Nei til maoisme, populisme  og tranmælisme!

Vi har et flerpartisystem i Norge. Det må en leve med. Men i forhold til dette systemet og ikke minst i forhold til hvordan valgkamp drives, hvordan det argumenteres stiller jeg med et betydelig handicap. Den hegelske tenkemåten søker mot et totalt og enhetlig svar på alle problemer. Og det gjør at en ikke unngår å se feil og fordeler i omtrent alle partier.

Politikk er imidlertid ikke noe upartisk. Norge er et klassesamfunn og det gjenspeiles i partiene. Sosialisme er at arbeiderklassen spiller en ledende rolle i samfunnet. Men for å spille den rollen, kan ikke arbeiderklassen begrense sitt perspektiv til en ren fagforeningshorisont, men må innta en plass i den brede prinsippielle politikken.Det er et kvalitativt sprang i dette.

Vi kommer ikke utenom at det  under Arbeiderpartiets storhetstid ble gjort betydelige sosiale fremskritt. Vi kan også si i dag at det i Norge ble en bedre levestandard enn i de sosialistiske land.  I forhold til nyliberalismen fortoner Einar Gerhardsens politikk seg som ganske lysende.

En kan peke på kontrasten mellom  utviklingen før 80-tallet og utviklingen i årene etter. Det er mange sider ved dette. En side ved det er at gjenreisning etter en krig skaper sysselsetting. En annen side er at kappestriden mellom to samfunnsordninger, kapitalismen og sosialismen, gjorde at sosiale innrømmelser fra den herskende kapitalistklasse var nødvendig for den for å beholde makten.

Men så er det også slik at historien aldri gjentar seg. Det er ikke slik  at sosialdemokratisme kan være svaret  i forhold til dagens virkelighet like lite som en gjenskaping av den realsosialsmen fra før 1990 er mulig.  Vi er inne i en ny tid hvor mye må gjøres annerledes.

Det at vi ikke har noen ferdig modell av sosialismen, betyr ikke at realsosialismen kan skrives ut av historien ved en enkel frase, slik Rødts leder Moxnes gjør.  Det han driver med er å stå skolerett for Civita og deres vulgære antikommunisme og overfor dette hold fremstå som demokrat ut fra den forståelsen Civita måtte ha.

Det må sies klart at det at det var betydelige mangler ved demokratiet under realsosialsmen, ikke må føre til at en med et enkelt håndgrep setter  en strek over erfaringsgrunnlaget. På grunn av manglende demokrati defineres det som ikke-demokrati av Moxnes. Hva er det da?

Rødt spiller populismens rolle. Det er  å løpe etter folket med løfter om demokrati og forbedring. En uteglemmer da nødvendigheten av å fortelle folket om at det er en del forutsetninger for at et systemskifte skal kunne finne sted. I virkeligheten er en overgang fra kapitalisme til sosialisme en overgang fra noe som er forholdsvis enkelt, til noe som er mer komplisert.

Rødt er sprunget ut fra en ekstremt radikalistisk maoistisk bevegelse fra siste halvdel av 60-tallet. Det er mange side ved den politikk som SUF(ml), AKP(ml) stod for som så åpenbart er  dumt og til dels  skammelig at en kan ikke nevne alt. Men jeg vil peke på:

Ideen om at en ny verdenskrig var forestående med Sovjetunionen som angriper og at fredssak var illusjon og svik, ideen om « de to supermaktene « ut fra Maos «tre verden»-teori,   , ideen om at Krustsjov gjennomførte en kontrarevolusjon på den 20. partikongress i SUKP og ideen om at sosialismen må gjennomføres gjennom en væpnet revolusjon.

Så viste livet selv at den sær-norske maoismen ikke samsvarte med livet. Det hele ble noe overspent hysterisk. Så kommer   Dag Solstad inn med sin roman om «lektor Pedersen» der han så å si pisser på seg selv og skvetter på andre som måtte være i nærheten . Alt dette klovneriet til Solstad blir i Klassekampen sett på som ypperlig kvalitetsliteratur og hevet over enhver kritikk mens det ryddes for neste akt.

Det sier seg selv at   kommunister aldri kan ha et slikt forhold til egen historie og egne feil.

Det som Rødt i dag gjør, er å glemme sin egen forhistorie, sette en strek over den og fremstå som en slags arvtaker av Arbeiderpartiets tidligere politikk.Kristján Mímir Kristjánsson spiller med sine bøker og kronikker en stor rolle i en ensidig glorifisering av Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen.

Martin Tranmæl sammen med sine  disipler senere statsministre som Einar Gerhardsen og Oscar  Torp spilte  den rollen å være «venstrekommunister» på 20-tallet for å bli antikommunister etter krigen. Mange andre i dette hierarkiet stod for en voldsom hets mot kommunistene.

Mens kommunisten kjempet i Norge for friheten, satte intrigemakeren Martin Tranmæl i Stockholm og spant sine partiegoistiske tråder. Denne personen eller hans  disipler kan ikke være gode forbilder for fremtidens Norge!

 

Etter min mening må mye revideres av  marxismen-leninismen. Mye av den er utdatert gjennom kontrarevolusjonene. Men det er kunnskap som må gjennomgås og erstattes av ny teoretisk viten. Opportunisme blir det å kaste den på dynga for å gjøre seg stueren for borgerlige liberalister.

Tragisk er det at marxisme-leninisme i Norge blir misforstått til å være alt det vrøvlet avdøde Tron Øgrim kunne varte opp med på sin oppkonstruerte sosiolekt; dogmer omkring Mao Tse tung, forenklinger og misforståelser av sosialistisk kunnskap, nærmest som et teaterspill der sannheter skiftes hver gang teppet går ned.

Vi får likevel si at i mange enkeltsaker er Rødt et godt parti. Men det er også SV. Men ingen av partiene har det nødvendige utgangspunkt for det å stå i spissen for en strukturell endring av Norge fra kapitalisme til sosialisme.

Mine sovjetiske lærebøker i politisk økonomi (tysk-språklige) går ikke i den grønne dunken. De må tas frem og studeres og en må finne det som holder og det som ikke lenger holder på en skikkelig måte.

Dessuten har vi  Sahra Wagenknecht som fornyer sosialistisk tenkning på en måte som gjør at jeg mener en ikke kommer utenom henne.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *