(Jeg gjengir her en kronikk jeg hadde på trykk i Fædrelandsvennen 17. oktober 2011.)
Et foretak med det noe ”new age” og datainspirerte navnet ”Karmakosmetix//:ordskifte” hadde en offentlig sceanse i byen 6. oktober omkring temaet ”Vår fragmenterte virkelighet. Snakker vi samme språk?”
Temaet interesser meg, men jeg må si at i offentlige debatter møter en nettopp den
vanskelighet som skyldes ikke bare forskjellig ”språk”, men at begrepsbruken er forskjellig .
Skal en sette en fellesnevner på panelet, som bestod av Elise Seip Tønnessen, Eivind Ljøstad og Øystein Lønn, så må det være at det er personligheter som tar den borgerlige samtid og grunnleggende verdiforståelser for gitt. En diskusjon om å endre denne
virkelighet blir dermed ikke lett, selv om en altså fristes til å komme med innspill fra yttersiden.
Fragmentering bør kunne forstås på to måter: Det kan bety at i samfunnet vårt løsrives det enkelte individ fra sine sosiale bånd til familie, klasse eller stand, til eget land og til den ytre sosiale sammenheng i det hele tatt.
Men det kan også forstås som en fragmentering av selve individet der det aldri blir seg selv, men lever i en vekslende situasjonsbestemt refleksjon av vekslende episoder, som livet stadig består av fra minutt til minutt. Her opplever individet en mulighet til valg på
spontant grunnlag, mens det i virkeligheten er omstendighetenes lydige tjener.
Vi kan tenke oss at samme individ i løpet av kort tid opplever to forskjellige situasjoner: I den ene er det tilstede på et allmøte på sin arbeidsplass der innskrenkning og nedleggelsestrussel er dagsorden. Individet tenderer til å møte denne trussel med en kollektiv, fagforeningsbasert attityde.
I neste situasjon er det kjøp av en tjeneste for å få reparert en vannskade inne på et
kjøkken. Individet tenker i et kundeperspektiv og søker mot det som er billigst og best og velger kanskje tilslutt noe som betyr underbetaling av arbeidskraften.
Carl I. Hagen og hans parti har i årevis nettopp dyrket ”kundeperspektivet” og allmenngjort dette til enhver situasjon. Selve det samfunnet, den staten vi lever i , har
ikke noe egenverdi utover det å være en butikk der vi skal kunne hente ut
tjenester på gunstigste måte.
Men denne undergravingen av den sosiale bevissthet har lange
røtter. Disse røttene strekker seg imidlertid ikke ned i evigheten, men bør kunne sies å gå tilbake til den amerikanske og franske revolusjon i siste halvdel av 1700-tallet.
Den amerikanske revolusjonen knesatte myten om at individene er ”født frie” og det ble utformet en konstitusjon basert på denne borgerlige individualismen der samfunnet bare er en kontrakt mellom ”frie” individer. Den dag i dag er det rett og slett nærmest opplest og vedtatt at disse verdier er noe evig og uforanderlig.
Den franske revolusjonen knesatte borgerlige verdier i vår verdensdel og vårt borgerlige tankesett har sine røtter derfra.
Hvis vi tillater oss et slags tenkt perspektiv, et kontrafaktisk perspektiv, der vi ser vår egen virkelighet fra en arkeologs synspunkt noen hundre år fram i tid, da vil jeg mene at vi ville se at vi levde i avslutningen av den franske revolusjonens periode, i en tid hvor den borgerlige frihetskultus og dyrkingen av individets påståtte frihet og uavhengighet av alt og alle var i ferd med å nå sitt høydepunkt.
Den økonomiske modellen for frihetskultusen er kapitalismen. Den har skapt ikke bare ufrihet, men ufattelige tragedier, dype konflikter og ikke minst kriger. Karl Marx analyserte dette systemet på en måte som ingen bevisst tenkning kommer utenom.
Karl Marx sin mangel var at han mente at de ubevisst materielle produktivkreftene, var motoren i all utvikling. Dette var utgangspunktet for ”basis”, mens ”overbygningen”, hvor tenkning og ideologi hører hjemme, var en følge av det førstnevnte. I vår tid blir hans skille mellom ”overbygning” og ”basis” veldig lite nyttig. Produksjonen av
computere er en del av ”basis”, en del av produktivkreftenes utvikling. Men straks en slik gjenstand er pakket ut, trer den inn i ”overbygningen” og blir en del av det som har med tanke og ide å gjøre.
Karl Marx snudde tenkeren Hegels virkelighetsforståelse oppned, den objektive dialektiske idealismen, og gjorde den om til dialektisk materialisme. Vi bør i dag, hvor datateknologien revolusjonerer all tankeutvikling, kunne se at denne snuoperasjonen fører til at marxismen blir et utilstrekkelig verktøy i forståelse og forandring av virkeligheten.
Det som gikk forut for revolusjonene på slutten av 1700-tallet, var føydalismen, slik den fikk sitt mest avanserte uttrykk gjennom eneveldet. Her til lands forbinder vi denne perioden med danske konger som regjerte på ”Guds nåde” selv om de kunne være lite dugelige og til og med sinnsyke. Det vi bør huske på er den positive siden ved dette systemet. Det var et system hvor individet skulle ha en tiltenkt plass og være en del av en helhet.
En bør merke seg at da ”Solkongen” i Frankrike bygget sitt Versailles, så var ikke hensikten at en overklasse skulle være der i sus og dus. Det var et symbol på staten, på
fellesskapet, som alle og enhver skulle kunne komme og ta del i.
Det som trengs nå, er at en søker tilbake til føydalismens rasjonelle kjerne, og finner dens verdier , ved at de despotiske og primitive fremtredelsesformer fjernes.
Det som trengs nå er at den borgerlige individualismen fases ut slik at mennesket kan overvinne sin fragmentering mot samfunnet og seg selv . Det innebærer at individet bevisst og fullstendig frivillig innser at det er en del av en helhet og ikke løsrevet fra den.
Dagens dype finansielle krise i Europa setter hele det kapitalistiske systemet på en prøve som ikke i lengden vil kunne bestås. Et levedyktig alternativ vil imidlertid ikke
kunne realiseres uten bevisstgjorte og sosialt disiplinerte samfunnsmedlemmer .
Derfor må framtidas ”mantra” bli å stille krav til individet, ikke å løpe etter det med løfter om rettigheter og goder.
