Forfatter: Ole Ånon Langeland

Vietnam, Afghanistan, Irak, Syria, Ukraina…Det bør være interessant å vite hvem som blir den neste på listen over over land der «fred på amerikansk vis» skal opprettes. For den amerikanske økonomi er det livsviktig å utvikle konflikter på forskjellige steder av planeten. Bare ikke på amerikansk grunn.

Nå presser NATO faktisk Kiev til en voldelig løsning av konflikten. Alliansen har lagt kursen mot en opplading av Ukrainas militære potensial. Ekspertene er enig om at Ukraina bare er en marionett i motsetningsforholdet mellom USA og Russland. Billedlig talt er USA villig til å sloss til siste ukrainer mot Russland. For å gjennomføre sitt mål benytter ikke bare USA seg av Ukraina.Hele Europa lider nå under de sanksjoner som settes inn.På denne bakgrunn blir forholdet de europeiske landene har til Russland dårligere, og dette til fordel for USAs ambisjoner. I det hele tatt forsøker USA å befeste sin innflytelse i verden.

Også når det skjer under påskudd av å bekjempe terrorisme mener den stedfortredende direktør for USA og Kanada-instituttet i det russiske akademi:
» En slik innflytelse og for alt en slik metode til å oppnå innflytelse har det ikke vært under hele den kalde krigens historie», mener eksperten. «Heller ikke i den post-sovjetiske perioden. Gjennom gunstige omstendigheter oppstod også Ukraina-krisen, de folkene som passet for å hisse opp proteststemninger dukket opp, også en krig og en malaysisk Boing…Utenriksminister Sergei Lavrov erklærte at Vesten har satt seg det målet å få Russland ut av likevekt. Tross dette er Russland interessert i en dialog for å håndtere krisen i Ukraina.USA synes ikke interessert.»

Den fiendtlige holdningen overfor Russland har lenge samlet seg opp, mener eksperten. Og det har ikke så mye med Snowdon eller Magnetski-listen å gjøre, som mange formoder. Amerikanerne er redd for en styrking av dagens Russland .Derfor er det USAs mål å svekke Russland. Midlet er Europa og Ukraina.Når det går på amerikanernes egne nasjonale interesser, er ikke Europa noe verd.

Amerika skaper angst mot Russland hos europeerne som tvinger EU til å høyne militærutgiftene og iverksette sanksjoner. Alt dette heter atlantisk solidaritet, en idé som USA nører opp i sin egen interesse. Og alt dette rettes mot Russland fordi Russlands uavhengige posisjon ikke passer Washington. Amerikanerne og forfatteren Dmitri Misjelev mener at denne konfrontasjonen har sine røtter i den anglosaksiske ideologi. I sitt strev etter verdensherredømme skyr amerikanerne ingen midler, millioner av uskyldige offer, ødelagte byer og hele land.

ved å blande seg inn i indre konflikter i land som befinner seg langt fra USA spiller Det hvite hus en rolle som dommer i konfliktene, enten det nå er gjennom diplomati, luftangrep eller sanksjoner. Og USAs påskudd er alltid hovedsaklig at det er en anledning til fredelig ordning eller bekjempelse av terrorisme. Kort sagt forsøker de angivelig å hjelpe alle og over alt. Men alle vet godt hvor denne veien brolagt med gode hensikter fører hen…

Fra «Stimme Russlands» (egen oversettelse)

http://german.ruvr.ru/2014_09_19/Warum-braucht-Amerika-die-Ukraine-4593/

http://german.ruvr.ru/2014_09_19/Warum-braucht-Amerika-die-Ukraine-4593/

Den israelske krigføringen på Gaza rammer den palestinske befolkning på en forferdelig måte. Det er på alle vis naturlig at en blir opprørt. Den blodige virkelighet kan ikke underslås  og ingen kan forvente at mediafolk skal gå med munnkurv.

Hvis en skal få slutt på krigshandlinger som dette, og videre få til en varig fred, bør en forstå at et  enkelt rop om rettferdighet  fører ingensteds hen. De virkelige politiske og militære maktforhold og interesser må være utgangspunktet for enhver løsningsorientert  bestrebelse.

Hamas ofrer eget folks liv og sikkerhet for å nå et mål som er utenfor enhver politisk og militær rekkevidde. Denne politikken   blir et motstykke til regjerende høyrekrefter i Israel som har  stadig konfrontasjon som sitt maktgrunnlag. Disse har på sin side makt og mulighet til å gjøre det meste.

Hamas er ei grein av den  sekteriske  ekstremisme som allerede har gjort Syria til en slagmark, som splitter og ødelegger Irak og som til og med truer vårt eget land.

Jihadmentaliteten må rykkes opp med røttene før det i det hele tatt er mulig å komme et skritt videre i retning normale forhold. Den urgamle konflikten mellom sjia og sunni  har en større destruktiv kraft enn konflikten omkring Israel. Fra Saudi-Arabia strømmer de finansielle midlene som  ekstremistene trenger.

Det palestinske folkets materielle, politiske og kulturelle interesser må ivaretas samtidig som Israel eksistens som et nasjonalhjem for jøder garanteres på en troverdig måte. Om løsningen skjer innenfor en  eller to stater  bør i og for seg være et sekundært spørsmål.

Ole Langeland

En får  vite gjennom utenlandske media at general Jaruzelski er  død og ble bisatt  fredag 30. mai; ikke uten at antikommunister på en uverdig måte greide å sjikanere seremonien.

Jeg møtte Jaruzelski i forbindelse med et partibesøk i Polen på den tiden han innførte en mild unntakstilstand for å redde landet fra store ulykker. Det var  et klokt menneske som ga et sterkt og positivt inntrykk; beskjeden, nøktern , hjertevarm og konsekvensorientert. Hans visjon var en fornyet sosialisme og den visjonen har framtida for seg om det ikke synes slik i øyeblikket.

Det er et ordtak som heter: ”Støtt skal nordmenn vere med når Noregs merke hoggast ned”. En må si det samme om arbeiderklassen: Støtt skal arbeidere være med når røde faner skal rives ned. Den rollen Polen har spilt med denne ”Solidaritét”-bevegelsen i spissen i å ødelegge sosialismen, forteller at det trengs et oppgjør innenfor venstresiden og arbeiderbevegelsen mot all destruktiv liberalisme.

Om denne Lech Walesa kunne Jaruzelski fortelle oss at han var en merkelig mann som han ikke riktig ble klok på. Han kunne skryte overfor Jaruzelski at han ikke hadde lest en eneste bok i sitt lange liv! Virkelig noe å være ”stolt” over, får en si… Slike ledere er det altså at arbeiderklassen rett som det er velger seg.

Som tilhørende en adelsfamilie hadde Jaruzelski fått gjennomgå mye vondt under deportasjon til et fjellområde i det asiatiske Russland. Hans bruk av solbriller var en følge av skader på øynene på grunn av det skarpe sollyset der. Men det var et menneske som forstod at sosialismen som sådan ikke burde diskrediteres på grunn av feil og overgrep begått i en periode. Han sloss for en sosialistisk framtid, men stilte seg lojalt og ansvarsfullt til tjeneste når flertallet ønsket en annen kurs.

Selv om Jaruzelski er blitt kritisert og forsøkt rettslig forfulgt på grunn av ulike hendelser, så har han oppnådd en stor grad av anerkjennelse ved sin bortgang. Den polske presidenten Bronislaw Komorowski  sa i sin minnetale at  han fortjente respekt selv om han politisk var omstridt. Tidligere president Aleksander Kwasniewski  så på ham som en politiker som under den vanskeligste krisen tok ansvar for staten og valgte det minste ondet ut fra dyp overbevisning.

En stor polsk adelsmann er død.  Jeg vil ikke nøle med å si at jeg ser på ham som et forbilde.

Ole Langeland

Ved det kommende månedskifte er det 100 år siden 1. verdenskrig brøt ut. Den krigen ble en årsak også til den neste.  Det er  vanlige normale aktører som gjør fatale feil som skaper krig.

Attentatet i Sarajevo tillegges stor betydning. Det ble ikke nevnt i alle de store avisene den gang. De diplomatiske forviklingene gikk stille for seg  til soldatene gikk om bord i togene .

Det som kunne forhindret krigen var sosialdemokratiet og arbeiderbevegelsen. Det manglet ikke på store demonstrasjonstog og høytidelige proklamasjoner mot krigen. Men foran det avgjørende møtet i den tyske riksdagen skrev journalisten Friedrich Stampfer disse ord som gikk i hele den sosialdemokratiske pressen:

«De fedrelandsløse kamerater vil oppfylle sin plikt og ikke på noe vis la seg overgå av patriotene. Vår fraksjon (i riksdagen) står ved spørsmålet om å tillate krigskreditter foran en fryktelig ansvarsfull avgjørelse som ikke må bli vanskeliggjort gjennom noen diskusjoner.»

Det var dette som fikk gjennomslag og en kan også nevne en situasjon hvor en journalist spør rikskansler Bethmann Hollweg hvorfor han hadde  slik hastverk og svaret var :”Ellers får jeg ikke sosialdemokratene med!”

I det avgjørende øyeblikket sviktet de høyresosialdemokratiske ledere sin sak og var med på å skape en myte om at Tyskland stod foran en påtvungen forsvarskamp . Det førte da til full oppslutning i riksdagen om krigsbevilgningene.

Denne Stampfer går igjen som antikommunist senere i historien. Fascisme og kommunisme er like ille, mente han. En bør heller si at det er han selv som er den verste og den farligste person. Uten hans farlige vri kunne vi ha sluppet begge verdenskrigene!

Det har aldri vært et oppgjør i sosialdemokratiet omkring den rollen som utspilte seg for 100 år siden. En har en egen evne til å vike unna viktige spørsmål.

Jeg vil hevde at det ikke minst i dag er klare eksempler på at nettopp sosialdemokratiet utgjør en stor trussel mot verdensfreden gjennom sin underordning under imperialismen. Hvis vi skal se på faren for krig, så bør vi ikke fortape oss i det spektakulært onde, men  den lille fatale dårskap og ynkelighet  i det rette øyeblikk..

Ja, jeg kaller det fundamentalisme den holdning som Jon Wessel Aas står for (se hans artikkel 28/6).  Det er en meningsfull og fullstendig riktig sak å arbeide for at Norge skal  videreutvikle seg som en rettsstat med juridisk likehandling av enkeltmenneskene. Men en fundamentalistisk  og ytterliggående forståelse vil komme til å undergrave den. Dersom en  f. eks. i en straffesak lar selv den hypotetiske tvil komme den tiltalte til gode, da blir det nok vanskelig å få buret inn kjeltringer. De vil ikke kunne dømmes fordi det alltid vil finnes et påskudd for å slippe dem fri.  Og når kjeltringen regjerer, så er ikke rettsikkerhet noe annet enn en hyklerisk besvergelse. Et paradis for Fanden blir et helvete for alle.

Nå har den tiltalte i 22/7-saken helt fra begynnelsen av saken betegnet seg som en publisist.  Han har onde planer. Han ønsker å spre sitt fascistiske budskap fra sin fengselscelle. Det må vi bare regne med. Noe anger er ikke å spore.

De restriksjoner som han får i forhold til korrespondanse og besøk, det begrunnes i med sikkerhetshensyn. Her kan det være forskjellige fortolkninger. En snever fortolkning kan være at et brev til en venn eller en slektning med ønske om en fil innbakt i en kake, blir en sikkerhetstrussel. Men det som burde være en bredere forståelse, er at denne personen kan true oss alle  dersom han klarer å påvirke likesinnede eller andre svake sjeler i en retning han ser seg tjent med.

Det gjør seg gjeldende en veldig myte i et land som vårt. Jeg vil kalle den for ”troll- i- sol”-myten. Den bygger på folkeeventyret som sier at et troll sprekker dersom det kommer ut i sola. En kan si det mer prosaisk: Når et negativt fenomen blir eksponert, så  vil  dets realitetsinnhold øyeblikkelig svekkes.

Eller når f. eks. 22/7-forbryteren så klart som han kan, har avslørt seg,  så blir han egentlig ufarlig? Nei, han blir ikke det.

Skal det i rettsikkerhetens navn, i likebehandlingens navn, være slik at denne ytterst onde og farlige forbryteren, eller gale mannen (vi får se hva retten mener han er), skal få anledning til å gjøre ytterligere skade gjennom å drive nettbygging fra cella eller sykesenga  si?

Han har gjort skade nok. La han ikke få gjøre enda mer!

(Dette ble sendt til Klassekampen, men ble av avisredaksjonen ikke prioritert for trykking)

Den langvarige rettsaken i Oslo har den tiltalte utnyttet til å spre sitt budskap og sine holdninger. De fleste vil bare bli mer sjokkert, men et mindretall vil la seg påvirke. Rettsaken har vært verdig  i sin helhet. Men jeg synes ikke at forsvarerne har spillt en riktig rolle.

Etter min mening må forsvarerne i en straffesak forsvare den tiltaltes objektive interesser og gjøre det ut fra sin rettsforståelse. I stedet har forsvarerne tatt utgangspunkt i tiltaltes absurde og kriminelle premisser, selvsagt ikke ved å forsvare hans handlinger, men premissene som lå til grunn for dem ut fra hans egen tankeverden.

Hvor uholdbart dette er, det viste seg jo under sluttføringen av prosedyren i dag (22. juni) hvor advokat Lippestad ba om at han måtte dømmes på mildeste måte, uten at han har underbygget dette med argumenter som kunne peke i retning av formildende forhold. Men så retter han det hele opp etter forespørsel fra dommer og påstår, som han opprinnelig hadde sagt han ville gjøre, frifinnelse.

Advokat Lippestad vet jo at en slik påstand er fullstendig absurd og alle forstår at han forstår det. Men hva er egentlig vitsen med å sluttføre prosedyren med en absurd påstand?

Jeg kan vanskelig se noe verdi i en slik fingerspissfølsom attityde i forhold til tiltaltes egne meninger, at det er en forsvarers plikt å ha en slik innfallsvinkel til sitt arbeid. Det er jo ikke den tiltaltes handlinger som skal forsvares, men hans person.

Jeg hadde et innlegg i Fædrelandsvennen et par dager før rettsaken i Oslo begynte. Jeg gjengir innlegget og har en kommentar om den uken som er gått:

Den kommende rettssak

22/7-forbrytelsene kommer nå for retten. I lang tid er vi blitt servert  detaljer om gjerningsmannens forskjellige innfall  og innbildske  forestillingsverden. Nå bør tiden være inne til å behandle ham som den forbryteren  han er.

Egentlig er dette en veldig enkel sak. De skruppelløse handlingene ligger helt oppe i dagen. Spørsmålet om tilregneligheten burde være det eneste store spørsmålet det kan råde ulike forståelser om. Det målrettede og systematiske handlingsmønsteret gjør det vanskelig for de fleste å forstå at han kunne være utilregnelig.

Det blir alltid spurt etter motiv i en straffesak og tiltalte får anledning til å forklare seg om dette. Men det er gjerningene og ikke meningene han skal dømmes for.  Det er derfor av stor betydning at tiltalte ikke får anledning til å bruke  tiltalebenken som en talestol for sitt forskrudde tankegods, noe alt dessverre tyder på at han vil forsøke seg på.

22/7- forbrytelsenes politiske og ideologiske sider vil  bli  gjenstand for ordskifte i  lang tid. Gjerningsmannen  har ingen plass i dette. Det må bli en diskusjon OM ham men aldri MED ham.

Jeg etterlyser en skarpere tone mot  vedkommende .  Det trengs ikke  en slags respektfull attityde under påskudd av rettsikkerhet. Vanligvis heter det f. eks. at en ikke må forhåndsdømme noen, men i dette tilfellet så finnes det ikke et fnugg av tvil om verken faktum eller forsett.  Han har forspilt sitt liv og ingen  har noen rett eller mulighet til å tilgi ham for noen verdens ting.  

Tiltalte trenger først og fremst en sjanse til å få tørket av seg fliret. Det hadde i det minste vært sunt for sjelen hans,  dersom han måtte være i besittelse av noe slikt.

————————————————-

I den uken som har gått har rettstaten Norge vist seg med sin tyngde. Men det er grunn til bekymring. Og den bekymringen ligger i at den tiltalte  i tillegg til å være en skruppelløs massemorder er en moderne fascist og en slik fascist har ikke noen annen hensikt enn å bruke rettstaten som et redskap for sine hensikter, altså bruke rettstaten mot seg selv.

I begynnelsen fikk han all den tid han kunne til å forkynne sitt «evangelium»  om død og fordervelse for siden å fortelle om drapene sine som om det var en slags fisketur med noen små vanskeligheter underveis.. Det finnes et lite mindretall i Norge og internasjonalt  som dette vil falle i god jord hos. For de fleste er det heldigvis motsatt, men hva kan et lite mindretall innenfor dette lille mindretallet kunne finne på? De kan gå i hans fotspor!

Jeg synes at Oslos ordfører, Fabian Stang, har grepet et viktig poeng når han sier at han er villig til å diskutere synspunkter med alle mulige ulike folk , men at de som bruker vold på denne måten har diskvalifisert seg fullstendig fra all debatt.

Dette burde egentlig være selvfølgelig. Men det finnes noen som glemmer det.

Jeg rister på hodet av det jeg leser fra Grimstad. Her ser jeg at det har vært en skikk å forlate kommunestyresalen i protest mot at fedrelandssalmen synges. Er det noen grunn til å fjerne våre egne røtter i noe som på mange måter har bidratt til å skape et robust land med en produktiv og demokratisk kultur?

Selv om staten som stat bør være sekulær, så er landets kultur og historie verken sekulær eller nøytral. Etter min mening bør Grunnloven fortsatt gi den protestantiske kristendommen  en særstilling slik at det  i framtida ikke skal bli sett på som fullstendig  utenfor folkeskikken  å synge en salme  et kommunestyre.

Å angripe vår kultur er en misforstått måte å være progressiv på.  Jeg beklager sterkt at folk fra venstresiden gjør det til en hovedsak å ikke tolerere  salmesang eller en andakt. En snakker om å være ”inkluderende” mens en i virkeligheten opptrer demonstrativt  ekskluderende.

I stedet for kristendommen, er vi i ferd med å få en slags liberalistisk rettighetsreligion hvor individets valgfrihet er så viktig at det ikke må utsettes for den minste påminnelse om egne kulturrøtter.  Det ser ut til å bli obligatorisk plikt å hylle denne nye kultusen.

Nå trengs mer enn noen ganger en kamp for sosial rettferdighet  og mot den maktesløshet som  ny-liberalismen  har ført med seg

Fædrelandsvennen 4. januar 2012 har som hovedoppslag at en lege i Arendal ga en fødende kvinne blodoverføring og dermed reddet livet til både mor og barn. Så får han ganske heftig kritikk for dette fordi det angivelig var i mot hennes vilje fordi hun var medlem av Jehovas vitner.

Han skulle i stedet for å redde livet til både denne kvinnen og hennes helt uskyldige barn, tatt hensyn til hennes religiøse skrulleri.

Ja, jeg sier det! Og så får noen gjerne innvende at jeg ikke viser respekt for denne sekta. Nei vel! Det er ikke alltid at undertegnede heller blir møtt med respekt for alt han sier og gjør fra alle og enhver, og det har undertegnede heller ikke automatisk krav på.  Og jeg har ikke noe som helst sans for at et barns liv skal ofres på skrulleriets alter!

Jehovas vitner opptrer som det en med et godt tysk ord kan kalle «aussteigere», de stiger ikke bare ut fra samfunnet, men ut fra moralske normer og klarer altså på grunn av det anarki som rett som det er gjør seg gjeldende i etiske spørsmål å skaffe seg forståelse for sitt skrulleri, fra pasientombud, aviskommentatorer som vanligvis er kloke, men ikke alltid og paragrafryttere.

Individets rett til å gjøre sine valg er gjenstand for en nesegrus dyrking . Og her har det altså rett  å velge bort ikke bare sitt eget liv også et barns liv som nettopp er i ferd med å se dagens lys.