(Jeg gjengir her en kronikk jeg hadde på trykk i Fædrelandsvennen 17. oktober 2011.)

Et foretak med det noe ”new age” og datainspirerte navnet ”Karmakosmetix//:ordskifte” hadde en  offentlig  sceanse   i byen 6. oktober omkring temaet ”Vår fragmenterte virkelighet. Snakker vi samme språk?”

Temaet interesser meg, men jeg må si at i offentlige debatter  møter en nettopp den
vanskelighet som skyldes ikke bare forskjellig ”språk”, men at begrepsbruken er forskjellig .

Skal en sette en fellesnevner på panelet, som bestod av Elise Seip Tønnessen, Eivind Ljøstad og Øystein Lønn, så må det være at det er personligheter som tar den borgerlige samtid og grunnleggende verdiforståelser for gitt.  En diskusjon om å endre denne
virkelighet blir dermed ikke lett, selv om en altså fristes til å komme med innspill fra yttersiden.

Fragmentering bør kunne forstås på to måter: Det kan bety at i samfunnet vårt løsrives det enkelte individ fra sine sosiale bånd til familie, klasse eller stand, til eget land og til den ytre sosiale sammenheng i det hele tatt.

Men det kan også forstås som en fragmentering av selve individet der det  aldri blir seg selv, men lever i en vekslende situasjonsbestemt refleksjon  av vekslende episoder, som livet stadig består av fra minutt til minutt. Her opplever individet en mulighet til valg på
spontant grunnlag, mens det  i virkeligheten  er omstendighetenes lydige tjener.

Vi kan tenke oss at samme individ i løpet av kort tid opplever to forskjellige situasjoner:  I den ene  er det tilstede på et allmøte på sin arbeidsplass der innskrenkning og nedleggelsestrussel er dagsorden. Individet tenderer til å møte denne trussel med en kollektiv, fagforeningsbasert  attityde.

I neste situasjon er det kjøp av en tjeneste for å få reparert en  vannskade inne på et
kjøkken. Individet tenker i et kundeperspektiv og søker mot det som er billigst og best og velger kanskje tilslutt noe som betyr underbetaling av arbeidskraften.

Carl I. Hagen og hans parti har i årevis nettopp dyrket ”kundeperspektivet” og allmenngjort dette til enhver situasjon. Selve det samfunnet, den staten  vi lever i , har
ikke noe egenverdi utover det å være en butikk der vi skal kunne hente ut
tjenester på gunstigste måte.

Men denne undergravingen av den sosiale bevissthet har lange
røtter. Disse røttene strekker seg imidlertid ikke ned i  evigheten, men bør kunne sies å gå tilbake til den amerikanske og franske revolusjon i siste halvdel av 1700-tallet.

Den amerikanske revolusjonen knesatte myten om at individene er ”født frie” og det ble utformet en konstitusjon basert på denne borgerlige individualismen der samfunnet bare er en kontrakt mellom ”frie” individer. Den dag i dag er det rett og slett nærmest opplest og vedtatt  at disse verdier er noe evig og uforanderlig.

Den franske revolusjonen knesatte borgerlige verdier  i  vår verdensdel og vårt  borgerlige tankesett har sine røtter derfra.

Hvis vi tillater oss et slags tenkt perspektiv, et kontrafaktisk perspektiv, der vi ser vår egen virkelighet fra en  arkeologs synspunkt noen hundre år fram i tid,  da vil jeg mene at vi ville se at vi levde i avslutningen av den franske revolusjonens periode,  i en tid hvor den borgerlige frihetskultus og dyrkingen av individets påståtte frihet og uavhengighet av alt og alle var i ferd med å nå sitt høydepunkt.

Den økonomiske modellen for frihetskultusen er kapitalismen. Den har skapt ikke bare ufrihet, men ufattelige tragedier, dype konflikter og ikke minst kriger. Karl Marx analyserte  dette systemet på en måte som  ingen bevisst tenkning kommer utenom.

Karl Marx sin mangel var at han  mente at de ubevisst materielle produktivkreftene, var motoren i all utvikling.  Dette var utgangspunktet for ”basis”, mens ”overbygningen”, hvor tenkning og ideologi hører hjemme, var en  følge av det førstnevnte. I vår tid blir hans skille mellom ”overbygning” og ”basis” veldig lite nyttig. Produksjonen av
computere er  en  del av ”basis”, en del av produktivkreftenes utvikling. Men straks  en slik gjenstand er pakket ut, trer den inn i ”overbygningen” og blir en  del av det som har med tanke og ide å gjøre.

Karl Marx snudde tenkeren  Hegels virkelighetsforståelse oppned,  den objektive dialektiske idealismen, og gjorde den om til dialektisk materialisme.  Vi bør i dag, hvor datateknologien revolusjonerer all  tankeutvikling,  kunne se at denne snuoperasjonen fører til at marxismen blir et utilstrekkelig verktøy i forståelse og forandring av virkeligheten.

Det som gikk forut for revolusjonene på slutten av 1700-tallet,  var  føydalismen, slik den fikk sitt mest avanserte uttrykk  gjennom eneveldet.  Her til lands forbinder vi denne perioden med  danske konger som regjerte på ”Guds nåde” selv om de kunne være lite dugelige og til og med sinnsyke.  Det vi bør huske på er den positive siden ved dette systemet.  Det var et system hvor  individet skulle ha en tiltenkt plass og være en del av en helhet.

En bør merke seg at da ”Solkongen” i Frankrike bygget sitt Versailles, så var ikke hensikten at en overklasse skulle være der i sus og dus. Det var et symbol på  staten, på
fellesskapet,  som alle og enhver skulle kunne komme og  ta del i.

Det som trengs nå, er at en søker tilbake til føydalismens rasjonelle kjerne, og finner dens verdier , ved at de despotiske og primitive fremtredelsesformer fjernes.

Det som trengs nå er at den borgerlige individualismen fases ut slik at mennesket kan overvinne sin fragmentering mot samfunnet og seg selv . Det innebærer at individet bevisst og fullstendig frivillig innser at det er en del av en helhet og ikke løsrevet fra den.

Dagens dype finansielle krise i Europa setter hele det kapitalistiske systemet  på en prøve som ikke i lengden vil kunne bestås.  Et  levedyktig alternativ vil imidlertid ikke
kunne realiseres  uten bevisstgjorte  og sosialt disiplinerte samfunnsmedlemmer .

Derfor  må  framtidas ”mantra” bli å stille krav til individet, ikke å løpe etter det med løfter om rettigheter og goder.