Jens Stoltenberg forsøkte nok å få «noen til å snakke sammen». Men han har likevel en god demokratisk realitetssans og ser begrensningen i dette.  Da forsøket på å unngå et veto ikke fikk oppslutning, så stillte han seg bak vedtaket  som er en utvetydig reservasjon mot direktivet. Det bør han få honnør for!

Men virkeligheten er at den måten som dette fungerer på med stadig innføring av direktiver som en enten må godta eller forkaste, eller aller nådigst på husmannsvis forhandle om, dette er i bunn og grunn noe som har lite med folkestyre å gjøre.

Nasjonalstaten trenger en rennesanse ut fra et demokratisk prinsipp,  at folkets vilje skal prege politikken gjennom politiske vedtak. Alternativet er en virkelighet der det først og fremst er den juridiske fortolkning som teller, og det blir ikke demokrati.

Men denne renesansen for nasjonalstaten må ikke arte seg som nasjonalisme . Det er grunn til å advare mot gjenoppliving av fortidens krigsånd. Derfor er det ikke all motstand mot EU ute i Europa som danner et fremtidsrettet alternativ, men kan arte seg som en farlig tilbakevending til fortiden. Det ser vi tendenser til i Ungarn hvor en slags Stor-Ungarn-visjon gjør seg gjeldende.

Men den norske Nei til EU-bevegelsen er ikke en del av slike blindspor. Den bygger på solid demokratisk tradisjon. En kan forsåvidt si at denne bevegelsen kan være en inspirasjon til krefter innenfor EU som vil vekk fra en markedsliberalistisk og byråkratisk modell og i stedet utvikle et Europa hvor innbyggerne er deltakere og ikke tilskuere til de poltiske prosesser.