For 110 år siden eksploderte verden. Vi har ikke tatt inn over oss  alle de følger som krigsutbruddet i 1914 fikk. Lærdommene blir fortrengt.  Arbeiderbevegelsen kunne hindret krig, men sviktet.  Det førte siden til splittelse, til to to veier, en høyresosialdemokratisk og en kommunistisk. Før dette skismaet var sosialdemokratiet den enhetlige  kjernen i  arbeiderklassens politiske kamp.

De politikere som løste ut krigen i 1914 var ikke spektakulære galninger. Vi fant dem i det politiske sentrum og ikke  på noen ytterfløy. Det var gjennomsnittspolitikerens dårskap som ledet verden utfor stupet. Og det er dessverre det samme som kan  skje i dag. Man lærer ikke.

 Krigsutbruddet i 1914 blir lite fokusert, derimot den siste verdenskrigen. De spektakulære sidene ved den  fanger oppmerksomheten. Skoleelever reiser til Polen og Tyskland for å se på KZ-leirene og høre om det forferdelige som skjedde der. Så tenker man: Aldri mer!

Historien gjentar seg ikke, men det går tråder fra den inn i samtiden som en  bør forholde seg til på en  følsom måte. Europa militariseres. NATO lukker dørene for all kontakt med Russland som kan føre til dialog for å få slutt på krigen i Ukraina. Da regjeringen i Kiev var i ferd med å gå inn på et forhandlingsspor overfor Russland, ga vestlige ledere  dem signaler om å la det være. Avtalene fra Minsk ble sett på som skuebrød som bare hadde taktisk verdi.

I den siste utviklingen går NATO mer direkte inn og leverer våpen som har til hensikt å angripe russiske mål.

NATO-sjef Stoltenberg  har hele tiden sørget for å balansere helt ute på kanten og gambler på at Russland skal tvinges i kne og gi  en såkalt «regelstyrt» verden med vestlig dominans. Stadig nye skritt for å skjerpe situasjonen skjer. Tiden  burde være inne til å fullstendig vende ryggen til både Stoltenberg og hans farlige politikk, men også vende ryggen til det partiet som han har sine røtter i og som følger hans kurs.

Det er ikke lett. Selv om det er over 50 år siden jeg selv brøt med det partiet, har jeg oftest indirekte støttet det. Samling mot høyrekreftene – det har ofte vært tanken hver gang en feirer 1. mai.  Arbeiderpartiet leder an og  venstrepartiene dilter  etter. I stedet for å lage «kokebøker» om hvordan en kan stanse Listhaug, slik dette Manifest-nettstedet gjorde for en tid siden, burde en fokusere på sosialdemokratiets opprinnelige mål om en verden uten krig og konfrontere Arbeiderpartiet i forhold til det..

 I den senere tid har regjeringen skaffet seg et radikalt alibi ved å anerkjenne Palestina som stat. Her opptrer altså regjeringen som en ivrig fredsfyrste, mens den i Ukraina-spørsmålet handler stikk motsatt vei. En bør spørre seg om hva som henger på greip.

Er det palestinerne Espen Barth Eide  tenker på, eller er det vestlig forhold til emiratene som betyr mest?

Både på Gaza og i Ukraina burde det være den aller viktigste oppgaven å få slutt på krigshandlingene, og få til fredsprosesser. Det er på begge steder totalt avhengig av at  konfliktens motparter blir tatt hensyn til  og at en ser deres interesser. Hvis viljen mangler, så blir det vanskelig. Hvis fundamentalistiske holdninger råder grunnen og alle kompromisser kun blir sett på som taktiske  manøvrer, blir det ingen  fred, bare midlertidig opphold i krigen

Det burde være viktig å forstå at Israel som  et  nasjonalhjem for jødene er en irreversibel historisk realitet og at en palestinsk stat ikke får være noen plattform for angrep mot denne. Det burde ses som en selvfølge, men er dessverre ikke det.

Palestinademonstrasjonene i vestlige land er blitt veldig store, mens det i forhold til Ukraina ikke er noen tilsvarende spontane bevegelser mot krigen. Når faren for atomkrig er der, burde det være på høy tid å få en sterk fredsbevegelse på plass for å stoppe krigen der. Det gir en sjanse , men  ingen garanti. Før krigsutbruddet i 1914 var det mange demonstrasjonstog og folkemøter uten at det hindret krigen fra å komme.

Så lenge det fins et militært-industrielt kompleks og sterke imperialistiske interesser knyttet til det, er vår verden et usikkert sted.

Media  fremstiller krigen i Ukraina som om det var en fotballkamp  der en heier på den antatte  vinneren. Denne mentaliteten hører ikke hjemme  i en sivilisert verden. Den er dypt uansvarlig og den er livsfarlig dårskap.

En må faktisk utenlands for å treffe  politiske ledere som på en klar konsekvent måte taler fredens sak og har evne til å nå fram med et livsviktig budskap. Og da tenker jeg fremfor alt på Sahra Wagenknecht i Tyskland. Mens de regjerende Grønne sier at våpen gir fred, så sier hun som sant er, at det har de aldri gjort og aldri kommer til å gjøre!

Det viktigste for de fleste må være å leve et mest mulig normalt liv og dø av alderdom, ikke av granater, sult eller pest.

Ole Langeland