Ja, jeg kaller det fundamentalisme den holdning som Jon Wessel Aas står for (se hans artikkel 28/6).  Det er en meningsfull og fullstendig riktig sak å arbeide for at Norge skal  videreutvikle seg som en rettsstat med juridisk likehandling av enkeltmenneskene. Men en fundamentalistisk  og ytterliggående forståelse vil komme til å undergrave den. Dersom en  f. eks. i en straffesak lar selv den hypotetiske tvil komme den tiltalte til gode, da blir det nok vanskelig å få buret inn kjeltringer. De vil ikke kunne dømmes fordi det alltid vil finnes et påskudd for å slippe dem fri.  Og når kjeltringen regjerer, så er ikke rettsikkerhet noe annet enn en hyklerisk besvergelse. Et paradis for Fanden blir et helvete for alle.

Nå har den tiltalte i 22/7-saken helt fra begynnelsen av saken betegnet seg som en publisist.  Han har onde planer. Han ønsker å spre sitt fascistiske budskap fra sin fengselscelle. Det må vi bare regne med. Noe anger er ikke å spore.

De restriksjoner som han får i forhold til korrespondanse og besøk, det begrunnes i med sikkerhetshensyn. Her kan det være forskjellige fortolkninger. En snever fortolkning kan være at et brev til en venn eller en slektning med ønske om en fil innbakt i en kake, blir en sikkerhetstrussel. Men det som burde være en bredere forståelse, er at denne personen kan true oss alle  dersom han klarer å påvirke likesinnede eller andre svake sjeler i en retning han ser seg tjent med.

Det gjør seg gjeldende en veldig myte i et land som vårt. Jeg vil kalle den for ”troll- i- sol”-myten. Den bygger på folkeeventyret som sier at et troll sprekker dersom det kommer ut i sola. En kan si det mer prosaisk: Når et negativt fenomen blir eksponert, så  vil  dets realitetsinnhold øyeblikkelig svekkes.

Eller når f. eks. 22/7-forbryteren så klart som han kan, har avslørt seg,  så blir han egentlig ufarlig? Nei, han blir ikke det.

Skal det i rettsikkerhetens navn, i likebehandlingens navn, være slik at denne ytterst onde og farlige forbryteren, eller gale mannen (vi får se hva retten mener han er), skal få anledning til å gjøre ytterligere skade gjennom å drive nettbygging fra cella eller sykesenga  si?

Han har gjort skade nok. La han ikke få gjøre enda mer!

(Dette ble sendt til Klassekampen, men ble av avisredaksjonen ikke prioritert for trykking)

Den langvarige rettsaken i Oslo har den tiltalte utnyttet til å spre sitt budskap og sine holdninger. De fleste vil bare bli mer sjokkert, men et mindretall vil la seg påvirke. Rettsaken har vært verdig  i sin helhet. Men jeg synes ikke at forsvarerne har spillt en riktig rolle.

Etter min mening må forsvarerne i en straffesak forsvare den tiltaltes objektive interesser og gjøre det ut fra sin rettsforståelse. I stedet har forsvarerne tatt utgangspunkt i tiltaltes absurde og kriminelle premisser, selvsagt ikke ved å forsvare hans handlinger, men premissene som lå til grunn for dem ut fra hans egen tankeverden.

Hvor uholdbart dette er, det viste seg jo under sluttføringen av prosedyren i dag (22. juni) hvor advokat Lippestad ba om at han måtte dømmes på mildeste måte, uten at han har underbygget dette med argumenter som kunne peke i retning av formildende forhold. Men så retter han det hele opp etter forespørsel fra dommer og påstår, som han opprinnelig hadde sagt han ville gjøre, frifinnelse.

Advokat Lippestad vet jo at en slik påstand er fullstendig absurd og alle forstår at han forstår det. Men hva er egentlig vitsen med å sluttføre prosedyren med en absurd påstand?

Jeg kan vanskelig se noe verdi i en slik fingerspissfølsom attityde i forhold til tiltaltes egne meninger, at det er en forsvarers plikt å ha en slik innfallsvinkel til sitt arbeid. Det er jo ikke den tiltaltes handlinger som skal forsvares, men hans person.