Få vil nekte for den betydning Oktoberrevolusjonen har hatt for verden. Nå er det 100 år siden. Da det var 50 år siden, klippet jeg ut et bilde av Lenin fra avisen og det fikk en sentral plass på veggen. Andre hadde ”Beatles”, jeg hadde Lenin. ”She loves you, ye, ye,ye”, gikk meg forbi.
Denne revolusjonen var begynnelsen til en epoke hvor sosialismen fikk et fotfeste i en stor del av verden og hvor det å være arbeider var stort. Det som skjedde omkring 1990 ble et veldig tilbakeslag. Det er et faktum at arbeiderklassen forholdt seg passiv til det å forsvare sin egen samfunnsordning.
Verdenskrigen var årsaken til revolusjonen. Hvis en ikke hadde fått en verdenskrig , med dens enorme lidelser, ville en heller kunne tenke seg at Russland ville flyte videre, like stille og rolig som elvene der borte, fra eneveldige forhold, via borgerlige reformer og til noe som kunne ligne en sosialstat, muligens sosialisme. Mensjevikene kunne bedre ha ledet dette, ikke bolsjevikene, altså reformister og ikke revolusjonære. Men høyresosialdemokratiet sviktet fredens sak og tapte sin moralske kapital. Jeg vil si at de gjorde det en gang for alle.
Det er faktisk mange som ser bolsjevismens seier i 1917 som en ulykke. Jeg er ikke enig, men tar slike holdninger på alvor. En må forstå at det var bolsjevikene i Russland og spartakistene i Tyskland som satte seg til motverge mot krigen og det kapitalistiske systemet som hadde ført til den. Er det ikke ganske forstålig at et system, som fører til ødeleggende verdenskrig, blir erstattet av noe annet?
Verdensbourgeoisen kunne vanskelig tåle at et revolusjonært parti tok makten i Russland. Det fulgte år med nådeløs kamp mot utenlandske intervensjonister og hvitegardister. Det var bolsjevikenes håp at deres revolusjon bare skulle bli en del av en større global revolusjon hvor den tyske arbeiderklasse hadde en viktig plass. Slik gikk det jo ikke.
Den isolerte stilling som Sovjetunionen fikk, måtte nødvendigvis få konsekvenser for hvordan landet utviklet seg. Folk som i utgangspunktet gjerne ville framstå som glødende revolusjonære, vendte seg mot revolusjonen i møtet med kjedelige realiteter.
Derfor har det alltid vært et innslag av skuffede sosialister i den antikommunistiske leir. Suksess-propaganda fra Sovjet har på mange måter virket kontraproduktivt. Det ble hele tiden benyttet i vest til å framstille en kulisse som en hånlig kunne kalle ”Arbeiderparadiset” . Den store velgjerning gikk ut på å gå løs på kulissen .
Veldig mye av angrepene på realsosialismen bygger på løgn, overdrivelser, fordreininger av fakta og er preget av å være ammunisjon i den kalde krigen. Realsosialismens historie har derfor krav på en mer nøktern og objektiv framstilling enn det som hittil har dominert hyllene i bibliotekene. Avdøde Hans I. Kleven har skrevet ganske omfattende, kritiske bøker, uten at disse har fått noen stor leserkrets. Dessverre preges Klevens bøker av en noe håpløs gorbatsjovistisk kanossagang.
Historien går ikke i en sirkel og den form som sosialismen fikk etter Oktoberevolusjonen vil ikke høre framtiden til. Men erfaringsgrunnlaget er overmåte viktig for utviklingen av nye modeller. De positive trekk ved realsosialismen må derfor fram i lyset.
Kapitalismen viser klart at den ikke greier å tilfredsstille folkenes materielle og kulturelle livsbehov. Den gjør at markedsmekanismen får utfolde seg spontant og planløst. Den virker slik at eiendom og makt samles på få hender mens mange synker hen i fattigdom og arbeidsløshet. Faren for en storkrig er en stående trussel og her er mye skremmende likt med 1914!
En overgang til sosialisme, tilpasset de ulike lands særlige forutsetninger, vil kunne vise seg å være svaret, ikke ut fra svermeriske revolusjonære vyer, men nøktern avveining av fordeler og bakdeler ved de ulike veivalg.
Høyresosialdemokratiet klarer å kombinere en kapitulasjon for den internasjonale storkapitalens dominans med rørende sosial retorikk, svulstige drømmer om en rettferdig verden konstruert på et kosmopolittisk overnasjonalt plan. Kommunistene klarte å befri seg fra den konstruerte tankegangen om en overnasjonalt styrt revolusjonær ledelse. Komintern ble nedlagt i 1943.
I årene etter Oktoberevolusjonen ble det tatt et oppgjør mot trotskismen og dens verdensrevolusjonære vye. Selv om Trotskij nok ble gjort til en enda større kjeltring enn han var, og hans medløpere dømt i en tid med manglende rettsnormer, så var den politiske grenseoppgangen etter min mening veldig viktig.
Revolusjon er i seg selv veldig negativt. Det er en følge av at problemer tårner seg opp og ikke kan løses på en skrittvis og mindre smertefull måte. Når revolusjoner likevel skjer, så er resultatene viktig å ta vare på; dyrkjøpte som de er.
Hva står igjen etter revolusjonen i Frankrike: giljotinen eller menneskerettigheter? Lignende spørsmål kan stilles om revolusjonen i 1917. Det kan gi interessante svar.
