Jeg burde kanskje skrevet om andre ting. Men dette kjøret mot noen ordførere, være seg omkring regnbueflagg eller vielse av likekjønnede, opprører meg virkelig! Jeg ville med glede overlate det til andre å betone betydningen av samvittighetsfrihet, men det er tydeligvis for få som gjør det.
Det er skuffende å lese det Gro Anita Mykjåland, ordfører i Iveland, sier til avisen 14/10. Hun blander likestilling og likekjønn. Hun mener tydelig at alle skal følge et reglement uansett hva det måtte gå ut på. For henne er det skremmende at noen stopper opp. Det må være mer skremmende at folk skal presses til å handle motsatt av egen etiske grunnholdning.
Som ordføreren i Valle, Steinar Kyrvestad, riktig påpeker , også 14/10, har vi arvet fra Martin Luther en to-regimentsforståelse. Det fins noen saker som er administrative og andre som er samvittighetssaker . I den første sammenhengen bør man som regel etterleve regler og vedtak så godt man kan. Men i samvittighetssaker må man la den enkelte følge sin overbevisning.
Jeg synes vi bør bygge videre på den holdningen som hører hjemme i Norge som et land med en protestantisk kristen kulturarv, at den enkelte må finne fram til sin samvittighet og at det ikke er en politisk oppgave å definere den.
Å vie to mennesker av samme kjønn bryter fundamentalt med alle holdninger til hva en familie er og hva et ekteskap er, som har vært grunnfestet i hundrevis av år, helt inntil nylig. Skal man true, tvinge eller presse ordførere til å foreta slike vielser dersom dette bryter med deres samvittighet?
Ønsker man virkelig at mennesker med en tradisjonell kristen forståelse skal forsvinne fra det politiske liv? Skal det være slik at man bare kan være kristen i ordførerstolen dersom man samtidig lar liberalisme og politisk korrekthet stå foran kristendommen ?
Som sosialist og og tidligere også som aktiv kommunistisk partimedlem har jeg bestandig ment at et samfunn med stor grad av felleseie vil være det beste. Men det skal ikke være slik at samfunnet eier den enkeltes sjel , for ikke å si ordførersjel. Enten en slik tendens er under oppløp ut fra en liberalistisk eller en sosialistisk ledetråd, bør den være like uønsket. Den vil alltid straffe seg.
Ekstreme tilstander vil kunne tvinge fram at rettssikkerhet, menneskerettigheter og samvittighetsfrihet blir veiet mot andre hensyn. Vi har det ikke slik i Norge og bør kunne tillate oss at den enkelte lytter til sin indre stemme.
Ole Langeland
(Innlegget stod i Fædrelandsvennen 17. oktober 2017)