En får  vite gjennom utenlandske media at general Jaruzelski er  død og ble bisatt  fredag 30. mai; ikke uten at antikommunister på en uverdig måte greide å sjikanere seremonien.

Jeg møtte Jaruzelski i forbindelse med et partibesøk i Polen på den tiden han innførte en mild unntakstilstand for å redde landet fra store ulykker. Det var  et klokt menneske som ga et sterkt og positivt inntrykk; beskjeden, nøktern , hjertevarm og konsekvensorientert. Hans visjon var en fornyet sosialisme og den visjonen har framtida for seg om det ikke synes slik i øyeblikket.

Det er et ordtak som heter: ”Støtt skal nordmenn vere med når Noregs merke hoggast ned”. En må si det samme om arbeiderklassen: Støtt skal arbeidere være med når røde faner skal rives ned. Den rollen Polen har spilt med denne ”Solidaritét”-bevegelsen i spissen i å ødelegge sosialismen, forteller at det trengs et oppgjør innenfor venstresiden og arbeiderbevegelsen mot all destruktiv liberalisme.

Om denne Lech Walesa kunne Jaruzelski fortelle oss at han var en merkelig mann som han ikke riktig ble klok på. Han kunne skryte overfor Jaruzelski at han ikke hadde lest en eneste bok i sitt lange liv! Virkelig noe å være ”stolt” over, får en si… Slike ledere er det altså at arbeiderklassen rett som det er velger seg.

Som tilhørende en adelsfamilie hadde Jaruzelski fått gjennomgå mye vondt under deportasjon til et fjellområde i det asiatiske Russland. Hans bruk av solbriller var en følge av skader på øynene på grunn av det skarpe sollyset der. Men det var et menneske som forstod at sosialismen som sådan ikke burde diskrediteres på grunn av feil og overgrep begått i en periode. Han sloss for en sosialistisk framtid, men stilte seg lojalt og ansvarsfullt til tjeneste når flertallet ønsket en annen kurs.

Selv om Jaruzelski er blitt kritisert og forsøkt rettslig forfulgt på grunn av ulike hendelser, så har han oppnådd en stor grad av anerkjennelse ved sin bortgang. Den polske presidenten Bronislaw Komorowski  sa i sin minnetale at  han fortjente respekt selv om han politisk var omstridt. Tidligere president Aleksander Kwasniewski  så på ham som en politiker som under den vanskeligste krisen tok ansvar for staten og valgte det minste ondet ut fra dyp overbevisning.

En stor polsk adelsmann er død.  Jeg vil ikke nøle med å si at jeg ser på ham som et forbilde.

Ole Langeland

Ved det kommende månedskifte er det 100 år siden 1. verdenskrig brøt ut. Den krigen ble en årsak også til den neste.  Det er  vanlige normale aktører som gjør fatale feil som skaper krig.

Attentatet i Sarajevo tillegges stor betydning. Det ble ikke nevnt i alle de store avisene den gang. De diplomatiske forviklingene gikk stille for seg  til soldatene gikk om bord i togene .

Det som kunne forhindret krigen var sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen. Det manglet ikke på store demonstrasjonstog og høytidelige proklamasjoner mot krigen. Men foran det avgjørende møtet i den tyske riksdagen skrev journalisten Friedrich Stampfer disse ord som gikk i hele den sosialdemokratiske pressen:

«De fedrelandsløse kamerater vil oppfylle sin plikt og ikke på noe vis la seg overgå av patriotene. Vår fraksjon (i riksdagen) står ved spørsmålet om å tillate krigskreditter foran en fryktelig ansvarsfull avgjørelse som ikke må bli vanskeliggjort gjennom noen diskusjoner.»

Det var dette som fikk gjennomslag og en kan også nevne en situasjon hvor en journalist spør rikskansler Bethmann Hollweg hvorfor han hadde  slik hastverk og svaret var :”Ellers får jeg ikke sosialdemokratene med!”

I det avgjørende øyeblikket sviktet de høyresosialdemokratiske ledere sin sak og var med på å skape en myte om at Tyskland stod foran en påtvungen forsvarskamp . Det førte da til full oppslutning i riksdagen om krigsbevilgningene.

Denne Stampfer går igjen som antikommunist senere i historien. Fascisme og kommunisme er like ille, mente han. En bør heller si at det er han selv som er den verste og den farligste person. Uten hans farlige vri kunne vi ha sluppet begge verdenskrigene!

Det har aldri vært et oppgjør i sosialdemokratiet omkring den rollen som utspilte seg for 100 år siden. En har en egen evne til å vike unna viktige spørsmål.

Jeg vil hevde at det ikke minst i dag er klare eksempler på at nettopp sosialdemokratiet utgjør en stor trussel mot verdensfreden gjennom sin underordning under imperialismen. Hvis vi skal se på faren for krig, så bør vi ikke fortape oss i det spektakulært onde, men  den lille fatale dårskap og ynkelighet  i det rette øyeblikk..