Den nye ekteskapslovgivningen er en stor feil av regjeringen og av venstresiden i norsk politikk. Det er en sann gave til Fr.p. og høyrekreftene.
Loven provoserer på en fullstendig unødvendig måte store folkegrupper som har en tradisjonell forståelse av ekteskapet. Et kjønnsnøytralt "ekteskap" er og blir en skrullete konstruksjon.
Regjeringen lar en minoritet bestemme altfor mye. Minoriteten har rett til å bli hørt, men det har også majoriteten.
Venstresiden tenker for mye i rettighetsperspektivet og skyver samfunnsinteressene til side.
Samfunnsinteressene burde tilsi at en verner om familien som en grunncelle i samfunnet og ikke utsetter den for radikalistiske forandringer.
Ut i fra et sosialistisk perspektiv har jeg derfor aktivt støttet demonstrasjonen i Oslo i april mot loven. En blir gjerne beskyldt for intoleranse. Men det er ikke meningen å frata noen mennesker retten til å være homofile. De har krav på medborgerlig aktelse, men jeg mener bare at det er en stor feil å kalle et slikt forhold for ekteskap
Jeg tror ikke den nye loven vil føre til mer toleranse. Den vil føre til unødvendige konfrontasjoner ute i skoler, institusjoner m.m.
Denne energien kunne med fordel brukes til andre problemer. Den kunne brukes til å forbedre demokratiet, hindre storkapitalistene i å bestemme alt, minske maktesløsheten, øke den nasjonale selvstendigheten i forhold til EU/EØS.
Mitt innlegg i bloggen baserer seg på en sekulær – verdslig – tenkemåte. Kirken må immidlertid få lov til å mene det den vil, selv om den er statskirke
Jesus. Skal kirken først være så intimt knyttet til staten får de jammen meg godta at alle får benytte seg av tjenestene de tilbyr. Vil kirken forsvare seg med «jamen vi liker ikke homofili fordi religionen vår sier det» kan de jo bare bli som alle andre religioner og skille seg fra staten. Man kan ikke få både i pose og sekk selv om man tror på en snill mann i himmelen.