Israel – Palestina -virkelighet og mulighet

Artikkelen stod på trykk i Friheten 20. februar 2020

Reppesgaards sin artikkel 6. februar om Palestina går på autopilot. Alt han skriver går på å avsløre og protestere. Er det ikke på tide snart å se seg om etter realistiske løsninger? Vi skal gå på torg og gater og protestere mot Trumps plan, men uten noen egentlig mål eller plan selv. Kunne en ikke like gjerne går ti ganger frem og tilbake over Grønlandsisen bærende på et palestinsk flagg og oppnå like mye?
Rettferdighet er en god men ganske diffus dyd. Den egner seg ikke som nål i et kompass. Spørsmålet om hva som er rettferdig stilles ofte, mens spørsmålet om hva som er mulig stilles sjeldent.
Realpolitikk er nøkkelen . Interesser må veies opp mot hverandre. De økonomiske, politiske og militære maktforhold teller. Israel som et nasjonalt folkehjem for jøder er en ugjenkallelig kjensgjerning. Det israelske militærvesen er sterkt. Det å forhindre at dette blir trukket inn i større konflikter er i seg selv en alvorlig og viktig sak for alle vettuge diplomater.
Et Israel som er henvist til Trumps USA som strategisk alliert og Saudi-Arabia som en taktisk partner er en farlig tønne på dekk. Det som skjer i Israels nærområder er massiv ødeleggelse takket være den jihadistiske islamismen, støttet av Saudi-Arabia.
Den urett som stadig palestinafolket utsettes for kan bare overvinnes ved at Israel beveges i retning av en annen politikk enn den nåværende. Jeg tror at boikott mot israelske varer er et pressmiddel som ikke fører frem. Den ene grunnen er at det ikke får noen sterk økonomisk virkning.. Den andre grunnen er at Israel og innbyggerne der vil oppleve det som et forsøk på trussel mot sin eksistens. Og da blir virkningen helt motsatt av hensikten.
Det må kunne bli lettere og bedre å støtte det palestinske folk dersom en samtidig bedrer forholdet til Israel og til den jødiske majoriteten der. Isolasjon av Israel styrker høyrekreftene og skader derfor palestinerne.
Uforsonlighetens sump må tørkes ut! Dagens virkelighet må være utgangspunktet for en skrittvis forandring, ikke krav ut fra religiøse eller historiske rettigheter. Arbeiderklassens solidaritet setter det sosiale spørsmål fremst; felles interesser mellom folk i kamp for bedre kår og et liv i fred. Nasjonale interesser forsvinner ikke, men vil kunne fremstå som ikke-fiendtlige motsetninger, dersom sosialistisk tenkemåte vinner innpass.
Det forekommer meg å være en ren illusjon at en palestinsk stat bestående av Vestbredden og Gaza skulle få full handlefrihet og føre en uavhengig politikk. Viktigere enn statlig ordning må være å normalisere forholdene skritt for skritt, ikke minst etter hvert å få fjernet disse murene og gjerdene.
Forholdet mellom de to etniske hovedgrupper innenfor Israel, Vestbredden og Gaza må balanseres på nytt på grunnlag av dagens virkelighet. En kunne lett si at likeverd burde være målet, men det kan fort bare være en håpløs eksport av norske fraser til et område der mye er annerledes enn her.
En mulig løsning innenfor rammen av en_stat må innebære at en fullt ut forstår den jødiske befolkningens redsel for å komme i mindretall innenfor denne. Mange vil mene at det blir å gå på akkord med grunnleggende verdinormer å ta hensyn til en slik redsel, fordi etnisitet eller nasjonal identitet blir gjenstand for diskriminerende tiltak.
Men dersom en ikke tar hensyn til denne redsel i den jødiske befolkning, så har en heller ingen mulighet til å normalisere livet til den palestinske befolkning. Dersom en vil bygge ned fiendskapet, må en gjøre det gjennom en avtale som sikrer balanse. Det gjør at begge folkegrupper må ha sine tilmålte rettigheter innenfor samme stat, eventuelt gjennom to stater som uansett vil være tvunget til å ha et tett samarbeid.
Som et ledd i en fredsplan må det treffes strenge tiltak mot ekstremister på begge sider av konfliktlinjen. Rasistisk, ekstremistisk nasjonal propaganda eller religiøs propaganda med ekstremt politisk innhold må forbys og forbudet håndheves strengt.
Etter kontrarevolusjonene for 30 år siden er sosialistisk tenkning blitt erstattet av ulike bevegelser med reaksjonært tankegods. Vi har fått en voksende islamsk ekstremisme. Den er tilstede i de palestinske miljøer og innebærer en nyttesløs og voldelig konfrontasjonslinje.
Parolen «Fritt Palestina!» kan bety hva som helst. Det kunne være en parole for et fellesskap mellom alle etniske grupper. Det kan bety den enes seier over den andre. En fredsløsning vil måtte innebære at rene symbolsaker blir løst i minnelighet. Hva skal området hete? Israel? Palestina? Palestina-Israel? Israel-Palestina?
Hva med navnet «Helligland»? Det vil ikke akkurat være et sekulært klingendene navn, men ville likevel være et godt alternativ fordi det sier noe om at noe er «hellig», men ikke hvorfor. Området er jo arnestedet for tre verdensreligioner.
Mange lesere her tror jeg at kommer til å se på mitt innlegg her som en kapitulasjonslinje i forhold til palestinernes sak. Men hva er alternativet? Det mest sannsynlige alternativet er at Israel og høyrekrefter der utnytter en uløst konflikt i egne interesser slik det er skjedd i lang tid. En direkte militær konfrontasjon med Israel vil alle vettuge mennesker si nei til og søke å unngå for enhver pris. Kall det derfor gjerne kapitulasjon, men det sikrer gjenværende handlingsrom og gir en bedre utvikling i fremtiden.
Det er på tide at autopiloten slås av og en ser på hva som er mulig og hva som ikke er det.

Ole Langeland, Kristiansand

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *