Tiden går og tenkemåter endres . Som ungdom omkring 1970 ser en det klart. Det var skapt et verdensbilde i den kalde krigen hvor vi hadde den såkalte ”frie verden” på den ene siden og de såkalte ”diktaturene” på den andre. Amerikanernes napalmbombekrig i Vietnam gjorde at jeg aldri mer kunne tro på dette verdensbildet.
I en hektisk ungdomsperiode var jeg aktivt med i AUF. Omkring 1971 var det en kampanje i Arbeiderpartiet og LO under betegnelsen ”Demokrati i hverdagen”. Reiulf Steens ville hindre radikalisering av ungdommen. Men kampanjen var rettet mot alle og skulle samle opp ideer om en omfattende demokratisering. Det endte da også opp med et program i den retning.
Men så kom EEC-striden. Vi i AUF kunne ikke forstå at Romatraktaten og kapitalens fire friheter hadde noe til felles med demokratiet i hverdagen. De fleste ble engasjert i motstanden på forskjellige måter.
Da jeg i partimiljøet forsøkte å reise saken, hette det alltid: ”Vi kan ikke mene noe om dette. Vi må vente på forhandlingsresultatet”. Det kom i januar 1972. Snaue tre måneder senere vedtok Gjøvik-landsmøtet et ja-standpunkt.
Så kan en si at Einar Gerhardsen mildnet motsetningene med sine uttalelser, der han på den ene siden var for norsk medlemskap , men på den andre siden ønsket å holde det store mindretallet i partiet innenfor bevegelsen.
Det bør ses på to vis: For det første betød det mye for nei-seieren i 1972 det utspill han med sin autoritet kom med. Men på den andre siden bygget det på en holdning til politikk som må bli veldig gal. Og den holdningen sier at et parti, en bevegelse er viktigere enn alt; være seg arbeiderklassens interesser, folkets interesser og hele nasjonens framtid!
Vi demonstrerte mot EEC på 1. mai i Vennesla. På det tidspunktet var jeg leder for lokallaget i AUF. Jeg ble noe senere sterkt kritisert av en av sønnene til partiets fremste veteran i kommunen som klaget over at faren hadde blitt dypt såra over spliden. Han hadde sine erfaringer fra 1920-tallets interne oppgjør.
Selv om jeg brøt med Arbeiderpartiet, så er det en livsvarig prosess å bryte fullstendig mentalt med dette partiet. Det følelsesmessige henger etter i forhold til den bevisste tanke som sier at dette partiet ikke kan styrke folkestyret.
Evnen til å sitte stille når store og viktige spørsmål står på dagsorden og la stormene rase forbi, evnen til å bortlede oppmerksomheten fra det som er viktig er sosialdemokratiets kjennetegn. De grunnleggende kapitalistiske maktsystemer utfordres ikke, men forsterkes og bevares. Derimot fremmes det superradikale reformer som ødelegger tradisjonell kulturforståelse med stor gjennomslagskraft . Familiepolitikken løsrives fra det naturlige kjønnspolare og biologiske prinsipp. Det såkalt ”politisk korrekte” kommer i motstrid til alt min mor og far lærte meg. Det som for ganske kort tid siden var selvfølgelig sannhet blir i dag stemplet som den verste fordom!
Arbeiderpartiet vil gjerne fremstå som et bilde av grundighet og demokrati. Men når viktige spørsmål skal avgjøres er det heller opp-pisking av følelser og hastverk som råder grunnen. Boka ”Ut av kurs” av Johanne Åmlid om landsmøtet i 1949 er lærerik lesning.
For en arbeider er Arbeiderpartiet et bedre parti enn Høyre fordi de umiddelbare sosiale interesser blir vektlagt. Hvis ikke Arbeiderpartiet gjorde det, ville det svekke sitt velgergrunnlag. Men sosialdemokratiet er og blir et redskap for den internasjonale storkapitalismen og står for en kurs hvor disse skal få befeste sin makt gjennom ulike overnasjonale tvangstrøyer som TISA, TTIP og selvsagt EU- systemet som vi bindes til gjennom EØS. Bindingen til NATO og ”out of area”-politikken, som er i ferd med å forsterke konfliktbilder og som truer verdensfreden, må nevnes.
Jeg skrev flere innlegg her i avisen til støtte for det rød-grønne regjeringsalternativet før valget i 2013. Jeg mener jeg gjorde feil.. Det er mange ting som en kan ha til felles med Arbeiderpartiet. Men det som skiller veier tyngre.
Det er for min del utelukket å stemme på dette partiet neste år. Et parti som forplikter seg som støtteparti uten en klar og eksplisitt definert holdning mot den gjeldende NATO-politikk og uten krav til at EØS-tilpassingen til enhver tid skal kunne være gjenstand for grundig gjennomgang, er det heller ikke verd å stemme på. I slike prosesser er det som IKKE sies like viktig å legge merke til som det som vil stå på et papir.
Det gjelder å få de avgjørende spørsmål opp på dagsorden. Så lenge Arbeiderpartiet har det grunnleggende kosmopolittiske og storkapitalistiske grunnlaget som i dag, kombinert med stor velgeroppslutning, vil det ikke finnes noe reelt alternativ til en høyrekurs. Det er ikke annet å si enn at det er et betydelig dilemma som dagens partikonstellasjoner synes å være uegnet til å løse.
Ole Langeland
(Innlegget ble sendt Fædrelandsvennen. Det ble der trykket i forkortet versjon 24. august 2016)
