Det er på sin plass med noen personlige betraktninger om kampen om EEC som foregikk for 50 år siden og hvordan en ser det i dag. Mye må handle om Arbeiderpartiets rolle.
Som ung AUF-er i tiden før folkeavstemningen i 1972 var jeg levende opptatt med at Norge skulle ta en sosialistisk kurs og trodde Arbeiderpartiet var redskapet. Det var et storstilt «rådslag» på den tiden som skulle fremme radikale krav til reformer under navnet «Demokrati i hverdagen».
Vi i AUF kunne ikke forstå at Romatraktaten og kapitalens fire friheter hadde noe til felles med demokrati i hverdagen.
Om EU-søknaden hette det på partimøter: ”Vi kan ikke mene noe om dette. Vi må vente på forhandlingsresultatet”. Det kom i januar 1972. Snaue tre måneder senere vedtok Gjøvik-landsmøtet et ja-standpunkt.
(PS: Forhandlingsprotokollen ble underskrevet av Trygve Bratteli i Brüssel 22. januar. Ekstraordinært landsmøte ble holdt i Oslo , ikke på Gjøvik, 21- 22. april. Men i slutten av august hadde partiet et landsstyremøte på Gjøvik som sa at regjeringen måtte gå ved et nei i folkeavstemningen.)
Riktignok sa Einar Gerhardsen at partiet måtte ta vare på de medlemmer som var motstandere av EEC-medlemskap. Uansett hvor kjærkomment det enn måtte være for oss, så var og er dette en opportunistisk holdning som gjør bevegelsen viktigere enn målet.
Statsminister Trygve Bratteli så ut fra sine krigserfaringer fredens sak som viktigst. I så måte hadde han rett. Men de vestlige maktorganer skaper ikke fred. Det vet vi mer om i dag enn den gang!
På alle måter var EEC-striden en traumatisk sak. For en partiveteran i Vennesla var splittelsen så skuffende at han ikke ville feire 1. mai. Minnet fra 20-tallets oppgjør tenkte han mest på.
Striden førte til at en måtte stille seg det spørsmålet hva en egentlig ville og jeg fant ut at det ikke holder med visjoner om det ene og det andre når praksis peker i en annen retning. Derfor tok jeg et tungt valg og forlot AP.
Vi har i mellomtiden hatt nok en folkeavstemning. I 1994 var det et like klart flertall mot EU-medlemskap som det var mot EF i 1972. Men EØS-avtalen har i tredve år undergravet den norske selvstendighet på en slik måte at det er grunn til å se ganske mørkt på saken. Strømpolitikken forteller alt om hvor vi havner nå. Men for Arbeiderpartiet synes bindingen til ACER å handle om en såkalt «solidaritet» opp mot Ukraina-krigen der en er villig til å ofre nasjonal råderett over vår vannkraft.
En burde utnytte enhver anledning til å få slutt på krigen gjennom forhandlinger. NATO-sjefen Stoltenberg har en helt annen innstilling; vinne krigen og svekke Russland, koste hva det koste vil. Det er folket i Europa som betaler prisen
I 1972 som i dag ble sikkerhetspolitikk forsøkt koblet sammen med EF/EU- spørsmålet. Men den gang hadde vi slike høvdinger som Hans Borgen i Bondelaget som var like sterkt for NATO som han var mot EF. Den gangen var vi mange NATO-motstandere på venstresiden, selv om folkeflertallet ville ha en sikkerhetspolitikk med vestlig forankring og samtidig en selvstendig norsk politikk i andre sammenhenger.
Sikkerhetspolitikk behøver ikke å bety militarisme, men det vil nok gjøre det i dag. Dessverre er holdninger både til NATO og til EU i drift på norsk venstreside.
Det kan ikke være noe argument at vi er bedre eller dårligere enn EU, klokere eller dummere. Det som en må tenke på er for det første at kapitalistenes friheter er en del av selve fundamentet for EU og for det andre at det norske folket har mer å tape enn å vinne på en nærmere tilknytning til denne unionen. Om det første er det å si at den norske grunnloven verner om den private eiendomsretten, men forteller ikke eksplisitt at kapitalisme skal råde her til lands til evig tid.
Det er et stort problem i dag som heter Arbeiderpartiet. Om det er aldri så mange stemmer og meninger i dette partiet, så er det en ledende krets av svært dyktige og målbevisste aktører i partiets apparat. For dem har det lite betydning , utover at det ses som en slags pedagogisk utfordring, hva folk i sin alminnelighet tenker og mener. Høyre og Arbeiderpartiet er begge «flaggskip» og har avgjørende innflytelse på alternative regjeringsplattformer, der de i viktige og avgjørende spørsmål står for samme politikk.
I Hurdalplattformen gjorde Senterpartiet innrømmelser i synet på EØS som straffer seg nå. Gir du lillefingeren….o.s.v. Spørsmålet jeg stiller meg er om SV og for den slags skyld Rødt passer bedre på sine lillefingre…
Det er lite sannsynlig at Arbeiderpartiet endrer kurs. Det er dessverre slik at selv den politikk som er et direkte svar på storkapitalistenes behov kan presenteres som visjonær og solidarisk med snedig tranmælistisk retorikk, og mange taper fokus. Møter partiet motstand, så settes søkelyset på form og ikke innhold gjennom ørkesløse metadebatter.
Jeg er mer bekymret for norsk selvstendighet, folkestyret og freden i Europa enn noen gang. En kunne ikke unngå å legge merke til utenriksministerens forsnakkelse, der hun pratet om Norge og «de andre» EU-landene. Klarer noen å ta tyren ved hornene? Dersom ikke høyresosialdemokratiets makt blir betydelig svekket, så vil Norge ende opp som EU-medlem, gjerne etter raske prosesser.
Ole Langeland
