Det synes som om mange her i landet må oppleve seg selv som deltakere i den kommende amerikanske valgkampen. Tiden må være inne til å minne om at vi ikke er noen delstat i USA. Tiden må være inne for oss som aldri har hatt noen spesiell drøm om USA til å fortelle at vi nettopp mangler denne drømmen.
Det er nemlig slik at de som er mest knyttet til den amerikanske drømmen er de som kappes om å fordømme den sittende presidenten. Det forekommer statistikk over antall løgner fra ham. Burde det ikke blinke en varsellampe når noen er så todimensjonale i sitt tankesett at de tror slikt kan bli gjenstand for kurver og diagrammer?
Er det ikke heller slik at den sittende presidenten slettes ikke er noe unntak, men heller en typisk uttrykk for amerikansk mentalitet? Han er brautende, skrytende og med et enormt JEG. Han kjenner dårlig til verden utenfor, ganske typisk. Han er en dårlig diplomat. Ganske typisk det også. Med sin oppførsel ute i verden har US-amerikanerne klart å skaffe seg bitre fiender. Iran er et godt eksempel.
Jeg hopper over å ramse opp alle de aggressive handlinger USA har foretatt seg mot andre land. Her kommer den sittende presidenten ikke spesielt dårlig ut. Han har i kontrast til sine verbale utbrudd vært relativt forsiktig med å trekke USA inn i nye konflikter. Vi kan tenke oss at alternativet fra 2016, Hillary Clinton, kunne ha vært en større fare for verdensfreden med hennes utpregede russerhat.
Hatet mot president Trump fra store deler av det det politiske sentrum med forgrening inn på den liberale venstreside er på mange måter et selvhat. Jeg tenker på den norske barnefilmen «Sjelens speil», der den onde stemor går i oppløsning når hun får se sin egen sjel i speilet. De får her en viss føling med hva USA egentlig er, og dermed også det de mer eller mindre stadig har vært villig til å dilte etter og la bli en del av sitt eget selvbilde.
Fra den andre siden av havet strømmer det på med kulturell dekadanse og kulturforsøpling. Det fortrenger vår egen kulturelle flora og hemmer vår egen skaperkraft. Det religiøse USA har også en negativ innflytelse og gjennom bl. a. pinsebevegelsen utsettes store grupper av kristne for en svermerisk og individualistisk utarting av kristendommen.
Den amerikanske frihetsforståelsen bygger på at den enkelte skal skape frihet for seg selv og kan gjerne trampe på andre så lenge det skjer innenfor lovens rammer. Den europeiske forståelsen er mer den at individet skaper sin frihet gjennom samfunnet, ikke som en motpol til det. På den måten bør amerikansk innflytelse ses på som et fremmedelement, et uønsket element, i vår verdensdel.
USA kan takkes for innsatsen mot Hitler. Men det er lenge siden . Nå får vi i Europa få en endelig slutt på den kalde krigen og normalisere forholdet mellom øst og vest. USAs rolle vil gjøre dette vanskelig og i verste fall skape alvorlige konflikter.
Jeg sier ikke at alt derfra er galt, men så pass mye at vi bør ha mindre med dette landet å gjøre. Ved det kommende valget er den kandidaten , som kunne ha skapt grunnleggende endringer, borte fra scenen. Valget til høsten kan gå sin gang. Det er lite spennende. Og det er ikke vårt valg i det hele tatt.
Ole Å. Langeland
