Denne søndagen 22/7 var en dag med sterke følelser. Det har vært en parole å møte hat med kjærlighet. Men det er helt umulig å fortrenge hatet fra virkeligheten og tro at en virkelighet med bare kjærlighet kan finnes.
De som er rammet av 22/7 på den ene eller andre måten kan ikke bare føle kjærlighet. Det blir rett og slett ikke mulig. Og det er ikke til å unngå at de også må føle hat.
Hat er en naturlig følelse. En vil verne seg mot det som er skadelig og dødelig for en selv og ens nærmeste. En vil verne det en tror på og som ikke alle tror på og noen vil ødelegge.
Jeg har brukt en del tid på nettdebatter. ABC-sidene brukte jeg en del tid på i går. Det er et voldsomt hat som rettes i mange innlegg mot allmenne sosialdemokratiske verdier og mot alt som er til venstre , sosialister, kommunister eller rett og slett mot alt det «politisk korrekte». Noen kamuflerer sin sympati for 22/7-gjerningsmannen veldig dårlig.
Når jeg ser denne fascistiske mentaliteten, så begynner også jeg å hate. Jeg hater disse forskrudde arrogante tankeløse menneskene som all fornuft preller av på. En litt annen følelse er forrakt. Den kommer også inn i bildet. Det veksler litt mellom disse to følelsene, hat og forrakt.
Det som en forakter har en ikke et så aktivt forhold til. Det er svakt og ynkelig og kan overlates til seg selv. Det en hater er en mer aktiv emosjonelt til fordi det dreier seg om noe som virkelig truer. Jeg tror det er nødvendig å innrømme hatet og også se det som nødvendig. Men en må styre det.
Den norske måten å hate på er en veldig passiv måte. Den ytrer seg i grunnen på den måten at en ikke gjør noen ting i det hele tatt. En kan overlate hatobjektet til seg selv. Omtrent som om en forakter det. Men en kan hate det og se det som en trussel, men hvis en er ute av stand til å ramme det direkte på en akseptabel måte, så lar en være å gjøre noen ting.
Minuset er at hatobjektet kan tro at alt er helt i orden. Det verken ser eller hører subjektet i fysisk forstand. Men det kan komme til å merke et tomrom et sted som det ikke mestrer og finner ut av . Det kan gjøre hatobjektet frustrert og rådvill.
Et menneske som på den måten blir avvist av noen vil måtte oppleve en usikkerhet som hemmer dets utfoldelse. Og da er også hensikten oppnådd. En har klart å påføre objektet skade så langt det lar seg gjøre uten å gjøre det på noen usivilisert måte, uten å ty til vold, heller ikke skjellsord eller annen merkbar utagering.
Hvis en kommuniserer med hatobjektet i det uendelige, vil objektet hele tiden kunne få utfolde sin væremåte og dominere tilværelsen slik det ønsker og påføre subjektet skade. En må derfor opptre på en slik måte at hatobjektet får redusert mulighet til å eksponere seg, redusert mulighet til kommunikasjon.
Det er jo en svært vanlig misforståelse at alle motsetninger som finnes skyldes manglende kommunikasjon og at en kan overvinne alle problemer ved å snakke. Motsetninger kan være reelle og antagonistiske, d.v.s. at et reelt fiendskap ligger til grunn. I en slik sammenheng kan selv ærlighet ikke være noen dyd fordi det å desorientere objektet kan være det beste en kan gjøre.
Ofte er det slik med mange mennesker at de kun forstår det som de vil forstå.
En kan jo mene at det er rått og brutalt å isolere folk, desorientere dem og overlate dem til seg selv. Men jeg har en lang fartstid i et politisk parti som er blitt utsatt for nettopp dette. Og dette partiet ble reelt påført skade gjennom det. Det som en vet at virker negativt på en selv, må en kunne bruke mot andre når det er rasjonelt, riktig og nødvendig.
Det handler ikke om å dyrke en ideologi som gjør hatet til en verdi i seg selv. Men det handler om å innse at hatet er en virkelig sak, at det hører med i det å leve og at en aldri vil komme forbi det.
Oftest er det heldigvis slik at motsetningene er et komplisert teppe av strid og forsoning hvor kommunikasjon er midlet til å skape utvikling og føre livet videre. Det aller meste dreier seg om det. Folk er forskjellige og kan ikke være venner hele tiden.
Men noen ganger er motsetningene virkelig fiendtlige og hatet er uunngåelig. Fanden kan en ikke omslutte med kjærlighet og møte med roser….
