EØS-avtalen ødelegger arbeidslivet og gjør det vanskelig å videreføre den nordiske modellen. Det er det flere og flere innen fagbevegelsen som innser.

Tariffnemnda vedtok at utgifter til reise, kost og losji i forbindelse med arbeidsoppdrag bare skal dekkes for reiser innenlands. Det betyr at heretter må utenlandske arbeidstakere selv dekke utgiftene til og fra hjemstedet. Dermed blir det billigere for arbeidsgivere å hente arbeidstakere fra Polen og andre land øst i EU enn det har vært til nå. Tariffnemndas vedtak kan ikke ankes.

Siden 2000 er det 22-24 millioner færre innbyggere i Øst Europa i følge « Le Monde Diplomatic «(juni 2018). Hvilke konsekvenser får dette for kompetansen i ulike fattige EU-land at arbeidskraft, i hovedsak menn i sin beste alder, forsvinner til andre rikere EU -land?

Liberaliseringen av bemanningsbransjen i 2000 og Øst-utvidelsen i 2004 har endret arbeidslivet i Norge dramatisk. Store deler av arbeidstakerne fra Øst Europa er pendlere som i hovedsak er «ansatte» i bemanningsforetak. Pendlere har et helt annet forhold til å organisere seg enn de som etablerer seg i Norge. De tjener fra fem til ti ganger mer enn i hjemlandet og ønsker å jobbe lange dager uten overtidsbetaling. Et slikt arbeidsliv er utrivelig!

EØS-tilhengere benytter stadig det forslitte argumentet at vi trenger EØS-avtalen for å få solgt varene våre på EU-markedet. Dette er så villedende som det kan få bli.
Norge har fra juli 1973 en frihandelsavtale med EU. Frihandelsavtalen ble inngått etter nei-flertallet ved EU-avstemningen i 1972 og innførte tollfrihet på handelen med industrivarer mellom Norge og EU med noen få unntak.

Fædrelandsvennen spurte lederne i viktige eksportbedrifter i Agder om Brexit og tendensene til handelskrig (30. okt.). Alle var opptatt med åpen handel og forutsigbare forhold i varebyttet. Ingen nevnte EØS som en spesiell nødvendighet i seg selv.

Frihandelsavtalen av 1973 er ikke sagt opp – og den er fortsatt i bruk. Avtalen regulerer den delen av handelen mellom Norge og EU som ikke reguleres av EØS-avtalen, for eksempel handel med fisk og en del landbruksprodukter. Hvis vi går ut av EØS, er det frihandelsavtalen som gjelder – modifisert med de endringene som etter 1995 er kommet gjennom regelverket til Verdenshandelsorganisasjon, WTO. Dette regelverket binder alle land som er medlemmer av WTO.
En utmelding av EØS er derfor ikke et skritt ut i det uvisse, selv om det er enorme mengder med dokumenter som nok må gjennomgås og behandles.

EU står likevel fritt til å si opp frihandelsavtalen med Norge. Men hvorfor skulle EU finne på noe slikt? Størstedelen av eksporten vår til EU består av råvarer og halvfabrikata som er innsatsvarer i EUs produksjonsliv. Norske eksportvarer som metaller, papir og fisk trengs som innsatsvarer i bilfabrikker, trykkerier og foredlingsindustri som gjerne vil ha de norske varene billigst mulig. For EU er det heller ikke noen grunn til å stenge norsk olje, gass eller andre innsatsvarer ute.
Det vi kjøper fra EU, er derimot i alt vesentlig ferdigvarer, alt fra skruer til biler og maskiner. Det er på handel med ferdigvarer at EU har vunnet markedsandeler i Norge, mens Norge har tapt markedsandeler på EU-markedet etter at den gjensidige tollfriheten ble etablert på 1970-tallet.

I den situasjonen vil både Norge og EU se seg tjent med å inngå en handels- og samarbeidsavtale som fører videre den situasjonen som ble etablert på 1970-tallet: tollfrihet for handelen med råvarer og industrivarer mellom EU og Norge – og et utstrakt samarbeid på alle områder som ikke betyr å underkaste seg markedsfrihetene på EUs indre marked.

Det er denne underkastelsen under EU-regler som den norske EØS-motstanden vil ha slutt på. EØS-avtalen krever at enhver norsk lov må vike hvis den er i strid med EUs regelverk. Det burde være et tankekors for EØS-tilhengerne at noe slikt krever ikke EU av noen andre land enn Norge, Island og Liechtenstein.

Når de folkevalgtes myndighet på område etter område blir delegert bort, så forsvinner folkestyret. Når tilpassingen har kommet til et visst skjæringspunkt, da kan EU-tilhengerne med en større grad av rett hevde at det kun er stemmeretten vi mangler. Da kan vi bli medlem av EU gjennom resignasjonens stille og passive kraft.

Det som driver oss inn i EU er den samme kraft som bringer oss ut av demokratiet. Det er ingenting som er en selvfølge, hverken at Norge aldri blir EU-medlem eller at Norge forblir et folkestyre. En får si det med den franske filosofen Jean Paul Sartre at vi alle velger og at det ikke å velge også er et valg. Slutt aktivt opp om Nei til EU!

Ole Langeland

(Kronikk i Fædrelandsvennen 13. desember 2018)

En pasient er meget dårlig , har ofte diare og trenger stadig oppmerksomhet fra personellet. Ressursene er begrenset og alt dreier seg om konkurranse, slik at operatørene stadig må dokumentere at alt er kvalitetssikret og etter reglementet. Gode ord vil bortforklare alle mangler….

En stiftelse som heter «Arnfinn Nesset-stiftelsen» arbeider for verdighet og økt bevissthet. Det er viktig med kommunikasjon og motivasjon. Denne stiftelsen vil med sitt arbeid sørge for et mer kvalitetsikret liv og en verdig utgang. Arnfinn Nesset måtte i sin tid sone straff fordi han var forut for sin tid. Men nå er alle fordommer utryddet.

Noen kristne ekstremister har likevel forsøkt å lage kvalm med sine protestaksjoner. Noen samlet seg utenfor sykehjemmet med plakater og paroler. De godtar ikke det liberale samfunnets prinsipp om valgfrihet og søker i stedet å spre fordommer.

Pasienten hører en stemme i bakgrunnen. Han klarer ikke å forstå alt som sies, men noen ord:
«Budsjettvansker» «Verdig løsning», «Motivasjon»

Så kommer doktor S i hvit legedress inn til ham:

-«Hvordan har vi det i dag?»
-«Ganske dårlig»
-«Du har det jo egentlig dårlig…vi forstår det.. det er jo litt uverdig»
-«Ja, da. Jeg er syk, men jeg er ikke dum»
-«Du vil bli husket som en klok og reflektert mann»
-«Spar nekrologen til jeg er dau»
-«Du er jo bare et nålestikk unna»
-«Jeg vil dau når Vårherre bestemmer det»
-«Ja, da. Vi ville egentlig bare snakke litt om verdighet»
-«Kan advokat Hansen komme?»
-«Vi skal straks ordne det»

Endelig, tenker doktor S, med magesår som skyldes stress, at pasienten er på gli. Advokat Hansen kommeretter to timer. Han har en kort samtale med pasienten der han spør:

-«Er det slik å forstå at det du betegner som en «situasjon» er oppstått?

Pasienten svarer bekreftende.
Advokaten gir klar beskjed til doktor S om at pasienten ønsker å bli flyttet til et bestemt gamlehjem drevet av noen katolske nonner. Han leser opp pasientens testamente hvor det står :

«Dersom jeg i min livsaften blir svært syk, ber jeg om å få leve og dø på en uverdig måte, da verdighet er blitt ensbetydende med aktiv dødshjelp, som strider i mot min livsanskuelse. Dersom den situasjon skulle oppstå at jeg blir forsøkt tvunget eller manipulert til å treffe valg mot min egen overbevisning, ber jeg om å bli flyttet straks til et sted hvor min livsanskuelse blir respektert.»

Han valgte uverdighet for å kunne dø en naturlig død. Blant de få som forstod ham var noen katolske nonner…..

Skriftlig bidrag til debatten på Protestfestivalen 16/9 2018 om kristensosialisme.
Ofte i paneldebatter, kan en komme dit hen at en ikke får sagt det en vil fra salen fordi diskusjonen mellom paneldeltakerne tar all plass. Derfor dette flyvebladet

Kristendom og sosialisme

Sosialisme og kristendom bør høre sammen, men ikke på en integrert måte. Sosialisme har med det moderne samfunn å gjøre, mens kristendom har med noe å gjøre som har vært der i omtrent 2000 år. Noen har en idé som sier at Jesus Kristus var den første sosialist. Det blir like meningsløst som å si at han skulle være den første jernbaneingeniør.

Kristensosialisme kan derfor bli en misvisende og moralistisk innfallsvinkel til å forstå sosialismen. Derfor bør en heller si kristendom OG sosialisme. Det vil måtte bety at den aggressive ateismen, som er knyttet til sosialistiske bevegelser drives tilbake, mens de antisosialistiske holdninger i de kristne miljøer tilsvarende blir drevet tilbake.

Kristendommen har med det å gjøre hvordan folk skal forholde seg til hverandre ut fra gudsfrykt og varige normer og angår ikke umiddelbart den aktuelle politiske og sosiale virkelighet. Denne kan på sin side best belyses på et verdslig plan gjennom forskning og diskusjon, slik at vi både kan tenke og handle. Politisk økonomi må være knyttet opp mot en verden som er delt i klasseinteresser og andre motsetningsforhold som den enkelte ikke kan stå utenfor. En må da gå ut i fra at den enkelte vil måtte tenke og handle ut fra hvilken stilling en står i samfunnet, uten at det hverken betyr at en er et bedre eller dårligere menneske i og for seg.

Enhver instrumentalisering av kristendommen til et politisk redskap vil måtte være et angrep på kristendommens rolle i denne verden. Derfor er den lutherske forståelsen av to «regimenter», et geistlig og et verdslig, det som en må bygge videre på

Kristendom og tenkning

Religion og tenkning er ikke det samme. Religion er en tilnærming til den åndelige sannhet gjennom bilder og forestillinger. Dette tydeliggjøres ikke minst gjennom Jesu bruk av LIGNELSER i sin forkynnelse. Disse lignelser gjør ikke krav på å være sanne i seg selv, men er redskaper for å vise en bakenforliggende sannhet.
Dagens kritikk mot kristendommen beror ofte på en manglende evne til å skille mellom empirisk sannhet og deduktive sannheter. De sistnevnte sannheter er evige og uavhengig av erfaring. De er ikke oppstått på noe tidspunkt og vil heller aldri forsvinne på noe tidspunkt.

Kulturradikalisme, liberalisme contra tradisjon

Mens de økonomiske maktforhold utvikler seg i i samme spor og makt samles på få hender, så er det skjedd noe som må sies å være en slags revolusjon i synet på familie-spørsmål, ekteskap og slike ting. Den tradisjonelle kristne forståelsen er på vikende front og utgrenses som fordomsfull. Den radikalistiske og ekstremt liberalistiske trend samler både sosialister og høyrefolk i et angrep på tradisjon. Det synes ofte å bli en hovedsak å bannlyse såkalte «fordommer».

Vår lokalavis, Fædrelandsvennen, synes redaksjonelt å se på graden av liberalitét som en målestokk på samfunnets utviklingsgrad.

I et sosialistisk perspektiv burde den tradisjonelle forståelsen av hva en familie er, av normer mellom folk i denne sammenheng, være noe som burde tas vare på. Det ville gjøre det lettere å skape en bred bevegelse for endring av maktforholdene og for en bedre ivaretakelse av sosiale interesser.

De viktigste saker først

«68-generasjonen» har sitt 50-årsjubileum. Det er en kultur av opprør uten alternativ, preget av kulturradikalisme. Derfor kan ikke dens mentalitét være noe å føre videre. Vi trenger i dag et opprør mot den veldige maktkonsentrasjon i eiendom og finans. Vi kan ikke leve med at et lite mindretall skal bestemme over det store flertall på stadig flere områder. Her vil sosialistiske løsninger ha store fordeler. Disse løsninger vil best kunne virke dersom folk med tradisjonelle kristne holdninger blir respektert og ikke bli presset til å mene noe annet enn det de mener.

Jeg hadde en samtale med Thorvald Stoltenberg. Det var våren 1972. Så vidt jeg forstod hadde han et dårlig besøkt møte ved Børsparken i Kristiansand. Det var i grunnen bare han og konsul Bjørn Albert der. Stoltenberg kjente til meg, på en eller annen måte, og hukket tak i meg da jeg tilfeldigvis spaserte forbi. Det var naturligvis EF-saken det gikk på og jeg må si at det ikke var lett å imøtegå hans argumenter akkurat der og da. Men vi ble ikke enige.

VG hadde et portrettintervju med ham hvor det var en slik en slik grafisk livskurve. På skalaen til Stoltenberg var det dype daler ved årene 1972 og 1994. Det norske folkets ønske om nasjonal selvstendighet var for Thorvald Stoltenberg et personlig tilbakeslag

Han har vært et menneske med noen visjoner som bygger på velmente tanker, men som i praksis kan føre inn på et blindspor. Jeg vil mene at mye av det som en kan tenke må ha vært Thorvald Stoltenbergs «verden», EU og NATO, ikke er noen kanaler til en bedre verden.

Frokostdiplomatiet er han kjent for. Og vi må regne med at han må ha oppnådd mange fortjenstfulle ting gjennom sin væremåte og sin omgjengelighet.

«Det handler om mennesker» Ja visst. Men det handler også om retningsvalg. Og det er farlig å lulle seg inn i en tenkemåte som gjør at en glemmer det.

I dag er sønnen hans, Jens Stoltenberg, generalsekretær i NATO. Han står i spissen for en kurs som setter verdensfreden i fare. Som statsminister hadde Stoltenberg også ansvar for bombing i Libya og destabilisering av det landet.

Hans far har ikke klart å få ham via kjøkkenbenken til å følge en annen kurs. Eller kanskje han nettopp har fulgt sin fars råd?

Min holdning er at en skal snakke sant om de døde. Thorvald Stoltenberg har i lang tid påvirket norsk politikk og må bli gått etter i sømmene og ikke bli opphøyet til noe ikon.

Diskusjonen om siloen på Odderøya handler om penger og kultur. Men noe er viktigere. Det er å få dekket de fysiske livsbehov.
Det bugner av lekre matvarer overalt på kjøpesentrene. Det er lett å tenke på dette som en selvfølge. Men slik er det ikke. Det er mange krisesituasjoner som kan oppstå som endrer alt dramatisk.
Det fins en ny tendens i dag under navnet «preppere», avledet av det engelske ordet for det å forberede seg og det handler mye om å hamstre
Før i tiden tenkte en at det var fellesskapets oppgave å sørge for den nødvendige varesikkerhet og at fordelingen skulle være rettferdig og sosial. Hamstreren ble sett på som en rotte som forsynte seg av fellesskapets sparsomme ressurser. Men «prepperen» har mistet troen på samfunnet, påvirket som han er av amerikanismens asosiale tilbøyelighet…
Hvordan er det med dagens kriseforståelse? Er den kollektive bevissthet borte? Skal vi overlate scenen til anarki og lovløshet straks noe vanskelig skjer? Er det kanskje slik at politikere gir oss sircus, men vi må skaffe brød selv?
De kriser som kan komme er mange: Krig vil bety forstyrrelser på alle måter og skade produksjon og distribusjon. Her kan en forebygge ved å ikke la krigshissere få bestemme i politikken. Forsvar for landet er og blir et forsvar av innbyggerne som bor der.
De globale klimaforandringene kan føre til forstyrrelser i landbruket. Tørke og oversvømmelser kan ramme kornproduksjonen. Kaffebønner kan få dårlige dyrkingsforhold. Alt som i dag er selvfølgeligheter og gjerne på tilbud kan bli mangelvare og rein luksus.
Omkring år 536 skjedde det en global katastrofe som svært sannsynlig skyldtes støv i atmosfæren etter vulkanutbrudd og ekstrem kulde. Det ble et veldig fall i folketall og leveforhold i Norge. Går vi fram til 1816 forekom litt av det samme, et år uten sommer etter at Tambora hadde utbrudd.
Forstyrrelser eller fall i verdens matproduksjon kan komme både i form av global oppvarming og fimbulvintre, som ikke er myte. Noen trusler sørger mennesket for, andre naturen selv.
Det er nødvendig med et sterkt nasjonalt landbruk for å kunne brødfø folket i dårlige tider. Men det er også viktig med lagre for å stå igjennom en akutt krisesituasjon.
Hva så med siloen på Odderøya? Er den pen? Stygg? Jeg ville føle meg rolig i sinnet hvis jeg kunne hvile øynene på den og vite at inne i den var det korn, slik at jeg hadde noe å ete hvis det ble vanskelige tider.

Ole Langeland

(Innlegg i Fædrelandsvennen 18. januar 2018)

Få vil nekte for den betydning Oktoberrevolusjonen har hatt for verden. Nå er det 100 år siden. Da det var 50 år siden, klippet jeg ut  et bilde av Lenin fra avisen og det fikk en sentral plass på veggen. Andre hadde ”Beatles”, jeg hadde Lenin.   ”She loves you,  ye, ye,ye”, gikk meg forbi.

Denne revolusjonen var begynnelsen til en  epoke hvor sosialismen  fikk et fotfeste i en stor del av verden  og hvor det å være arbeider var stort. Det som skjedde omkring 1990 ble et veldig  tilbakeslag.  Det er et faktum at arbeiderklassen forholdt seg  passiv  til det å forsvare sin egen samfunnsordning.

Verdenskrigen  var  årsaken til revolusjonen. Hvis en ikke hadde fått en verdenskrig , med dens enorme lidelser, ville en  heller kunne  tenke seg at Russland ville flyte  videre, like stille og rolig som elvene der borte, fra  eneveldige forhold, via borgerlige reformer og   til noe som kunne ligne en sosialstat, muligens sosialisme. Mensjevikene kunne bedre ha ledet dette, ikke bolsjevikene, altså reformister og ikke revolusjonære. Men høyresosialdemokratiet sviktet  fredens sak og tapte sin moralske kapital. Jeg vil si at de gjorde det en gang for alle.

Det er faktisk mange som ser bolsjevismens seier i 1917 som en ulykke. Jeg er ikke enig, men tar  slike holdninger på alvor. En må forstå at  det var  bolsjevikene i Russland og spartakistene i Tyskland som satte seg til motverge mot krigen og det kapitalistiske systemet  som hadde ført til den. Er det ikke ganske forstålig at et system, som fører til ødeleggende verdenskrig, blir  erstattet av noe annet?

Verdensbourgeoisen  kunne vanskelig tåle at et revolusjonært parti tok makten i Russland. Det fulgte år med nådeløs  kamp mot utenlandske intervensjonister  og hvitegardister. Det var bolsjevikenes håp at deres revolusjon bare skulle bli en del av en  større global revolusjon hvor den tyske arbeiderklasse hadde en viktig plass. Slik gikk det jo ikke.

Den isolerte stilling som Sovjetunionen fikk,  måtte nødvendigvis få konsekvenser for hvordan landet utviklet seg. Folk som i utgangspunktet gjerne ville framstå som glødende revolusjonære, vendte seg mot revolusjonen i møtet med   kjedelige realiteter.

Derfor har det alltid  vært et innslag av skuffede sosialister i den antikommunistiske leir.  Suksess-propaganda fra  Sovjet har på mange måter virket kontraproduktivt. Det ble hele tiden benyttet i vest til å framstille en kulisse som en hånlig kunne kalle ”Arbeiderparadiset” . Den store  velgjerning   gikk ut på å gå løs på kulissen .

Veldig mye av angrepene på realsosialismen bygger på løgn, overdrivelser, fordreininger av fakta og er preget av å være ammunisjon i den kalde krigen. Realsosialismens historie har derfor krav på en mer nøktern og objektiv framstilling enn det som hittil har dominert hyllene i bibliotekene. Avdøde Hans  I. Kleven  har skrevet ganske omfattende, kritiske bøker, uten at disse har fått noen stor leserkrets. Dessverre preges Klevens  bøker av en noe håpløs gorbatsjovistisk kanossagang.

Historien går ikke i en sirkel og den form som sosialismen fikk etter Oktoberevolusjonen vil ikke høre framtiden til.  Men erfaringsgrunnlaget er overmåte viktig for  utviklingen av nye modeller. De positive trekk ved realsosialismen  må derfor  fram i lyset.

Kapitalismen  viser klart at den ikke greier  å tilfredsstille folkenes materielle og kulturelle livsbehov. Den gjør at markedsmekanismen får utfolde seg spontant og planløst. Den virker slik at eiendom og makt samles på få hender mens mange synker hen i fattigdom og arbeidsløshet. Faren for en storkrig er  en stående trussel og her er mye skremmende likt med 1914!

En overgang til  sosialisme, tilpasset de ulike lands særlige forutsetninger,  vil kunne vise seg å være svaret, ikke ut fra svermeriske revolusjonære vyer, men nøktern avveining av fordeler og bakdeler ved de ulike  veivalg.

Høyresosialdemokratiet klarer å kombinere en kapitulasjon for den internasjonale storkapitalens dominans med rørende sosial retorikk, svulstige drømmer om  en rettferdig verden konstruert på et kosmopolittisk  overnasjonalt plan.   Kommunistene klarte å  befri seg fra den konstruerte tankegangen om  en overnasjonalt styrt revolusjonær ledelse.  Komintern ble nedlagt i 1943.

I årene etter Oktoberevolusjonen ble det tatt et oppgjør mot trotskismen og dens verdensrevolusjonære  vye.  Selv om Trotskij nok ble gjort til en  enda større kjeltring enn han var, og hans medløpere dømt  i en  tid med manglende  rettsnormer, så  var den politiske  grenseoppgangen   etter min mening veldig viktig.

Revolusjon er i seg selv veldig negativt. Det er en følge av at problemer tårner seg opp og ikke kan løses på en skrittvis og mindre smertefull måte.  Når revolusjoner likevel skjer, så er resultatene viktig å ta vare på;  dyrkjøpte som de er.

Hva står igjen  etter revolusjonen i Frankrike: giljotinen eller menneskerettigheter?  Lignende spørsmål kan stilles om revolusjonen i 1917. Det kan gi interessante svar.

(Oversettelse av deler av en artikkel i Neues Deutschland 21.1017 av Christian Baron)

Sahra Wagenknecht og Katja Kipping representerer grupper i samfunnet som ikke har noe mer å si til hverandre.Se for deg dette neste gang du besøker en venstrealternativ bar i Berlin-Neukölln eller i et annet lignende kvarter i republikken:Når det ved minst et bord blir snakket om høyrebølgen, lander samtalen om de såkalte vanlige arbeidere. Høyrepartier står ikke for deres interesser, ubegripelig sier da noen, med sinte dråper i øynene. AfD-velgerene Kevin og Schantall(et ungt par i tysk samfunnsatre, overs. bemerkning) fra de nedre lag slår alle ved bordet fast at er rasister. Disse nazi-toskene skulle et venstreparti ikke ønske seg, som ønsker seg en ny Hitler for å bli kvitt immigrantene. De kan bare råtne foran fjernsynskjermen og drikke seg i hjel.

I et mindre fasjonabelt utested i Köln-Chorweiler ser saken noe annerledes ut. Når folk kommer sammen der, som aldri har sett et universitet fra innersiden, som ikke finner noen arbeidsplass og som har valgt AfD, kommer samtalen inn på samme tema.Men det blir ikke sett på med emosjonelle briller. Det er jo demokrati, kan en si. Floskler om lærepenger og nødverge for demokratiet kommer også opp. De synes at de venstreorienterte i storbyene er mer opptatt med å hjelpe økonomiske flyktninger enn de fattige i eget land og at deres beste verktøy er nazibeskyldninger. De får bare skvaldre videre og spise seg i hjel på økologisk mat.

Ved gjennomgangen av valget til forbundsdag var die Linke spesielt stolt av en ting: Det var flere unge og bedre utdannede som hadde stemt til venstre, altså også slike mondene som på kneipene i Neukøll. Mange har nevnt dette i sammenheng med debatten i den siste uka omkring Sahra Wagenknecht. Hun hadde nevnt allerede på valgkvelden den synkende oppslutning for hennes parti, die Linke, fra den klassiske arbeiderstand og at hennes partifeller hadde sett på flyktningproblematikken på en for enkel måte. I samme retning gikk kommentarene fra hennes ektemann Oskar Lafontaine, som «Neues Deutschland» offentliggjorde.

Ganske fort kom det kritikk fra to retninger, de regjeringivrige og «Bewegungslinken» (radikalister/sekterister, overs. bemerkn.)  Høydepunktet kom på tirsdag da Sahra Wagenknecht i et åpent brev skrev om mobbing og truet med å trekke seg som leder i forbundsdagsfraksjonen, dersom de angrepene som Katja Kitting og Bernd Riexinger fyrte opp under fortsatte. Hovedankepunktet i kritikken mot Wagenknecht kan best sammenfattes i et sitat av Kipping: » Den som går inn på enn høyrekurs i flyktningspørsmålet, risikerer at die Linke taper troverdighet». Det er en setning som viser tydelig venstrepartiets innholdsmessige dilemma. Die verdener som Kipping og Wagenknecht representerer, har mistet all tilknytning til hverandre.

Kipping og hennes tilhengere beskylder Wagenknecht for å nøre opp under rasistiske holdninger.De bygger dette på uklare utsagn fra tidligere år. Her har Wagenknecht talt om unntak fra en juridisk ikke eksisterende «gjesterett» innenfor rammen av asylretten. (sannsynligvis i forbindelse med hendelsene i Køln sentrum en nyttårskveld, overs. bemerkning) Interessant i denne konstellasjonen er det at den mest høylydte kritikk kommer fra den fløyen i die Linke som vil ha regjeringssamarbeid med SPD og de Grønne. Der denne allerede har makt, der blir mennesker gladelig utvist, slik som under statsministeren til de Linke i Thüringen, Bodo Ramelow, som har den neststørste utvisningskvoten av alle delstater.

Avslørende i denne sammenheng synes det også at den hardeste anklage mot Wagenknecht blir ytret fra sosiologiprofessor Stephan Lessenich og filosofen Thomas Seibert. Begge arbeider med Kipping i tenketanken «Institut Solidarische Moderne» for å tilpasse die Linke til regjeringsrolle. Og begge betegner Wagenknecht, som er forhatt i lederkretser i SPD og de Grønne, som rasist.

Seibert knyttet angrepet sitt i «Taz» til en hyllest til Angela Merkel og hennes floskel om «velkommenkultur». At Wagenknecht hadde stemt mot alle tilstramminger i asylretten og at Merkel drev en beinhard asylpolitikk nevnte Seibert ikke.

Wagenknecht og hennes tilhengere værer at det bak den massive kritikken fins en kampanje der partilederen vil spinne sammen opportunistene og de venstreradikale. Hennes mål kan være på varig måte å knytte de stemmer opp mot venstrepartiet som ser på seg selv som kosmopolitiske og verdensåpne storbyvenstrefolk.

Dermed symboliserer de to lederfigurene en ny samfunnsmessig konfliktlinje. Kipping står for det som ofte blir sett ned på som «hipstere», borgerlige intellektuelle. Wagenknecht står for den «avhengte» og utskjelte by og landsbefolkning.Den første grupperingen er ikke nødvendigvis velstående og den siste er i mange tilfeller ikke fattige. Men grunnen til at begge miljøer ikke har mer å si til hverandre ligger likevel i en kulturelt ladet motsetning mellom fattig og rik.

————–
Wagenknecht forsøker å holde de innenfor den horisont som venstrepolitikken oppfatter som har den følelse at de er de eneste som, må betale for «velkomstkulturen». Det fører henne mange ganger inn i et retorisk farlig farvann, men hun står for perspektiver som nesten ikke er tilstede i diskusjonen.Når flyktninger, uansett om de har studert, arbeider som vaskehjelp eller i andre dårlig betalte jobber, øker trykket på lønnsnivået til de såkalte dårlig kvalifiserte. Å krenke disse gjennom en omveg som går ut på å kalle Wagenknecht for rasist  hjelper ikke venstrepartiet.

For Kippings tilhengere fører migrasjon til en høyere livskvalitet, fordi det sikrer at det i Berlin-Neukölln blir flere fast food-restauranter med gunstige priser. På samme vis kan de flyktede gi en projeksjonsflate der en kan synliggjøre sine egne  gode følelser.
—–
Levestandarden til de som Wagenknecht vil nå fram til ble dårligere gjennom en politikk gjennomført av sosialdemokrater og grønne. Og det er disse Kipping vil regjere sammen med. De kan muligens være overveiende velstående som har stemt AfD. Men det ytre høyrepartiet fikk også mange stemmer fra arbeidere. Deriblant finner man velgere som ikke kjenner AfDs program, men stemmer slik av nød eller for å gi en lærepenge. Nyliberalismen har spillt de svake opp mot hverandre. Et venstreparti som ikke gjennomskuer dette, bør ikke undre seg dersom bestemte miljøer ser partiet som et uaktuelt alternativ.

Jeg burde kanskje skrevet om andre ting. Men dette kjøret mot  noen ordførere, være seg  omkring regnbueflagg eller vielse av likekjønnede,  opprører meg virkelig!  Jeg ville med glede overlate det til andre å betone betydningen av samvittighetsfrihet, men det er tydeligvis for få som gjør det.

Det er skuffende å lese det  Gro Anita Mykjåland, ordfører i Iveland,  sier til avisen 14/10. Hun blander likestilling og likekjønn. Hun mener tydelig at alle skal følge et reglement uansett hva det måtte gå ut på. For henne er det skremmende at noen stopper opp.  Det må være mer skremmende at folk skal presses  til  å handle motsatt av egen etiske grunnholdning.

Som ordføreren i Valle, Steinar  Kyrvestad,  riktig påpeker , også 14/10, har vi arvet fra Martin Luther en to-regimentsforståelse. Det fins noen saker som  er administrative og andre som er samvittighetssaker . I den første  sammenhengen  bør man som regel etterleve regler og vedtak så godt man kan. Men i samvittighetssaker må man  la den enkelte følge sin overbevisning.

Jeg synes vi bør bygge videre på den holdningen som hører hjemme i Norge som et land med en protestantisk kristen kulturarv, at den enkelte må finne fram til sin samvittighet og at det ikke er en politisk oppgave å definere den.

Å vie to mennesker av samme kjønn bryter fundamentalt med alle holdninger til hva en familie er og hva et ekteskap er,  som har vært grunnfestet i hundrevis av år, helt inntil nylig. Skal man  true, tvinge eller presse  ordførere til å foreta slike vielser dersom  dette bryter med deres samvittighet?

Ønsker man virkelig at mennesker med en tradisjonell kristen forståelse  skal  forsvinne fra det politiske liv? Skal det være slik at man bare kan være kristen i ordførerstolen dersom man samtidig  lar liberalisme og politisk korrekthet stå foran kristendommen ?

Som sosialist og  og tidligere også som aktiv kommunistisk partimedlem har jeg bestandig ment at et samfunn med stor grad av felleseie vil være det beste. Men det skal ikke være slik at samfunnet eier den enkeltes sjel , for ikke å si ordførersjel. Enten en slik tendens er under oppløp ut fra en liberalistisk eller en sosialistisk  ledetråd, bør den være like uønsket. Den vil alltid straffe seg.

Ekstreme tilstander vil kunne tvinge fram at rettssikkerhet, menneskerettigheter og samvittighetsfrihet  blir veiet mot andre hensyn.  Vi har det ikke slik i Norge og bør kunne tillate oss at den enkelte lytter til  sin indre stemme.

Ole Langeland

(Innlegget stod i Fædrelandsvennen 17. oktober 2017)

Det  mangler ikke grunner for  at en må fordømme  hitlerfascismen, nazismen altså.  De  aller fleste  vil være fullstendig enig og det er bare de som likevel måtte tvile dette innlegget er myntet på, eller de som i sine kretser kjenner noen som tiltrekkes av dette.

Nordfront er en klikk som ganske uforbeholden står for hitlerfascisme. Det er et betydelig problem at de får anledning til å demonstrere i Kristiansand. Og det problemet er  ikke minst at  erfaringene viser at ytringsfrihet for slike kan føre til at andre mister sin.

Historiens realitet taler for seg. Hitlerfascismen  bød på en serie med angrepskriger i alle retninger , vanvittige ekstreme handlinger og forbrytelser  og la selv grunnen for sitt eget fall. Dersom Hitler hadde latt være disse ekstreme handlinger, kunne historiens vært annerledes. Det blir en kontrafaktisk spekulasjon. I hitlertidens første år med fred skjedde det for så vidt positive ting , slik som arbeid til folket og sosiale forbedringer; en kortvarig glede for det flertallet som var villig til å følge lederen.

Noen kan undre seg over at det finnes noen som i dag velger notorisk nazisme, en tapt sak på alle måter.  Den liberale mainstream offentlighet kan være  selvsikker og teflonbelagt, med en tendens til at problemer overses eller bortforklares. Nazisme blir den mest  ytterliggående , høylydte  og ofte voldelige protest mot alt dette.

Nordfront bør verken overvurderes eller undervurderes.. Vi må nok regne med at det er en mer intelligent taktikk som  gjør seg gjeldende  fra dette hold i dag til forskjell fra tidligere. De utnytter den motvilje mot likekjønnsideologien som mange mennesker har og her inkluderer jeg meg selv. ”Pride”-kulten er ikke noe  brukbart motsvar til nazismen.

Vold og terror følger all fascisme. Hitlerfascismens spesielle trekk var at den bygget på en slags biologisk fundamentalisme og forestilling om  ”blodets renhet”. Den rene rase er konstruksjon og fantasi.  I virkelighetens verden  flyter de etniske grupper over i hverandre og  blanding av ”blodet” har skjedd fra tidens morgen. Hvis noe må ha ført til degenerering, så må det ha vært  mangel på blanding; søskenbarnekteskap.  Språk, kultur og tenkevis endrer seg også hele tiden. Det finnes   ikke noen verdens ting som er reint norsk, reint tysk, fransk o.s.v.

Hitlerfascistenes syn er at alt er kamp for å overleve og den sterke vinner. Det likner en  overføring av Darwins teori fra naturvitenskapen over på det sosiale livet. En bør merke seg  at det hette hos Darwin ”survivel of the fittest”.  Det betyr at den mest egnede vil overleve. Og det sier altså flere egenskaper enn det som har med rein styrke å gjøre.  Mennesket er  et bevisst subjekt i sin historie. Derfor er naturvitenskap og sosial vitenskap fundamentalt forskjellige ting.

Et sosialt felleskap mellom individer er likevel i pakt med Hitlerfascistenes tenkemåte. Det som er problemet må utvilsomt være at det slutter ved landegrensene og ved de etniske skillelinjene innenfor eget land. Mellom de ulike nasjoner, etniske og kulturelle grupper  ser man ikke noe fellesskap utover flyktige overenskomster. Formelen blir:  Harmoni innad – kaos utad – og til slutt også kaos innad  og nasjonens ødeleggelse.

Hitlerfacismens syn på religion var  antikristelig og hedensk.  Men i  programmet var man for en såkallt  ”positiv kristendom” og ville framstå som vernere av den. Det oppstod  en spesiell  avart av protestantisme under betegnelsen ”tysk-kristendom”, hvor man ville omdanne selve teologien i nazistisk retning, fjerne dens jødiske historiske røtter og rive ut det gamle testamentet fra Bibelen. En  sterkere retning av ”bekjennende” evangeliske  kristne  motsatte seg dette og  Hitler tok hensyn til dem  fordi han  ville ha fokus på opprustning og ikke på teologiske stridigheter.

Hitlerfascismens syn på enkeltmennesket var  instrumentalistisk. Det enkelte individ hadde ikke noen verdi utover  det å tjene staten.  En slik  mentalitet blir ofte sammenlignet med realsosialismens syn, slik den var i Sovjetunionen.  En grov karikatur kan gi et slikt bilde, men  blir helt feil.  Det har aldri vært meningen under realsosialismen at individet skulle utslette seg selv som individ ved å gjøre seg selv til et tannhjul i en maskin.  Individet skulle utvikle  sin frihet gjennom samfunnet. Noe helt annet er det at en påtvunget virkelighet med  krig  eller krigstrusler fører til tap av individuell frihet.

Hitlerfascistenes fanatiske vilje til å sloss under de vanskeligste forhold,  påkaller  en viss beundring.  Tapperhet og troskap  var ikke bare tomme paroler.  Det tragiske var at det som var tapperheten og troskapens gjenstand manglet verdighet. Det blir derfor en parodi på gode prøyssiske dyder som handler om innordning  i samfunn og fellesskap  ut fra fornuft og tanke.

En dødsdømt, som jeg kjente  satt på Fallskjermen på Grini sammen med andre i samme situasjon. De fikk besøk av den berømte spradebassen Walter Kunze som  sa at de kunne få grid ved å kjempe på Østfronten.  Det ville de naturligvis ikke. Da sa Kunze:  ”Dere dør med en feilaktig overbevisning.” Svaret var: ”I like måte”.

Nå overlevde  likevel både han jeg kjente og Kunze krigen. Hva slags overbevisning den sistnevnte hadde ved livets slutt vet jeg ikke. Kanskje han hadde lært?

Valget av Trump som president i USA, Brexit og framveksten av globaliseringskritiske bevegelser har fått svært mange kommentatorer til å komme med mye billig prat. En fokuserer sterkt på at en del av de nye strømningene har et høyrepreg. Man er så skremt, så skremt!

Det blir fort trukket vilkårlige paralleller til trettitallets fascisme og nazisme. Hvis en ser på et ytre bilde, så kan en gjerne finne et eller annet som kan underbygge en slik forståelse. Men dersom en ser de større sammenhenger i dagens situasjon, bør man forstå at sammenligningen ikke holder.

Den nyliberalistiske epoken, som begynte på Ronald Reagens tid er i ferd med å gå over. Den globaliseringen som den internasjonale storkapital har tilskyndet møter sin grense. Folk omkring hele verden opplever at det skaper arbeidsløshet og sosial tilbakegang. Kina har kunnet utvikle sin økonomi gjennom eksport til det vestlige marked. Det har skjedd på bekostning av arbeidsplassene her. En omlegging blir tvingende nødvendig og den nye amerikanske presidenten har tatt opp hansken. Så er det tvingende nødvendig at det søkes en felles forståelse mellom vestlige og asiatiske land. Men ting kan ikke fortsette i samme spor som før..

Det er helt på sin plass at de enkelte land vektlegger sine egne interesser i handelen med andre land. Det er både mer rasjonelt og mer redelig, enn å knytte handelen til abstrakte kosmopolittiske og konstruerte prinsipper. Grunnleggende for alt varebytte må være at det er felles interesser tilstede.
Hvis denne helt nødvendige virkelighetsforståelse, knyttet som den er til folkenes reelle sosiale liv, blir bortforklart som nasjonalisme av en ondartet type, er man ute av stand til å møte en virkelighet som stadig endrer seg på en kvalitativ måte. En har kanskje en tenkemåte hvor en tror at alt bare endrer seg på den kvantitativ måte?

Det litt paradoksale er at de vanlige globalistene er opptatt med klimatenkning, mens de nye bevegelsene til dels har i med seg noen som avviser dette. Det er paradoksalt fordi en mer klimavennlig økonomi bør innebære at nærmarkeder utvikles og at den globale handel bremses noe. Det kan være riktig ut fra økonomisk tenkning, sosiale hensyn og være energisparende. Nasjonalstaten er det beste grunnlaget for å skape rammebetingelser for en slik utvikling.

Et frihandelsregime, tilrettelagt for storkapitalistene gjennom ulike tvangstrøyer, byråkratiske og vidløftige juridiske prinsipper vil forhindre og forsinke en kreativ og klimavennlig utvikling på et lokalt, nasjonalt eller regionalt plan. Folkets motstand mot TTIP,TISA, CETA og lignende opplegg bærer bud om en kursendring bort fra en tenkemåte som hører fortiden til.

For sosialistisk innstillte mennesker og andre progressive må rasisme og fremmedfiendtlighet bekjempes . Men en må forstå årsaken til disse negative tendenser og ikke søke isolasjon og beskyttelse mot folk som sloss for sin sosiale eksistens. Det er storkapitalistene og elitene rundt dem som er årsaken til etniske konflikter gjennom en feilslått økonomisk politikk som fører til skjevheter. Vi må også her selvfølgelig nevne de fatale intervensjonskrigene og de ekstreme grupperinger som er oppstått i kjølvannet.

Hvorfor ble det to store kriger i forrige århundre? Vi blir nødt til å se de to verdenskrigene i sammenheng og legge mer vekt på å finne ut årsakene til krigsutbruddet i 1914 enn å vektlegge 30-tallets fatale utvikling. Den første verdenskrigen sørget datidens politiske sentrum for, og ikke spesielt ytre høyre. Sosialdemokratiet spilte en helt avgjørende rolle i krigsutbruddet. Så må en kunne si at nazismen og den siste verdenskrigen var en følge av den første.

Skal en kjempe for fred og stabilitet i verden, så må en først og fremst feste blikket på de potensielt farlige bakenforliggende foreteelser og ikke se seg blind på spektakulært negative ting. Det er viktig å innse at den gjennomsnittelige politiske aktør eller de grå eminens, kan begå de aller største og skjebnesvangre feil uten noe skrik og skrål.

Så har vi jo den borte i USA som skriker og skråler en del, men som faktisk sier noen fornuftige ting. Han fikk sagt at den stormakten han skal lede ikke bør fortelle hvordan det skal være i andre land, men heller selv bli et skinnende eksempel.

Så vil noen tro at handel er nøkkelen til en fredlig verden; bare vi kjøper og selger, så dreper vi ikke hverandre. En kan nevne denne historien: Storbritannia var ikke flink på optikk og offiserene manglet kikkerter. Man fant ut at Zeiss optikk var det beste, produsert i Tyskland. Bestilling ble sendt og effektuert – under 1. verdenskrig!

Ole Langeland

(trykket i Fædrleandsvennen fredag 17. februar 2017)