Et forslag fra meg til uttalelse fra min fagforening, Avdeling 3 i Fellesforbundet, ble behandlet på årsmøte 14. mars 2025 og fikk noen få stemmer. Det ble altså ikke vedtatt. Kritikken mot Arbeiderpartiet er for noen vanskelig å fordøye. Så var dette et langt forslag og noen kunne tenke å vedta deler av det, men det ville bli vanskelig å få til i praksis ut fra møtets tidsramme. En kunne ha skrevet kortere, men av og til må en ha en sammenhengende tankerekke..:

Arbeiderklassens kamp for et samfunn som ikke tuftet på noen menneskers utbytting av andre betyr at arbeiderklassen må stille på den politiske arena på selvstendig vis. Det betyr at arbeiderklassen ikke kan innskrenke seg til en ren fagforeningsmessig kamp om lønn og arbeidsforhold.

Helt fra starten av så man her til lands den politiske og den faglige kamp som to sider av samme Det har ført til et nært samarbeid mellom Arbeiderpartiet og fagbevegelsen.

Arbeiderpartiet var i en periode et revolusjonært parti. Fra tredvetallet stod det fram som et reformparti og har siden gjennom etterkrigstiden stått i spissen for et klassekompromiss. Dette klassekompromisset har bygget på kapitalisme med mange modifikasjoner og gitt oss økonomisk vekst og en betydelig velferdsutvikling.

Samtidig var denne politikken et svar på utfordringen fra Sovjet . Vi hadde en kald krig og samtidig en kamp mellom to samfunnsordninger. Hendelsene omkring 1990 ga et bilde av en seier for det vestlige kapitalistiske systemet. Motivasjonen hos de herskende kapitalister til å inngå sosiale kompromisser ble da sterkt svekket.

Dette har brakt med seg en nyliberal utvikling der sosiale landevinninger rives ned. Makt og penger samles på få hender. Avindustrialisering av vestlige land har gjort at det ikke lenger er så mange industriarbeidere. Det gjør seg også gjeldende en utvikling av mentaliteten ute i samfunnet der borgerlig individualisme råder grunnen.

Mens en for noen tiår siden kunne tro at arbeiderklassen i vestlige land avskaffet seg selv gjennom en stadig sterkere velferdsutvikling, så har den nyliberale utvikling ført til fattigdom. I stedet for proletariatet har et prekariat vokst fram i mange land. Det er mennesker som har nok med det å skaffe seg arbeid, gjerne flere arbeidsforhold, for å få endene til å møtes.»La ikke arbeidet knuge din ånd», heter det på en gammel fagforeningsfane. Men det er det som har skjedd med prekariatet, Arbeidsinnvandring forsterker dette og en tendens til at konflikter mellom etniske, religiøse eller kulturelle skillelinjer kommer i stedet for klassekamp.

I dagens Norge har vi fortsatt sterke fagorganisasjoner. Det betyr at de negative trender en finner i andre land har blitt bremset. Arbeiderpartiet har båret fram en del interesser for fagorganiserte . Partiet skal ikke minst ha kreditt for at petroliumsbransjen ble utviklet på norske premisser, til gavn for fagbevegelsen og hele det norske folk

Men tilpasningen til EU gjennom EØS er blitt til prøvelse for fagbevegelsen og for demokratiet. Skritt for skritt kan utenlandske kapitalkrefter tilrive seg kontrollen over norske naturgoder. Gjennom ACER blir den nasjonale og demokratiske kontrollen med vannkraften undergravet. Det skjer ikke med ett slag , men gjennom mange skritt, mange direktiver fra EU.

Kamp for fred og mot militarisme har alltid vært arbeiderklassens kjernesak. Men allerede krigsutbruddet i 1914 var en følge av at arbeiderklassens politiske ledere arrangerte seg med herskende militaristiske krefter. Det gjaldt fremfor alt Tyskland som var selve foregangslandet for politisk organisering av arbeidsfolk.

Det førte til en splittelse av arbeiderbevegelsen i to leirer, en sosialdemokratisk og en kommunistisk. Denne splittelsen gjelder den dag i dag. Om den ikke hadde sine røtter i Norge, så har den med all tydelighet fått sin virkning her. Arbeiderpartiet står på linje med en politisk kurs der en nører opp under krigen i Ukraina ut fra vestlige imperialistiske interesser.

Jens Stoltenberg,som nå er tilbake i regjeringen, har i sin periode som NATO-sjef aldri gjort noe for å hindre krigen i Ukraina eller avslutte den. Det får jo være et tankekors at det skal være en uberegnelig og reaksjonær amerikansk president som nå kanskje kan bidra til få slutt på den krigen.

Når Stoltenbergs inntreden i regjeringen gir Arbeiderpartiet et løft oppover på meningsmålingene, så er det nødvendig å si at dette ikke er et løft for fredens sak, for folkets sak og for fremtidens sak.
Arbeiderpartiet bærer ikke sitt navn med rette. Det kan ikke lenger være slik at Arbeiderpartiet og fagbevegelsen er to sider av samme sak.

I en situasjon der Arbeiderpartiets rolle som arbeiderparti er svekket og der ikke noe annet parti peker seg ut som et ledende parti for arbeiderklassen, må fagbevegelsen ha en kontaktflate mot flere partier, ulike bevegelser og organisasjoner.

Trusselen om en atomkrig er en trussel mot vår eksistens. Fagbevegelsen må aktivt søke samarbeid med organisasjoner og bevegelser som vil sloss mot denne trusselen.

Det er nødvendig å støtte de som arbeider for at palestinere og israelere kan bygge en fredelig fremtid. En egen palestinsk stat på Vestbredden og på Gaza er den norske regjeringens gode intensjon. En slik løsning er bare mulig ved at begge folkegrupper ser muligheten for en fredelig sameksistens.
Det som skjer i Midtøsten og det som skjer i Ukraina handler om to farlige branner som må slukkes gjennom kompromisser og gjensidig forståelse, men også med det i bevisstheten at noen har nytte av krig uten at det rammer dem selv.

Kampen for freden er en kamp for vår eksistens og må være sak nr. 1 til trusselen er fjernet. Sak nr. 2 handler om det å eie det som er viktig, at det ikke skal være utenlandske baroner, spekulanter og byråkrater, men at det skal være slik som i sangen «Frihetens forpost: «Det er ditt. Du skal eie det selv.». De som klarer å forveksle sann og sunn patriotisme med farlig nasjonalisme: enten forstår de ingenting – ellers så har de fra tidens morgen valgt å sette alt på hodet.

Ole Langeland

+