan være selvsikker og teflonbelagt, med en tendens til at problemer overses eller bortforklares. Nazisme blir den mest ytterliggående , høylydte og ofte voldelige protest mot alt dette.
Nordfront bør verken overvurderes eller undervurderes.. Vi må nok regne med at det er en mer intelligent taktikk som gjør seg gjeldende fra dette hold i dag til forskjell fra tidligere. De utnytter den motvilje mot likekjønnsideologien som mange mennesker har og her inkluderer jeg meg selv. ”Pride”-kulten er ikke noe brukbart motsvar til nazismen.
Vold og terror følger all fascisme. Hitlerfascismens spesielle trekk var at den bygget på en slags biologisk fundamentalisme og forestilling om ”blodets renhet”. Den rene rase er konstruksjon og fantasi. I virkelighetens verden flyter de etniske grupper over i hverandre og blanding av ”blodet” har skjedd fra tidens morgen. Hvis noe må ha ført til degenerering, så må det ha vært mangel på blanding; søskenbarnekteskap. Språk, kultur og tenkevis endrer seg også hele tiden. Det finnes ikke noen verdens ting som er reint norsk, reint tysk, fransk o.s.v.
Hitlerfascistenes syn er at alt er kamp for å overleve og den sterke vinner. Det likner en overføring av Darwins teori fra naturvitenskapen over på det sosiale livet. En bør merke seg at det hette hos Darwin ”survivel of the fittest”. Det betyr at den mest egnede vil overleve. Og det sier altså flere egenskaper enn det som har med rein styrke å gjøre. Mennesket er et bevisst subjekt i sin historie. Derfor er naturvitenskap og sosial vitenskap fundamentalt forskjellige ting.
Et sosialt felleskap mellom individer er likevel i pakt med Hitlerfascistenes tenkemåte. Det som er problemet må utvilsomt være at det slutter ved landegrensene og ved de etniske skillelinjene innenfor eget land. Mellom de ulike nasjoner, etniske og kulturelle grupper ser man ikke noe fellesskap utover flyktige overenskomster. Formelen blir: Harmoni innad – kaos utad – og til slutt også kaos innad og nasjonens ødeleggelse.
Hitlerfacismens syn på religion var antikristelig og hedensk. Men i programmet var man for en såkallt ”positiv kristendom” og ville framstå som vernere av den. Det oppstod en spesiell avart av protestantisme under betegnelsen ”tysk-kristendom”, hvor man ville omdanne selve teologien i nazistisk retning, fjerne dens jødiske historiske røtter og rive ut det gamle testamentet fra Bibelen. En sterkere retning av ”bekjennende” evangeliske kristne motsatte seg dette og Hitler tok hensyn til dem fordi han ville ha fokus på opprustning og ikke på teologiske stridigheter.
Hitlerfascismens syn på enkeltmennesket var instrumentalistisk. Det enkelte individ hadde ikke noen verdi utover det å tjene staten. En slik mentalitet blir ofte sammenlignet med realsosialismens syn, slik den var i Sovjetunionen. En grov karikatur kan gi et slikt bilde, men blir helt feil. Det har aldri vært meningen under realsosialismen at individet skulle utslette seg selv som individ ved å gjøre seg selv til et tannhjul i en maskin. Individet skulle utvikle sin frihet gjennom samfunnet. Noe helt annet er det at en påtvunget virkelighet med krig eller krigstrusler fører til tap av individuell frihet.
Hitlerfascistenes fanatiske vilje til å sloss under de vanskeligste forhold, påkaller en viss beundring. Tapperhet og troskap var ikke bare tomme paroler. Det tragiske var at det som var tapperheten og troskapens gjenstand manglet verdighet. Det blir derfor en parodi på gode prøyssiske dyder som handler om innordning i samfunn og fellesskap ut fra fornuft og tanke.
En dødsdømt, som jeg kjente satt på Fallskjermen på Grini sammen med andre i samme situasjon. De fikk besøk av den berømte spradebassen Walter Kunze som sa at de kunne få grid ved å kjempe på Østfronten. Det ville de naturligvis ikke. Da sa Kunze: ”Dere dør med en feilaktig overbevisning.” Svaret var: ”I like måte”.
Nå overlevde likevel både han jeg kjente og Kunze krigen. Hva slags overbevisning den sistnevnte hadde ved livets slutt vet jeg ikke. Kanskje han hadde lært?
