Den kommunistiske bevegelsen bygger på marxismen-leninismen som igjen bygger på dialektisk materialisme og følgelig også ateisme. Den kommunistiske bevegelsen har alltid gått ut fra at religionsspørsmålet i forhold til samfunnet er et privat anliggende. I forhold til den kommunistiske bevegelsen, kan det ikke sees som fullt så enkelt.
Når jeg i dag avviser ateismen, erkjenner jeg at det er et problematisk teoretisk problem i forhold til den bevegelse jeg fortsatt støtter. Jeg vil i denne artikkelen både begrunne dette synet og samtidig peke ut en veg for den kommunistiske bevegelsen i forhold til religionsspørsmålet.
Karl Marx og Friedrich Engels var hegelianere. De førte Hegels idealistiske dialektikk over til en materialistisk dialektikk. Denne viderføringen var på dette tidspunkt nødvendig for å kunne utvikle en forståelse av sammenhengen mellom tenkningens utvikling og produksjonsforholdenes utvikling.
Den dialektiske prosess ligger åpenbart foran oss i historie og samtid i det at vi ser hvordan alt forandrer seg både i tenkning og i den materielle virkelighet.
Både den objektive idealismen og den marxistiske materialismen har veldig mye til felles. Begge går ut fra den innstilling at den ytre virkelighet er virkeligheten. Våre tanker og sanseinntrykk er avbildninger av den virkelighet og altså ikke selve virkeligheten. Når det sies om folk som er uenige at "de lever i hver sin verden", så er dette selvsagt ikke sant.
Lenins kritikk av emperiokritismen er en kritikk av nettopp den subjektive idealismen som setter selve sanseinntrykket foran den objektive virkelighet.
Både den objektive idealismen og den materialistiske posisjon ser på ånd og materie som realiteteter som inngår i en samlet realitet, en samlet virkelighet – og er derfor monistisk. Den dualistiske forestilling om at ånd og materie er to adskilte dimensjoner blir altså avvist.
Så gjenstår selve divergensen i all sin enkelthet i spørsmålet: Er materien oppstått som en utskillelse fra ånden og dermed i sitt egentlige opphav åndelig, eller er det motsatt: at det åndelige er et produkt av utviklingen av en høyere, organisk, materie? Materialismens standpunkt er naturligvis det siste, uten en hjerne ingen tanker. Det kan virke innlysende – men det er ikke nødvendig vis det!
Den egentlige sannhet om disse spørsmål er ikke helt opp i dagen. Her taes et standpunkt – man erkjenner den ene forståelsen eller den andre fordi begge forståelsen logisk utelukker hverandre. Men da må en også møte det problemet at en ikke kan sette likhetstegn mellom et standpunkt og selve virkeligheten fordi virkeligheten eksisterer uavhengig av det subjektive standpunkt. Det subjektive standpunkt er en komplisert avbildning av en ytre virkelighet, men ikke selve denne virkelighet.
Det materialistiske standpunkt kan, dersom det forståes mekanisk, føre til betydelige vrangforestillinger.
Det finnes "ekte" marxister som avviser betydningen av et kommunistisk parti fordi de mener at bevisstheten vil forme seg selv i den materielle produksjonssfære, altså et økonomistisk standpunkt som bygger på at streiker og annen umiddelbar klassekamp mellom arbeidere og kapitalister vil føre til kommunistisk bevissthet.
Lenin og Stalin lærte oss at bevisstheten må tilføres utenfra, at den ikke oppstår spontant. Verken Lenin eller Stalin var objektive idealister. De var erklærte materialister og avviste bare en vulgær fortolkning av materialismen.
Spørsmålet blir likevel: Hva skal vi i dag med materialismen i det hele tatt? Og her vil jeg nevne at vi i vår tidsalder ser at kampen i verden mer enn noen gang er en kamp mellom ideer og tankestrukturer. Klassekampen er der i all sin realitet, men kampen mellom klassene slik den fremkommer som en umiddelbar sosial kamp er bare en del av virkeligheten, den fyller ikke hele virkeligheten.
Vi bør også se historien som en prosess hvor tilværelsen stadig sterkere fylles med bevissthet. Den progressive bevegelse, og framforalt kommunistenes virksomhet fører til det.
Vi tenker oss at produktivkreftene utvikles og fører til endring av produksjonsforholdene og videre til endring av den måten vi tenker på. Men vi må også tenke den motsatte veien – at produktivkreftene utvikles som følge av en åndelig utvikling. Alle teknologiske framskritt "oppstår" ikke bare, det ligger tenkning bak like mye som praksis med prøving og feiling. Og denne tenkningen har sin rot utenfor den materielle sfære, kjennskap til rene abstrakte forhold.
For å illustrere svakheten ved vår tenkemåte, vil jeg beskrive en situasjon, en tenkt situasjon, som aldri har funnet sted. Vi tenker oss Rjukan for ca 100 år siden. En masse arbeidsfolk er samlet nede i dalen. Kristian Birkeland og Sam Eyde stiller seg opp på ei lita hestekjerre og en av dem holder denne talen: "Dere ser at det her oppe i dalen er en foss, dere kjenner luften dere puster i, dere ser at det finnes massevis av fjell og stein. Så har dere den egne skaperkraft. Her har jeg en masse tegninger av hva jeg kunne tenke å skape. Hva gjør jeg med disse? Jeg kaster dem i elva! Jeg har nettopp lest Karl Marx og stoler nå kun på en ting: deres skaperkraft, at dere setter produktivkreftene i sving. Dere trenger ikke noe annet! Kommer tilbake om tre år for å se på framskrittene… Adjø!"
I stedet for å se at alt har sitt grunnlag i det materielle, er det mer fruktbart å se virkeligheten som et samspill mellom åndelige og materielle forhold der faktisk det åndelige er det førende aspekt, bevisstheten – ikke den døde materie.
I hvert fall som en arbeidshypotese bør vi vende tilbake til Hegel og vektlegge det åndelige aspekt ved virkeligheten på en annen måte for å være rustet til den idekamp som skjer.
Derfor finner jeg det som fruktbart å tro på en Gud, en absolutt ide, hva det nå enn kalles som utgangspunkt for virkeligheten. Historiens gang, historiens idemessige kamper, de progressive kreftenes fremadskridelse, arbeiderklassens bevisstgjøring og innflytelse – alt dette fører oss nærmere Gud! Hvis Gud skulle være alene om bevisstheten, sitte med den for seg selv, ville han forbli ensom i tilværelsen. Han vil videre! Han vil at bevissthet skal oppstå utenom ham selv i sitt skaperverk, men ikke som en ren kopiering av seg selv.
Religionene er fantastiske avbildninger og forestillinger av virkeligheten, men ikke virkeligheten selv. Det er fragmenter av bevissthet, men ikke selve bevisstheten. Det er også til trøst og hjelp for millionmassene i deres daglige strev. Derfor er det ikke noe vits i å angripe religionene i seg selv, men kun angripe misbruket av religionene fra de reaksjonære.
I stedet for å angripe religionen i seg selv, burde vi peke på at utvikling av bevissthet, av tenkning, videreføring av historien til nye stadier og nivåer må være en sann imøtekommelse av Gud. Vi bør si til de kristne at det er en plikt for mennesket å tenke, ikke bare å tro.
Hva er mørkets makter? En djevel? En Satan? Nei , det kan ikke være slik. Dersom Gud er den høyeste bevissthet, kan en spørre hva er det motsatte? Svaret måtte bli den totale bevisstløshet. Men den totale bevisstløshet kan ikke være noe i det hele tatt.
Kampen mot mørkets makter er derfor en kamp for å fylle tilværelsen med bevissthet og å fortrenge ubevisstheten.
Kampen mot mørkets makt, er en kamp som ikke foregår langs en rett stigende linje. Historiens viser klare tilbakefall til et åndelig mørke, ja til og med et valg av bevisstløshet framfor bevissthet som rettesnor for tilværelsen. Fascistene og da særlig Hitler-fascistene hadde den holdning at mennesket skulle leve ut seg selv som rene driftsvesener. Selv om fascistene betonte den sosiale disiplin, var denne underordnet under dyrisk drift som overordnet rettesnor – altså en opp-ned visjon av sivilisasjonen – en flukt bort fra sivilisasjonen.
Den kommunistiske bevegelsen sin analyse av fascismen bygget på det økonomiske perspektiv, at fascismen er monopolborgerskapets direkte klassediktatur over folket. Selv om denne analysen i og for seg er riktig, mangler det en forståelse av fascismen som en åndelig, mental realitet, der kjernen må sees som en aktiv fornektelse av menneskets særlige karakter som bevissthetsskaper.
Selv om ikke historien gjentar seg, så går bevisstløshetsdyrkelsen igjen i ulike former. Religion er en del av dette, men bare gjennom misbruk. Troen på Gud er i seg selv ikke bevisstløshet. Derfor er det nødvendig å overvinne den nedlatende holdning til religion som finnes i den kommunistiske bevegelsen.
Ateismen har ofte ikke vært annet enn en link til dekadanse, kulturradikalisme og individualisme. Den har aldri vært noe brukbart "byggemateriale" i det sosialistiske byggverk. Når krisene er der, går vi til prestene og godsnakker med dem. Bedre å tenke strategisk – og ikke bare taktisk i denne sammenheng….
Ole Langeland
(innlegget er sendt til avisa Friheten)
