Audun Lysbakken vil ikke lenger kalle seg marxist. I og for seg har det ingen verdi å kalle seg det. Veldig mange har satt den merkelappen på seg selv eller andre uten å ha det minste peiling på hva Karl Marx skrev.

En som har studert Karl Marx ganske inngående, Jørgen Sandemose, har i boka si «Kritikk av globaliseringsteorien» konsekvent avvist å bruke ordet «marxist».

Og Karl Marx skrev ganske mye. Det viktigste verket «Kapitalen» er tung lesning. Har for egen del lest mye av den første boka. Men heller ikke jeg kaller meg for marxist lenger bl. a. fordi min ontologiske forståelse, filosofiske måte å tenke på, ligger nær opp til Hegels tenkning, d.v.s. den klassiske tyske idealismen, slik den ble utformet for ca 200 år siden.

Men Lysbakkens avskriving av marxismen preges av opportunisme. Den skjer i forbindelse med SVs valgnederlag og i forbindelse med at han lanseres som SVs kommende leder.

Her bør en minne om at den høyresosialdemokratiske ledelsen i Arbeiderpartiet, slike som Gerhardsen og Torp, i sin ungdom var preget av radikalistiske og rent pasifistiske utkjør, mens de etter krigen kastet seg i hendene på den anglo-amerikanske imperialismen.

Mye av arbeiderbevegelsens historie er preget av ytterliggående radikalistisk frasemakeri, oppgivelse av dette og en «stø» kurs til høyre.

Marxismen er et veldig viktig analyseredskap for å forstå dagens kapitalistiske virkelighet. En behøver slettest ikke kalle seg «marxist» for å forstå dette. Men den situasjonen som Lysbakken velger for å slutte å kalle seg «marxist» vitner om en opportunistisk mentalitet, eller i hvertfall en overfladisk omgang med begreper.

Det er grunn til å spørre: Hva mente egentlig Lysbakken med å kalle seg «marxist». Hva gjør at han ikke lenger nå vil kalle seg det?