Den langvarige rettsaken i Oslo har den tiltalte utnyttet til å spre sitt budskap og sine holdninger. De fleste vil bare bli mer sjokkert, men et mindretall vil la seg påvirke. Rettsaken har vært verdig i sin helhet. Men jeg synes ikke at forsvarerne har spillt en riktig rolle.
Etter min mening må forsvarerne i en straffesak forsvare den tiltaltes objektive interesser og gjøre det ut fra sin rettsforståelse. I stedet har forsvarerne tatt utgangspunkt i tiltaltes absurde og kriminelle premisser, selvsagt ikke ved å forsvare hans handlinger, men premissene som lå til grunn for dem ut fra hans egen tankeverden.
Hvor uholdbart dette er, det viste seg jo under sluttføringen av prosedyren i dag (22. juni) hvor advokat Lippestad ba om at han måtte dømmes på mildeste måte, uten at han har underbygget dette med argumenter som kunne peke i retning av formildende forhold. Men så retter han det hele opp etter forespørsel fra dommer og påstår, som han opprinnelig hadde sagt han ville gjøre, frifinnelse.
Advokat Lippestad vet jo at en slik påstand er fullstendig absurd og alle forstår at han forstår det. Men hva er egentlig vitsen med å sluttføre prosedyren med en absurd påstand?
Jeg kan vanskelig se noe verdi i en slik fingerspissfølsom attityde i forhold til tiltaltes egne meninger, at det er en forsvarers plikt å ha en slik innfallsvinkel til sitt arbeid. Det er jo ikke den tiltaltes handlinger som skal forsvares, men hans person.
En forsvarer må først og fremst forholde seg til at han på grunnlag av loven og jusen gjør en innsats for en klient.
Ole, jeg går ut fra at forsvareren må forholde seg til sin klients ønsker, selv om det strider mot egen rettsforståelse, og at det er hva som har skjedd her. Jeg må si at jeg har stor respekt for Lippestad som har greid å opptre som forsvarer på en slik måte som han har gjort, for den verste morderen vi har opplevd etter andre verdenskrig.