Jeg tenker litt omkring den makt media har og hvordan makt konsentreres, men også hvordan det skjer helt motsatte prosesser.

Et lite tankekors for egen del: Jeg har helt fra barndommen av vært interessert i politikk og har med vekslende intensitet søkt å gjøre min innflytelse gjeldende i opinionen. Fra det tidlige sekstitallet var fjernsynet et viktig medium. Gjennom opphevelse av monopolet og gjennom internet har denne makten blitt svekket.

I de nye sosiale media har mange fått mulighet til å si sin mening og fremme sitt syn på den virkelighet som de lever i.

Jeg for min del har aldri noen gang hatt anledning til å si noe som helst gjennom fjernsynet, om det har vært mye jeg ville kommentere. Den enveiskommunikasjonen som TV-en innbyr til gjør at en år etter år må høre på det verste skvalder, den verste ensidige propaganda eller idiotisk tåpelighet. En kan jo forsøke å ringe og klage. Det gjorde jeg ved en anledning, sammen med flere andre og det stod noen notater i avisen om at en del forstokkede mennesker hadde laget telefonstorm.

Gjennom denne mediakonsentrasjonen har det dannet seg en elite som gjerne vil ha det siste ordet ikke bare bestemme hva folk flest skal tenke, men også hva de skal føle. Når det skjer prosesser motsatte veien, at folket finne egne kanaler, så blir denne eliten svært bekymret: «Det er så mye hat-propaganda! Det er så mange nett-troll», Ja visst…. Det finnes noen som gjerne kommer med ytringer som en ikke kan godta.

Men jeg tror i dag at mye av snakket om «nett-toll» og hat har en tendens i seg fra en elite som er redd for å miste makten og muligheten til å styre folkemeningen, altså noen som vil ha det siste ordet.

Jeg er for sosial disiplin og godtar ikke rasisme eller angrep på noen på grunn av deres hudfarge. Jeg er for grenser og jeg er også for ansvarliggjøring av alle som skriver på facebook.

Men jeg begynner å bli mistenksom på de som er veldig bekymret for «nett-troll» og hat. Det kan stikke noe annet bak, et ønske om å beholde makt, innflytelse og ikke minst definisjonsmakt. Eksempler på ytterliggående innlegg på facebook kan da tjene som et påskudd for en iver som går mye lenger enn til det å ta et oppgjør med dette.

Tar jeg feil? Vel, jeg er på vakt….