AUF og EU

Som ung AUF-er i tiden før folkeavstemningen i 1972 var jeg levende opptatt med at Norge skulle ta en sosialistisk kurs og trodde at Arbeiderpartiet skulle bli redskapet. Det var i gang et storstilt «rådslag» på den tiden som skulle fremme radikale krav til reformer under navnet «Demokrati i hverdagen».

Etter drøyt tre år med stor aktivitet fikk jeg sanne hva høyresosialdemokrati er. For oss unge AUF-ere var EEC med sine fire friheter det stikk motsatte av sosialisme. Men det var vanskelig å få noen skikkelig debatt i partiet fordi en «måtte vente på forhandlingsresultatet». Det kom tidlig i 1972 og partiets linje ble låst et par måneder senere.
Riktignok sa Einar Gerhardsen at partiet måtte ta vare på de medlemmer som var motstandere av EEC-medlemskap. Det var kjærkommet i forhold til folkeavstemningen i september. Samtidig var det et tydelig opportunistisk standpunkt. Partiet var mer hellig enn de mål som partiet skulle streve mot. Bilde av ham som en halvgud bleknet.

Sunniva Bjerkaas, politisk rådgiver i AUF, demonstrerer i en artikkel 19/7 hva hun for sin del synes er verd å forsvare. Borte vekk er alle sosialistiske visjoner. Som mange andre, når de ser at noe er et problem som skal skyves i bakgrunnen, kalles det «utfordring». Hun koster altså på seg en slags formell bekymringsytring ut fra hva de fire markedsliberale friheter fører med seg av elendighet for arbeidere og ungdom omkring i Europa. Men det som bekymrer henne mest, er de politikere innenfor og utenfor EU som ikke har forstått liberalismens velsignelse.

Hva er liberalisme? Det er de tankestrukturer som samsvarer med borgerskapets herredømme i videste forstand og med kapitalismens makt. Det er en klar sammenheng. Hun finner det skremmende at Putin sier at liberalismen utspiller sin rolle. Hun gjør seg dermed til talskvinne for det borgerlige hegemoni og er på vakt mot alt som kan så tvil om det.
Jeg vil ikke hevde at alle liberale verdier er dårlige verdier. Men som sosialist danner ikke disse verdier det sentrum der passerspissen bør stikkes ned. Liberale verdier kan derimot finne seg innenfor den imaginære sirkelen, i periferien av den, men også utenfor. For arbeiderklassen må egne sosialistiske verdier stå sentralt, og ikke bourgeoisens verdensbilde!

Typisk liberal verdi, som bør være innenfor, er ytringsfriheten. Borgerligheten har et hyklerisk forhold til den, men ennå mer deres venstreliberale følgesvenner. Vi har fått denne «no-plattforming»-bølgen fra USA hvor det drives klappjakt på alle som ikke har ensformede meninger om ganske mange saker. Hva som ses som høyrepopulisme er etter hvert blitt ganske omfattende.
Boken til MDG-gutten Eivind Trædal «Hvorfor ytre høyre vinner debatten» er kanskje et godt skrekkeksempel på hvordan den venstreliberale leir søker å dominere med skremsler og retorikk. Her blir sannelig fattigfolks problemer til sideordnede «utfordringer» og «bekymringer» mens deres egen definisjonsmakt og søken etter meningsmonopol blir det viktigste.

Sunniva Bjerkaas mener EU er verd å forsvare. Det hadde vært mulig å forstå dersom denne makthybriden av overnasjonalitet kunne vise til resultater for det store flertall av innbyggere. I så måte har hun lite å bidra med i argumentene sine.

(Trykket i Klassekampen 24. juni med  overskriften «AUF og prinsippløsheten. Kritikken mot Eivind Trædal ble der sløyfet)

Ole Langeland

Annonser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *