En velgers kval.

(Spredte betraktninger fra en partiløs sosialist)

Kristiansand står overfor et valg ikke bare mellom venstre og høyre, men mellom mer eller mindre nærhet mellom velgere og valgte.

I fireårsperioden  har kommunen gått i en retning som hvor en kan si at det visjonære ønske har stått sterkere enn folkets nære behov.
Det er ikke noe galt å ha visjoner, men stormannsgalskap kan være ha sitt utspring i slike. I dette tilfellet er denne «Kunstsiloen» et alvorlig utslag av den.

Vi går til valg i en kommune som er blitt større på tross av et klart ønske fra innbyggerne i Søgne og Songdalen. Protestbevegelser er en del av dette valget.

Vi får nye partier ut fra enkeltsaker som kan gjøre et godt valg. Et parti som Demokratene kan også vise til evne til å fange opp en rettmessig motvilje mot politikere som ikke lytter til folkets ønsker.

Men et kommunevalg bør også innby til helhetstenkning og ikke bare fokus på enkeltsaker. Som sosialist ser jeg på retningen og ikke bare på enkeltsaker. Hverken bompenger eller eiendomsskatt er fri for usosiale eller urettferdige konsekvenser. Men hvis disse avgifter skal fjernes, kan dette bety at nødvendige offentlige inntekter forsvinner.

En kan stoppe unødvendige og kostbare prosjekter. En kan beskatte på andre måter. Skatte- og avgiftspolitikk må ha den funksjon at den skaper en rettferdig omfordeling fra de som har mye til de som har lite.

Arbeiderpartiet utelukker jeg ved dette valget. Rikspolitisk pro-EU og lokalt for nær Høyre og en kan tenke seg en lilla politikk, en miks av rødt og blått.

Senterpartiet er slettes ikke et uaktuelt parti for meg med dets solide motstand mot EU-politikk. En grønn politikk må være en praktisk politikk. Uberørt natur er fint. Men det kan ikke være regelen. Naturen må i det store og hele tas vare på gjennom bruk. Det er ute og går sterke urbane strømninger som stiller seg fremmed til en del næringsinteresser i distriktene. Pelsdyrnæringen er blitt rammet av det.

Kristelig Folkeparti har valgt å delta i den borgerlige regjeringen. Det er en del av den borgerlige leiren lokalt også. Jeg stemmer ikke dette partiet, men deler en del holdninger og syn. Den kristne kulturen bidrar til respekt for enkeltmennesket.

Men kjernen i politikken ligger i spørsmålet om økonomisk makt. En sosialistisk modell er det som trengs. Når en snakker om økonomisk makt, så er det ikke nok å snakke om rettferdig fordeling. Det er i virkeligheten svært diffust og uklart. En må gå like til det som har med eiendom å gjøre, det som har med produksjonsmidlene å gjøre og det som har med makt over de finansielle kildene å gjøre. Bare et sosialistisk system kan sikre at folkets interesser blir det som bærer utviklingen videre.

Et sosialistisk system burde tilsi at et parti forankret i marxistisk forståelse har avgjørende innflytelse. Og det burde være et kommunistisk parti. Men det kommunistiske partiet i Norge, NKP, står svakt og stiller liste få steder.
Etter kontrarevolusjonene for 30 år siden er det også mange saker som det må tenkes nytt om. Både de positive og negative erfaringene fra realsosialismens tid må tas i betraktning. Viktig er etter min mening at et sosialistisk system må forene plan og marked på en ny måte slik at det personlige initiativ og ansvar blir noe mer enn et ønske som uttrykkes i partidokumenter.

Derfor blir det mest aktuelt å stemme på ett av de venstresosialdemokratiske alternativene, SV eller Rødt. Det betyr at en går inn for en retning i viktige sammenhenger. En sier da at en ikke tror på markedsliberalisme og at en sterk offentlig økonomi er et viktig vilkår for framskritt.

Men mye av venstresiden preges av kulturliberalisme, spontanisme, og ofte slagord-preget  holdning til saksområder som trenger nøye avveininger omkring plusser og minuser ved de enkelte veivalg.

Det er mye som mangler………

 

 

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *