Et møte med Thorvald Stoltenberg

Jeg hadde en samtale med Thorvald Stoltenberg. Det var våren 1972. Så vidt jeg forstod hadde han et dårlig besøkt møte ved Børsparken i Kristiansand. Det var i grunnen bare han og konsul Bjørn Albert der. Stoltenberg kjente til meg, på en eller annen måte, og hukket tak i meg da jeg tilfeldigvis spaserte forbi. Det var naturligvis EF-saken det gikk på og jeg må si at det ikke var lett å imøtegå hans argumenter akkurat der og da. Men vi ble ikke enige.

VG hadde et portrettintervju med ham hvor det var en slik en slik grafisk livskurve. På skalaen til Stoltenberg var det dype daler ved årene 1972 og 1994. Det norske folkets ønske om nasjonal selvstendighet var for Thorvald Stoltenberg et personlig tilbakeslag

Han har vært et menneske med noen visjoner som bygger på velmente tanker, men som i praksis kan føre inn på et blindspor. Jeg vil mene at mye av det som en kan tenke må ha vært Thorvald Stoltenbergs «verden», EU og NATO, ikke er noen kanaler til en bedre verden.

Frokostdiplomatiet er han kjent for. Og vi må regne med at han må ha oppnådd mange fortjenstfulle ting gjennom sin væremåte og sin omgjengelighet.

«Det handler om mennesker» Ja visst. Men det handler også om retningsvalg. Og det er farlig å lulle seg inn i en tenkemåte som gjør at en glemmer det.

I dag er sønnen hans, Jens Stoltenberg, generalsekretær i NATO. Han står i spissen for en kurs som setter verdensfreden i fare. Som statsminister hadde Stoltenberg også ansvar for bombing i Libya og destabilisering av det landet.

Hans far har ikke klart å få ham via kjøkkenbenken til å følge en annen kurs. Eller kanskje han nettopp har fulgt sin fars råd?

Min holdning er at en skal snakke sant om de døde. Thorvald Stoltenberg har i lang tid påvirket norsk politikk og må bli gått etter i sømmene og ikke bli opphøyet til noe ikon.

Annonser

La siloen være silo!

Diskusjonen om siloen på Odderøya handler om penger og kultur. Men noe er viktigere. Det er å få dekket de fysiske livsbehov.
Det bugner av lekre matvarer overalt på kjøpesentrene. Det er lett å tenke på dette som en selvfølge. Men slik er det ikke. Det er mange krisesituasjoner som kan oppstå som endrer alt dramatisk.
Det fins en ny tendens i dag under navnet «preppere», avledet av det engelske ordet for det å forberede seg og det handler mye om å hamstre
Før i tiden tenkte en at det var fellesskapets oppgave å sørge for den nødvendige varesikkerhet og at fordelingen skulle være rettferdig og sosial. Hamstreren ble sett på som en rotte som forsynte seg av fellesskapets sparsomme ressurser. Men «prepperen» har mistet troen på samfunnet, påvirket som han er av amerikanismens asosiale tilbøyelighet…
Hvordan er det med dagens kriseforståelse? Er den kollektive bevissthet borte? Skal vi overlate scenen til anarki og lovløshet straks noe vanskelig skjer? Er det kanskje slik at politikere gir oss sircus, men vi må skaffe brød selv?
De kriser som kan komme er mange: Krig vil bety forstyrrelser på alle måter og skade produksjon og distribusjon. Her kan en forebygge ved å ikke la krigshissere få bestemme i politikken. Forsvar for landet er og blir et forsvar av innbyggerne som bor der.
De globale klimaforandringene kan føre til forstyrrelser i landbruket. Tørke og oversvømmelser kan ramme kornproduksjonen. Kaffebønner kan få dårlige dyrkingsforhold. Alt som i dag er selvfølgeligheter og gjerne på tilbud kan bli mangelvare og rein luksus.
Omkring år 536 skjedde det en global katastrofe som svært sannsynlig skyldtes støv i atmosfæren etter vulkanutbrudd og ekstrem kulde. Det ble et veldig fall i folketall og leveforhold i Norge. Går vi fram til 1816 forekom litt av det samme, et år uten sommer etter at Tambora hadde utbrudd.
Forstyrrelser eller fall i verdens matproduksjon kan komme både i form av global oppvarming og fimbulvintre, som ikke er myte. Noen trusler sørger mennesket for, andre naturen selv.
Det er nødvendig med et sterkt nasjonalt landbruk for å kunne brødfø folket i dårlige tider. Men det er også viktig med lagre for å stå igjennom en akutt krisesituasjon.
Hva så med siloen på Odderøya? Er den pen? Stygg? Jeg ville føle meg rolig i sinnet hvis jeg kunne hvile øynene på den og vite at inne i den var det korn, slik at jeg hadde noe å ete hvis det ble vanskelige tider.

Ole Langeland

 

(Innlegg i Fædrelandsvennen 18. januar 2018)

Annonser

Oktoberrevolusjonen

Få vil nekte for den betydning Oktoberrevolusjonen har hatt for verden. Nå er det 100 år siden. Da det var 50 år siden, klippet jeg ut  et bilde av Lenin fra avisen og det fikk en sentral plass på veggen. Andre hadde ”Beatles”, jeg hadde Lenin.   ”She loves you,  ye, ye,ye”, gikk meg forbi.

Denne revolusjonen var begynnelsen til en  epoke hvor sosialismen  fikk et fotfeste i en stor del av verden  og hvor det å være arbeider var stort. Det som skjedde omkring 1990 ble et veldig  tilbakeslag.  Det er et faktum at arbeiderklassen forholdt seg  passiv  til det å forsvare sin egen samfunnsordning.

Verdenskrigen  var  årsaken til revolusjonen. Hvis en ikke hadde fått en verdenskrig , med dens enorme lidelser, ville en  heller kunne  tenke seg at Russland ville flyte  videre, like stille og rolig som elvene der borte, fra  eneveldige forhold, via borgerlige reformer og   til noe som kunne ligne en sosialstat, muligens sosialisme. Mensjevikene kunne bedre ha ledet dette, ikke bolsjevikene, altså reformister og ikke revolusjonære. Men høyresosialdemokratiet sviktet  fredens sak og tapte sin moralske kapital. Jeg vil si at de gjorde det en gang for alle.

Det er faktisk mange som ser bolsjevismens seier i 1917 som en ulykke. Jeg er ikke enig, men tar  slike holdninger på alvor. En må forstå at  det var  bolsjevikene i Russland og spartakistene i Tyskland som satte seg til motverge mot krigen og det kapitalistiske systemet  som hadde ført til den. Er det ikke ganske forstålig at et system, som fører til ødeleggende verdenskrig, blir  erstattet av noe annet?

Verdensbourgeoisen  kunne vanskelig tåle at et revolusjonært parti tok makten i Russland. Det fulgte år med nådeløs  kamp mot utenlandske intervensjonister  og hvitegardister. Det var bolsjevikenes håp at deres revolusjon bare skulle bli en del av en  større global revolusjon hvor den tyske arbeiderklasse hadde en viktig plass. Slik gikk det jo ikke.

Den isolerte stilling som Sovjetunionen fikk,  måtte nødvendigvis få konsekvenser for hvordan landet utviklet seg. Folk som i utgangspunktet gjerne ville framstå som glødende revolusjonære, vendte seg mot revolusjonen i møtet med   kjedelige realiteter.

Derfor har det alltid  vært et innslag av skuffede sosialister i den antikommunistiske leir.  Suksess-propaganda fra  Sovjet har på mange måter virket kontraproduktivt. Det ble hele tiden benyttet i vest til å framstille en kulisse som en hånlig kunne kalle ”Arbeiderparadiset” . Den store  velgjerning   gikk ut på å gå løs på kulissen .

Veldig mye av angrepene på realsosialismen bygger på løgn, overdrivelser, fordreininger av fakta og er preget av å være ammunisjon i den kalde krigen. Realsosialismens historie har derfor krav på en mer nøktern og objektiv framstilling enn det som hittil har dominert hyllene i bibliotekene. Avdøde Hans  I. Kleven  har skrevet ganske omfattende, kritiske bøker, uten at disse har fått noen stor leserkrets. Dessverre preges Klevens  bøker av en noe håpløs gorbatsjovistisk kanossagang.

Historien går ikke i en sirkel og den form som sosialismen fikk etter Oktoberevolusjonen vil ikke høre framtiden til.  Men erfaringsgrunnlaget er overmåte viktig for  utviklingen av nye modeller. De positive trekk ved realsosialismen  må derfor  fram i lyset.

Kapitalismen  viser klart at den ikke greier  å tilfredsstille folkenes materielle og kulturelle livsbehov. Den gjør at markedsmekanismen får utfolde seg spontant og planløst. Den virker slik at eiendom og makt samles på få hender mens mange synker hen i fattigdom og arbeidsløshet. Faren for en storkrig er  en stående trussel og her er mye skremmende likt med 1914!

En overgang til  sosialisme, tilpasset de ulike lands særlige forutsetninger,  vil kunne vise seg å være svaret, ikke ut fra svermeriske revolusjonære vyer, men nøktern avveining av fordeler og bakdeler ved de ulike  veivalg.

Høyresosialdemokratiet klarer å kombinere en kapitulasjon for den internasjonale storkapitalens dominans med rørende sosial retorikk, svulstige drømmer om  en rettferdig verden konstruert på et kosmopolittisk  overnasjonalt plan.   Kommunistene klarte å  befri seg fra den konstruerte tankegangen om  en overnasjonalt styrt revolusjonær ledelse.  Komintern ble nedlagt i 1943.

I årene etter Oktoberevolusjonen ble det tatt et oppgjør mot trotskismen og dens verdensrevolusjonære  vye.  Selv om Trotskij nok ble gjort til en  enda større kjeltring enn han var, og hans medløpere dømt  i en  tid med manglende  rettsnormer, så  var den politiske  grenseoppgangen   etter min mening veldig viktig.

Revolusjon er i seg selv veldig negativt. Det er en følge av at problemer tårner seg opp og ikke kan løses på en skrittvis og mindre smertefull måte.  Når revolusjoner likevel skjer, så er resultatene viktig å ta vare på;  dyrkjøpte som de er.

Hva står igjen  etter revolusjonen i Frankrike: giljotinen eller menneskerettigheter?  Lignende spørsmål kan stilles om revolusjonen i 1917. Det kan gi interessante svar.

 

Annonser

I to forskjellige verdener

(Oversettelse av deler av en artikkel i Neues Deutschland 21.1017 av Christian Baron)

Sahra Wagenknecht og Katja Kipping representerer grupper i samfunnet som ikke har noe mer å si til hverandre.Se for deg dette neste gang du besøker en venstrealternativ bar i Berlin-Neukölln eller i et annet lignende kvarter i republikken:Når det ved minst et bord blir snakket om høyrebølgen, lander samtalen om de såkalte vanlige arbeidere. Høyrepartier står ikke for deres interesser, ubegripelig sier da noen, med sinte dråper i øynene. AfD-velgerene Kevin og Schantall(et ungt par i tysk samfunnsatre, overs. bemerkning) fra de nedre lag slår alle ved bordet fast at er rasister. Disse nazi-toskene skulle et venstreparti ikke ønske seg, som ønsker seg en ny Hitler for å bli kvitt immigrantene. De kan bare råtne foran fjernsynskjermen og drikke seg i hjel.

I et mindre fasjonabelt utested i Köln-Chorweiler ser saken noe annerledes ut. Når folk kommer sammen der, som aldri har sett et universitet fra innersiden, som ikke finner noen arbeidsplass og som har valgt AfD, kommer samtalen inn på samme tema.Men det blir ikke sett på med emosjonelle briller. Det er jo demokrati, kan en si. Floskler om lærepenger og nødverge for demokratiet kommer også opp. De synes at de venstreorienterte i storbyene er mer opptatt med å hjelpe økonomiske flyktninger enn de fattige i eget land og at deres beste verktøy er nazibeskyldninger. De får bare skvaldre videre og spise seg i hjel på økologisk mat.

Ved gjennomgangen av valget til forbundsdag var die Linke spesielt stolt av en ting: Det var flere unge og bedre utdannede som hadde stemt til venstre, altså også slike mondene som på kneipene i Neukøll. Mange har nevnt dette i sammenheng med debatten i den siste uka omkring Sahra Wagenknecht. Hun hadde nevnt allerede på valgkvelden den synkende oppslutning for hennes parti, die Linke, fra den klassiske arbeiderstand og at hennes partifeller hadde sett på flyktningproblematikken på en for enkel måte. I samme retning gikk kommentarene fra hennes ektemann Oskar Lafontaine, som «Neues Deutschland» offentliggjorde.

Ganske fort kom det kritikk fra to retninger, de regjeringivrige og «Bewegungslinken» (radikalister/sekterister, overs. bemerkn.)  Høydepunktet kom på tirsdag da Sahra Wagenknecht i et åpent brev skrev om mobbing og truet med å trekke seg som leder i forbundsdagsfraksjonen, dersom de angrepene som Katja Kitting og Bernd Riexinger fyrte opp under fortsatte. Hovedankepunktet i kritikken mot Wagenknecht kan best sammenfattes i et sitat av Kipping: » Den som går inn på enn høyrekurs i flyktningspørsmålet, risikerer at die Linke taper troverdighet». Det er en setning som viser tydelig venstrepartiets innholdsmessige dilemma. Die verdener som Kipping og Wagenknecht representerer, har mistet all tilknytning til hverandre.

Kipping og hennes tilhengere beskylder Wagenknecht for å nøre opp under rasistiske holdninger.De bygger dette på uklare utsagn fra tidligere år. Her har Wagenknecht talt om unntak fra en juridisk ikke eksisterende «gjesterett» innenfor rammen av asylretten. (sannsynligvis i forbindelse med hendelsene i Køln sentrum en nyttårskveld, overs. bemerkning) Interessant i denne konstellasjonen er det at den mest høylydte kritikk kommer fra den fløyen i die Linke som vil ha regjeringssamarbeid med SPD og de Grønne. Der denne allerede har makt, der blir mennesker gladelig utvist, slik som under statsministeren til de Linke i Thüringen, Bodo Ramelow, som har den neststørste utvisningskvoten av alle delstater.

Avslørende i denne sammenheng synes det også at den hardeste anklage mot Wagenknecht blir ytret fra sosiologiprofessor Stephan Lessenich og filosofen Thomas Seibert. Begge arbeider med Kipping i tenketanken «Institut Solidarische Moderne» for å tilpasse die Linke til regjeringsrolle. Og begge betegner Wagenknecht, som er forhatt i lederkretser i SPD og de Grønne, som rasist.

Seibert knyttet angrepet sitt i «Taz» til en hyllest til Angela Merkel og hennes floskel om «velkommenkultur». At Wagenknecht hadde stemt mot alle tilstramminger i asylretten og at Merkel drev en beinhard asylpolitikk nevnte Seibert ikke.

Wagenknecht og hennes tilhengere værer at det bak den massive kritikken fins en kampanje der partilederen vil spinne sammen opportunistene og de venstreradikale. Hennes mål kan være på varig måte å knytte de stemmer opp mot venstrepartiet som ser på seg selv som kosmopolitiske og verdensåpne storbyvenstrefolk.

Dermed symboliserer de to lederfigurene en ny samfunnsmessig konfliktlinje. Kipping står for det som ofte blir sett ned på som «hipstere», borgerlige intellektuelle. Wagenknecht står for den «avhengte» og utskjelte by og landsbefolkning.Den første grupperingen er ikke nødvendigvis velstående og den siste er i mange tilfeller ikke fattige. Men grunnen til at begge miljøer ikke har mer å si til hverandre ligger likevel i en kulturelt ladet motsetning mellom fattig og rik.

————–
Wagenknecht forsøker å holde de innenfor den horisont som venstrepolitikken oppfatter som har den følelse at de er de eneste som, må betale for «velkomstkulturen». Det fører henne mange ganger inn i et retorisk farlig farvann, men hun står for perspektiver som nesten ikke er tilstede i diskusjonen.Når flyktninger, uansett om de har studert, arbeider som vaskehjelp eller i andre dårlig betalte jobber, øker trykket på lønnsnivået til de såkalte dårlig kvalifiserte. Å krenke disse gjennom en omveg som går ut på å kalle Wagenknecht for rasist  hjelper ikke venstrepartiet.

For Kippings tilhengere fører migrasjon til en høyere livskvalitet, fordi det sikrer at det i Berlin-Neukölln blir flere fast food-restauranter med gunstige priser. På samme vis kan de flyktede gi en projeksjonsflate der en kan synliggjøre sine egne  gode følelser.
—–
Levestandarden til de som Wagenknecht vil nå fram til ble dårligere gjennom en politikk gjennomført av sosialdemokrater og grønne. Og det er disse Kipping vil regjere sammen med. De kan muligens være overveiende velstående som har stemt AfD. Men det ytre høyrepartiet fikk også mange stemmer fra arbeidere. Deriblant finner man velgere som ikke kjenner AfDs program, men stemmer slik av nød eller for å gi en lærepenge. Nyliberalismen har spillt de svake opp mot hverandre. Et venstreparti som ikke gjennomskuer dette, bør ikke undre seg dersom bestemte miljøer ser partiet som et uaktuelt alternativ.

 

 

 

 

 

 

 

Samvittighetsfrihet

Jeg burde kanskje skrevet om andre ting. Men dette kjøret mot  noen ordførere, være seg  omkring regnbueflagg eller vielse av likekjønnede,  opprører meg virkelig!  Jeg ville med glede overlate det til andre å betone betydningen av samvittighetsfrihet, men det er tydeligvis for få som gjør det.

Det er skuffende å lese det  Gro Anita Mykjåland, ordfører i Iveland,  sier til avisen 14/10. Hun blander likestilling og likekjønn. Hun mener tydelig at alle skal følge et reglement uansett hva det måtte gå ut på. For henne er det skremmende at noen stopper opp.  Det må være mer skremmende at folk skal presses  til  å handle motsatt av egen etiske grunnholdning.

Som ordføreren i Valle, Steinar  Kyrvestad,  riktig påpeker , også 14/10, har vi arvet fra Martin Luther en to-regimentsforståelse. Det fins noen saker som  er administrative og andre som er samvittighetssaker . I den første  sammenhengen  bør man som regel etterleve regler og vedtak så godt man kan. Men i samvittighetssaker må man  la den enkelte følge sin overbevisning.

Jeg synes vi bør bygge videre på den holdningen som hører hjemme i Norge som et land med en protestantisk kristen kulturarv, at den enkelte må finne fram til sin samvittighet og at det ikke er en politisk oppgave å definere den.

Å vie to mennesker av samme kjønn bryter fundamentalt med alle holdninger til hva en familie er og hva et ekteskap er,  som har vært grunnfestet i hundrevis av år, helt inntil nylig. Skal man  true, tvinge eller presse  ordførere til å foreta slike vielser dersom  dette bryter med deres samvittighet?

Ønsker man virkelig at mennesker med en tradisjonell kristen forståelse  skal  forsvinne fra det politiske liv? Skal det være slik at man bare kan være kristen i ordførerstolen dersom man samtidig  lar liberalisme og politisk korrekthet stå foran kristendommen ?

Som sosialist og  og tidligere også som aktiv kommunistisk partimedlem har jeg bestandig ment at et samfunn med stor grad av felleseie vil være det beste. Men det skal ikke være slik at samfunnet eier den enkeltes sjel , for ikke å si ordførersjel. Enten en slik tendens er under oppløp ut fra en liberalistisk eller en sosialistisk  ledetråd, bør den være like uønsket. Den vil alltid straffe seg.

Ekstreme tilstander vil kunne tvinge fram at rettssikkerhet, menneskerettigheter og samvittighetsfrihet  blir veiet mot andre hensyn.  Vi har det ikke slik i Norge og bør kunne tillate oss at den enkelte lytter til  sin indre stemme.

Ole Langeland

(Innlegget stod i Fædrelandsvennen 17. oktober 2017)

Om hitlerfascismen

Det  mangler ikke grunner for  at en må fordømme  hitlerfascismen, nazismen altså.  De  aller fleste  vil være fullstendig enig og det er bare de som likevel måtte tvile dette innlegget er myntet på, eller de som i sine kretser kjenner noen som tiltrekkes av dette.

Nordfront er en klikk som ganske uforbeholden står for hitlerfascisme. Det er et betydelig problem at de får anledning til å demonstrere i Kristiansand. Og det problemet er  ikke minst at  erfaringene viser at ytringsfrihet for slike kan føre til at andre mister sin.

Historiens realitet taler for seg. Hitlerfascismen  bød på en serie med angrepskriger i alle retninger , vanvittige ekstreme handlinger og forbrytelser  og la selv grunnen for sitt eget fall. Dersom Hitler hadde latt være disse ekstreme handlinger, kunne historiens vært annerledes. Det blir en kontrafaktisk spekulasjon. I hitlertidens første år med fred skjedde det for så vidt positive ting , slik som arbeid til folket og sosiale forbedringer; en kortvarig glede for det flertallet som var villig til å følge lederen.

Noen kan undre seg over at det finnes noen som i dag velger notorisk nazisme, en tapt sak på alle måter.  Den liberale mainstream offentlighet kan være  selvsikker og teflonbelagt, med en tendens til at problemer overses eller bortforklares. Nazisme blir den mest  ytterliggående , høylydte  og ofte voldelige protest mot alt dette.

Nordfront bør verken overvurderes eller undervurderes.. Vi må nok regne med at det er en mer intelligent taktikk som  gjør seg gjeldende  fra dette hold i dag til forskjell fra tidligere. De utnytter den motvilje mot likekjønnsideologien som mange mennesker har og her inkluderer jeg meg selv. ”Pride”-kulten er ikke noe  brukbart motsvar til nazismen.

Vold og terror følger all fascisme. Hitlerfascismens spesielle trekk var at den bygget på en slags biologisk fundamentalisme og forestilling om  ”blodets renhet”. Den rene rase er konstruksjon og fantasi.  I virkelighetens verden  flyter de etniske grupper over i hverandre og  blanding av ”blodet” har skjedd fra tidens morgen. Hvis noe må ha ført til degenerering, så må det ha vært  mangel på blanding; søskenbarnekteskap.  Språk, kultur og tenkevis endrer seg også hele tiden. Det finnes   ikke noen verdens ting som er reint norsk, reint tysk, fransk o.s.v.

Hitlerfascistenes syn er at alt er kamp for å overleve og den sterke vinner. Det likner en  overføring av Darwins teori fra naturvitenskapen over på det sosiale livet. En bør merke seg  at det hette hos Darwin ”survivel of the fittest”.  Det betyr at den mest egnede vil overleve. Og det sier altså flere egenskaper enn det som har med rein styrke å gjøre.  Mennesket er  et bevisst subjekt i sin historie. Derfor er naturvitenskap og sosial vitenskap fundamentalt forskjellige ting.

Et sosialt felleskap mellom individer er likevel i pakt med Hitlerfascistenes tenkemåte. Det som er problemet må utvilsomt være at det slutter ved landegrensene og ved de etniske skillelinjene innenfor eget land. Mellom de ulike nasjoner, etniske og kulturelle grupper  ser man ikke noe fellesskap utover flyktige overenskomster. Formelen blir:  Harmoni innad – kaos utad – og til slutt også kaos innad  og nasjonens ødeleggelse.

Hitlerfacismens syn på religion var  antikristelig og hedensk.  Men i  programmet var man for en såkallt  ”positiv kristendom” og ville framstå som vernere av den. Det oppstod  en spesiell  avart av protestantisme under betegnelsen ”tysk-kristendom”, hvor man ville omdanne selve teologien i nazistisk retning, fjerne dens jødiske historiske røtter og rive ut det gamle testamentet fra Bibelen. En  sterkere retning av ”bekjennende” evangeliske  kristne  motsatte seg dette og  Hitler tok hensyn til dem  fordi han  ville ha fokus på opprustning og ikke på teologiske stridigheter.

Hitlerfascismens syn på enkeltmennesket var  instrumentalistisk. Det enkelte individ hadde ikke noen verdi utover  det å tjene staten.  En slik  mentalitet blir ofte sammenlignet med realsosialismens syn, slik den var i Sovjetunionen.  En grov karikatur kan gi et slikt bilde, men  blir helt feil.  Det har aldri vært meningen under realsosialismen at individet skulle utslette seg selv som individ ved å gjøre seg selv til et tannhjul i en maskin.  Individet skulle utvikle  sin frihet gjennom samfunnet. Noe helt annet er det at en påtvunget virkelighet med  krig  eller krigstrusler fører til tap av individuell frihet.

Hitlerfascistenes fanatiske vilje til å sloss under de vanskeligste forhold,  påkaller  en viss beundring.  Tapperhet og troskap  var ikke bare tomme paroler.  Det tragiske var at det som var tapperheten og troskapens gjenstand manglet verdighet. Det blir derfor en parodi på gode prøyssiske dyder som handler om innordning  i samfunn og fellesskap  ut fra fornuft og tanke.

En dødsdømt, som jeg kjente  satt på Fallskjermen på Grini sammen med andre i samme situasjon. De fikk besøk av den berømte spradebassen Walter Kunze som  sa at de kunne få grid ved å kjempe på Østfronten.  Det ville de naturligvis ikke. Da sa Kunze:  ”Dere dør med en feilaktig overbevisning.” Svaret var: ”I like måte”.

Nå overlevde  likevel både han jeg kjente og Kunze krigen. Hva slags overbevisning den sistnevnte hadde ved livets slutt vet jeg ikke. Kanskje han hadde lært?

 

Omlegging av verden

Valget av Trump som president i USA, Brexit og framveksten av globaliseringskritiske bevegelser har fått svært mange kommentatorer til å komme med mye billig prat. En fokuserer sterkt på at en del av de nye strømningene har et høyrepreg. Man er så skremt, så skremt!

Det blir fort trukket vilkårlige paralleller til trettitallets fascisme og nazisme. Hvis en ser på et ytre bilde, så kan en gjerne finne et eller annet som kan underbygge en slik forståelse. Men dersom en ser de større sammenhenger i dagens situasjon, bør man forstå at sammenligningen ikke holder.

Den nyliberalistiske epoken, som begynte på Ronald Reagens tid er i ferd med å gå over. Den globaliseringen som den internasjonale storkapital har tilskyndet møter sin grense. Folk omkring hele verden opplever at det skaper arbeidsløshet og sosial tilbakegang. Kina har kunnet utvikle sin økonomi gjennom eksport til det vestlige marked. Det har skjedd på bekostning av arbeidsplassene her. En omlegging blir tvingende nødvendig og den nye amerikanske presidenten har tatt opp hansken. Så er det tvingende nødvendig at det søkes en felles forståelse mellom vestlige og asiatiske land. Men ting kan ikke fortsette i samme spor som før..

Det er helt på sin plass at de enkelte land vektlegger sine egne interesser i handelen med andre land. Det er både mer rasjonelt og mer redelig, enn å knytte handelen til abstrakte kosmopolittiske og konstruerte prinsipper. Grunnleggende for alt varebytte må være at det er felles interesser tilstede.
Hvis denne helt nødvendige virkelighetsforståelse, knyttet som den er til folkenes reelle sosiale liv, blir bortforklart som nasjonalisme av en ondartet type, er man ute av stand til å møte en virkelighet som stadig endrer seg på en kvalitativ måte. En har kanskje en tenkemåte hvor en tror at alt bare endrer seg på den kvantitativ måte?

Det litt paradoksale er at de vanlige globalistene er opptatt med klimatenkning, mens de nye bevegelsene til dels har i med seg noen som avviser dette. Det er paradoksalt fordi en mer klimavennlig økonomi bør innebære at nærmarkeder utvikles og at den globale handel bremses noe. Det kan være riktig ut fra økonomisk tenkning, sosiale hensyn og være energisparende. Nasjonalstaten er det beste grunnlaget for å skape rammebetingelser for en slik utvikling.

Et frihandelsregime, tilrettelagt for storkapitalistene gjennom ulike tvangstrøyer, byråkratiske og vidløftige juridiske prinsipper vil forhindre og forsinke en kreativ og klimavennlig utvikling på et lokalt, nasjonalt eller regionalt plan. Folkets motstand mot TTIP,TISA, CETA og lignende opplegg bærer bud om en kursendring bort fra en tenkemåte som hører fortiden til.

For sosialistisk innstillte mennesker og andre progressive må rasisme og fremmedfiendtlighet bekjempes . Men en må forstå årsaken til disse negative tendenser og ikke søke isolasjon og beskyttelse mot folk som sloss for sin sosiale eksistens. Det er storkapitalistene og elitene rundt dem som er årsaken til etniske konflikter gjennom en feilslått økonomisk politikk som fører til skjevheter. Vi må også her selvfølgelig nevne de fatale intervensjonskrigene og de ekstreme grupperinger som er oppstått i kjølvannet.

Hvorfor ble det to store kriger i forrige århundre? Vi blir nødt til å se de to verdenskrigene i sammenheng og legge mer vekt på å finne ut årsakene til krigsutbruddet i 1914 enn å vektlegge 30-tallets fatale utvikling. Den første verdenskrigen sørget datidens politiske sentrum for, og ikke spesielt ytre høyre. Sosialdemokratiet spilte en helt avgjørende rolle i krigsutbruddet. Så må en kunne si at nazismen og den siste verdenskrigen var en følge av den første.

Skal en kjempe for fred og stabilitet i verden, så må en først og fremst feste blikket på de potensielt farlige bakenforliggende foreteelser og ikke se seg blind på spektakulært negative ting. Det er viktig å innse at den gjennomsnittelige politiske aktør eller de grå eminens, kan begå de aller største og skjebnesvangre feil uten noe skrik og skrål.

Så har vi jo den borte i USA som skriker og skråler en del, men som faktisk sier noen fornuftige ting. Han fikk sagt at den stormakten han skal lede ikke bør fortelle hvordan det skal være i andre land, men heller selv bli et skinnende eksempel.

Så vil noen tro at handel er nøkkelen til en fredlig verden; bare vi kjøper og selger, så dreper vi ikke hverandre. En kan nevne denne historien: Storbritannia var ikke flink på optikk og offiserene manglet kikkerter. Man fant ut at Zeiss optikk var det beste, produsert i Tyskland. Bestilling ble sendt og effektuert – under 1. verdenskrig!

Ole Langeland

(trykket i Fædrleandsvennen fredag 17. februar 2017)

Sahra Wagenknecht viser vei.

 

Sahra Wagenknecht ble intervjuet av Neues Deutschland  21. januar om flyktningpolitikk, konkurranse, rød-rød-grønn og sosialpolitikk, Trump og NATO. Hun markerer en solid  holdning til hvordan den nye høyreretningen i tysk og internasjonal politikk bør møtes som peker ut av den hengemyra venstresiden står i, som ofte kalles                                                        «identitetspolitikk».

——————————————

Denne  helga tok Donald Trump over som president i USA. Hittil har han kastet alle politiske regler over alle hauer. Blir De klok på denne mannen?

.Han er uberegnelig og det gir bekymring. Men at US-presidenter står for en fatal politikk er desverre ikke nytt. Fra Trump kommer det forskjellige signaler, ikke minst utenrikspolitisk. Vi må vente og se.

Ville De vært nygjerrig hvis De hadde møtt ham – og hva ville De sagt ham?

Jeg tror ikke Trump ville vært interessert i å treffe opposisjonen i Forbundsdagen.Det ville vært godt hvis han gjorde alvor av sitt utsagn om å forbedre forholdet til Russland.Det ville vært et viktig skritt til en mer stabil og fredelig verden. Men uavhengig av det; vi må øke trykket på forbundsregjeringen for å komme bort fra underordningen under USAs politikk.

Kan det bli enklere?

Tyskland har vært på slep etter USA og deltattt i intervensjonskriger, til og med med Syria-innsats.Disse krigene har ikke ført til en fredeligere verden, tvert om. Hundretusener av sivilister har mistet livet og hatet mot Vesten og den islamistiske terrorismen har styrket seg.Jeg finner det interessant at Trump har funnet NATOs politikk for foreldet . I Tyskland er det bare die Linke som tar det standpunkt at NATO er en levningfra den kalde krigen og må erstattes av et kollektivt sikkerhetssystem med russisk medinnflytelse. Nå blir det
kanskje en bevegelse i debatten.

Trump står også for en sterkere nasjonalisme. I USA og i Europa gjør høyrepolitikere innvandrere og flyktninger ansvarlig for alle mulige problemer. I bakgrunnen kommer det at flere rike hoper opp større velstand og at mange derfor kommer i en elendig situasjon i hele verden. Hvorfor er det så vanskelig å konfrontere denne ideologien?

Man kan sette mye i mot dette. Flyktningene er i stor grad en resultat av vestlige kriger. Jeg nevner Irak-krigen som destabiliserte hele regionen og som IS kan takke for at de oppstod. Afghanistan ble også ruinert av kriger, Syria ble destabilisert ved at USA ledet an. Så kommer dertil våpeneksport, som muliggjorde endeløse mord, mens tyske våpensmier tjente på det. Og vi lager fattigdom når vi setter landene under press ved å åpne
deres markeder for våre subsidierte agrarprodukter.

En liten del av flyktningene har nådd Tyskland. De sier nå: Tyskland har i forrige år for flyktninger- sitat -gitt enorme summer som 25 milliarder euro. Finner de dette for å være for høyt?

 For å få til en ekte integrasjon kan dette sogar være for lite. Samtidig gir vi for lite
for de flyktninger som aldri har en sjanse til å nå Europa.De fleste som har flyktet fra den syriske borgerkrigen lever i nabostater under usigelig elendige forhold. De er underernært, har nesten ikke medisiner og barna vokser opp uten skole. Med 25 milliarder euro, eller bare halvdelen av det,kunne man der på stedet ha gitt flere millioner av folk et bedre liv.

Nå vet vi ikke om staten ut fra deres syn gir for mye penger her i landet til flyktninger.

I et land som i flere år har kortet ned pensjoner og sosiale ytelser reagerer mange som er truffet av dette med motvilje når de merker at det plutselig blir penger for andre.Derfor må det gå på en sosial offensiv for alle mennesker i dette landet så det ikke oppstår mer konkurranse om boliger som lar seg betale. Altså trenger vi mer allmennyttig boligbygging. Og vi må få lover som forhindrer at flyktninger brukes til å presse lønningene. Hvis vi ser bort fra det planlagte unntaket med minstelønn, gjør den store koalisjonen det motsatte. slik lager man fordommer.

Også tyske konkurrerer her i landet med hverandre og italienere og bulgarere om jobber og boliger. Hvem eller hvaer så problemet: konkurranseprinsippet og den manglende sosiale beskyttelse eller flyktningene?

Når flere hundretusen mennesker i tillegg søker arbeid, i et land med tre millioner arbeidsledige og i et deregulert arbeidsmarked, da øker trykket på lønningene , spesielt i lavtlønnssektoren. Det er ikke flyktningene skyld i, men de som omtrent har gjennomført Agenda-lovene. Men det hjelper de som er blitt rammet lite.Og nårvi som LINKE ganske enkelt ignorerer slike problemer, da hører disse ikke lenger til oss. Ikke få velger istedet AfD, fordi de føler at vi ikke lenger forstår dem.

De sier: Tyskland kan ikke ta i mot alle verdens fattige. Hvem krever så dette?

Det er da en selvfølgelighet at vi ikke kan det.

Men hvorfor sier De dette likevel?

Den som sier «åpne grenser for alle mennesker», som i våre programmer er et meningsfullt krav for framtiden, den vil måtte si ved en gjennomføring av dette umiddelbart: alle de som minst kan få tak i så mange penger at de kan komme til Tyskland, de kan også bli her. Bortsett fra at dette standpunkt ikke hjelper de fattigste i denne verden – da en som har bare en dollar om dagen for å leve, vil ikke klare å komme til Tyskland – så er dette urealistisk. Vi vekker det inntrykket at vi vil hente inn millioner av mennesker til Tyskland, i stedet for å rette oppmerksomheten på de avgjørende spørsmål: Hvorfor flykter folk og hva kan en gjøre med det som gjør forholdene i hjemlandene elendige.  Åpne grenser trenger vi for de som trenger beskyttelse. Asylretten forpolitisk forfulgte kjenner ingen øvre grense.

CSU-sjef Seehofer sier: Vi er ikke verdens sosialkontor. Hva er forskjellen i Deres utsagn?

Den som altså ikke ser forskjellen mellom Seehofers utsagn og min argumentasjon kan en ikke hjelpe. Seehofer ville aldri gjøre det til et tema at vi med vår våpeneksport, vår deltakelse i krig og vår økonomiske utenrikspolitikk er medansvarlig for flukt og fordrivelse. Seehofer gjør flyktninger til syndebukk i stedet for den politikk som berøver dem enhver livsutsikt i hjemlandet.

Man kan også forstå Deres utsagn slik: De nører opp redselen for at alle verdens fattige skal komme til Tyskland.

Redselen er der da allerede. Ikke hos de velstående.Men blant de mennesker som bor i de kvartaler hvor flyktninger søker etter boliger. Blant de som har enkle og altfor dårlig betalte jobber. Naturligvis kan ikke LINKE nøre opp fordommer.Det gjør vi heller ikke hvis vi omtaler problemene og sier:Politikken har ansvaret., ikke flyktningene. Den som overlater til høyresiden å snakke om problemene, gjør også høyresiden stadig sterkere.

Hva berører Dem mest: Kritikken fra Linke eller bifallet fra AfD-politikere.

Det byr naturligvis i mot å bli lovprist av en AfD-politiker. Men jeg kan ikke verge meg mot det. Det som ergrer mest er ondskapsfulle beskyldninger fra egne rekker.

De kritiserte Merkel sensommeren 2015 for «ukontrollert grenseåpning» Det ble for mye for Dem at folk som søkte beskyttelse i disse par ukene storsinnet fikk komme inn i landet?

Det var riktig at vi lot flyktningen som var strandet i Ungarn få bli hentet inn i Tyskland. Disse flyktningene var i en situasjon uten utveier. Men etter det burde Merkel straks ha snakket med de europeiske partnere og blitt enig med dem om en europeisk flyktningpolitikk. I det at hun på egen hånd hadde opphevet bestående regler, på de andre borte og sjansen brukt opp. Og naturligvis måtte man ha forhindret det kaos som fulgte hvor man ikke visste hvem som kom fordi det ikke ble registrert. Det har skapt utrolig mye usikkerhet og AfD, som sommeren 2015 holdt på å dø bort ble hjulpet til en kometaktig oppgang.Det politiske klima som oppstod muliggjorde en skjerpelse av asylretten og gjennomføring av andre lover som tidligere hadde vært utenkelige.

Siden høsten 2016 har det vært intensive samtaler mellom politikere fra SPD, Linke og Grüne om et felles regjeringsperspektiv på forbundsplan. Hvordan ser De på det?

Jeg ønsker en sosial politikk i Tyskland. derfor er det fornuftig å føre samtaler. De grønne har valgt to tilhengere av svart-grønn til sine fremste kandidater.Herr Gabriel som har kjempet i gjennom CETA, søker til FDP, står for alt, men ikke for et sosialt frambrudd.Den eneste sjansen ville være dersom LINKE oppnådde overraskende godt resultat.Det ville få mot i de i SPD som ikke ønsker en fortsettelse av politikken mot ansatte og
pensjonister.

Men rød-rød-grønn er den eneste realistiske konstellasjon som kan bryte den konservative dominans.

Hvis en forbundsregjering ikke gjør det bedre enn enn neoliberal politikk, hvis de ikke forbyr lønnsnedpressing gjennom leiearbeid, prosjektansettelser og kortidsansettelser, hvis de ikke gjør mer mot fattigdommen hos pensjonistene og for et rettferdig skattesystem, da blir velgerne skuffet. Da ville vi etter en valgperiode ikke være relevante mer. Vi skulle derfor la være å fiksere oss på et regjeringsperspektiv. For politikken til den neste regjeringen vil også avhenge av hvem som i framtiden dominerer opposisjonen, altså om det blir et sterkt LINKE og et svakt AfD – eller motsatt.

Hva må skje i dette valgåret som gjør at du kan si at det er helt OK?

Vi burde ikke strides offentlig. Når det finnes uenighet, må disse behandles internt. Ellers gjør vi det lett for våre politiske motstandere. Og vi må slåss for hver velger og gjøre det klart at LINKE er det eneste sosiale protestpartiet og det eneste antikrigspartiet. Det er mange som ønsker at dette landet skal bli mer sosialt rettferdig;  etter en spørreundersøkelse er det 80 prosent. Det er fremdeles mulig å komme oppover.

Hvorfor vil så mange folk ha en mer sosial politikk, men stemmer ikke tilsvarende?

Folk fungerer ikke som en «Wahl-O-Mat», hvor man putter inn politiske meninger og får ut en valgbeslutning. Folk styres av magefølelser. Altså må vi ikke bare snakke til forstanden , men også til følelsen – de må merke at vi forstår deres problemer, deler deres sinne over den gjeldende politikk og at de kan stole på at vi går inn for deres interesser.

( Ifra Neues Deutschland 21. januar , oversettelse: O.L.)

Media og makt og maktesløshet

Jeg tenker litt omkring den makt media har og hvordan makt konsentreres, men også hvordan det skjer helt motsatte prosesser.
Et lite tankekors for egen del: Jeg har helt fra barndommen av vært interessert i politikk og har med vekslende intensitet søkt å gjøre min innflytelse gjeldende i opinionen. Fra det tidlige sekstitallet var fjernsynet et viktig medium. Gjennom opphevelse av monopolet og gjennom internet har denne makten blitt svekket.
I de nye sosiale media har mange fått mulighet til å si sin mening og fremme sitt syn på den virkelighet som de lever i.
Jeg for min del har aldri noen gang hatt anledning til å si noe som helst gjennom fjernsynet, om det har vært mye jeg ville kommentere. Den enveiskommunikasjonen som TV-en innbyr til gjør at en år etter år må høre på det verste skvalder, den verste ensidige propaganda eller idiotisk tåpelighet. En kan jo forsøke å ringe og klage. Det gjorde jeg ved en anledning, sammen med flere andre og det stod noen notater i avisen om at en del forstokkede mennesker hadde laget telefonstorm.
Gjennom denne mediakonsentrasjonen har det dannet seg en elite som gjerne vil ha det siste ordet ikke bare bestemme hva folk flest skal tenke, men også hva de skal føle. Når det skjer prosesser motsatte veien, at folket finne egne kanaler, så blir denne eliten svært bekymret: «Det er så mye hat-propaganda! Det er så mange nett-troll», Ja visst…. Det finnes noen som gjerne kommer med ytringer som en ikke kan godta.
Men jeg tror i dag at mye av snakket om «nett-toll» og hat har en tendens i seg fra en elite som er redd for å miste makten og muligheten til å styre folkemeningen, altså noen som vil ha det siste ordet.
Jeg er for sosial disiplin og godtar ikke rasisme eller angrep på noen på grunn av deres hudfarge. Jeg er for grenser og jeg er også for ansvarliggjøring av alle som skriver på facebook.
Men jeg begynner å bli mistenksom på de som er veldig bekymret for «nett-troll» og hat. Det kan stikke noe annet bak, et ønske om å beholde makt, innflytelse og ikke minst definisjonsmakt. Eksempler på ytterliggående innlegg på facebook kan da tjene som et påskudd for en iver som går mye lenger enn til det å ta et oppgjør med dette.
Tar jeg feil? Vel, jeg er på vakt….

Et vanskelig valg

Tiden går og tenkemåter endres . Som ungdom omkring 1970 ser en det klart.  Det var skapt et verdensbilde i den kalde krigen hvor vi hadde den såkalte ”frie verden” på den ene siden og de såkalte ”diktaturene” på den andre. Amerikanernes napalmbombekrig i Vietnam gjorde at jeg  aldri mer kunne tro på dette verdensbildet.

I en  hektisk ungdomsperiode var jeg aktivt med i AUF. Omkring 1971 var det en kampanje i Arbeiderpartiet og LO under betegnelsen ”Demokrati i hverdagen”.  Reiulf Steens ville  hindre radikalisering av ungdommen. Men  kampanjen var rettet mot alle og skulle samle opp ideer om en omfattende demokratisering. Det endte da også opp med et program i den retning.

Men så kom EEC-striden. Vi i AUF kunne ikke forstå at Romatraktaten  og kapitalens fire friheter hadde noe til felles med  demokratiet i hverdagen. De fleste ble engasjert i motstanden på forskjellige måter.

Da jeg i partimiljøet forsøkte å reise saken, hette det alltid: ”Vi kan ikke mene noe om dette. Vi må vente på forhandlingsresultatet”. Det kom i januar 1972. Snaue tre måneder senere vedtok Gjøvik-landsmøtet et ja-standpunkt.

Så kan en si at Einar Gerhardsen mildnet motsetningene med sine uttalelser, der han på den ene siden var for norsk medlemskap , men på den andre siden ønsket å holde det store mindretallet i partiet innenfor bevegelsen.

Det bør ses på to vis: For det første betød det mye for nei-seieren i 1972 det utspill han med sin autoritet kom med. Men på den andre siden bygget det på en holdning til politikk som må bli veldig gal. Og den holdningen sier at et parti, en bevegelse er viktigere enn alt;  være seg  arbeiderklassens interesser, folkets interesser og hele nasjonens framtid!

Vi demonstrerte mot EEC på 1. mai i Vennesla. På det tidspunktet var jeg leder for lokallaget i AUF. Jeg ble noe senere sterkt kritisert av en av sønnene til partiets fremste veteran  i kommunen som klaget over at faren hadde blitt dypt såra over spliden. Han hadde   sine erfaringer fra 1920-tallets interne oppgjør.

Selv om jeg brøt med Arbeiderpartiet, så er  det en livsvarig prosess å bryte fullstendig mentalt med dette partiet.  Det følelsesmessige henger etter i forhold til den bevisste tanke som sier at dette partiet ikke kan styrke folkestyret.

Evnen til å sitte stille når store og viktige spørsmål står på dagsorden og la stormene rase forbi, evnen til å bortlede oppmerksomheten fra det som er viktig er  sosialdemokratiets  kjennetegn. De grunnleggende kapitalistiske maktsystemer utfordres ikke, men forsterkes og bevares. Derimot  fremmes det superradikale reformer som ødelegger tradisjonell kulturforståelse  med stor gjennomslagskraft . Familiepolitikken  løsrives fra det naturlige kjønnspolare  og biologiske prinsipp. Det såkalt ”politisk korrekte” kommer i motstrid til alt min mor og far lærte meg. Det som for ganske kort tid siden var selvfølgelig sannhet blir i dag stemplet som den verste fordom!

Arbeiderpartiet  vil gjerne fremstå som et bilde av grundighet og demokrati. Men når viktige spørsmål skal avgjøres er det heller opp-pisking av følelser og hastverk  som råder grunnen. Boka ”Ut  av kurs” av Johanne Åmlid om landsmøtet i 1949 er lærerik lesning.

For en arbeider er  Arbeiderpartiet et bedre parti enn Høyre fordi de umiddelbare sosiale interesser blir vektlagt. Hvis ikke Arbeiderpartiet gjorde det, ville det svekke sitt velgergrunnlag. Men sosialdemokratiet er og blir et redskap for den internasjonale storkapitalismen og står for en kurs hvor disse skal få befeste sin makt gjennom ulike overnasjonale tvangstrøyer som TISA, TTIP og selvsagt EU- systemet som vi bindes til gjennom EØS.  Bindingen til NATO og ”out of area”-politikken, som er i ferd med å forsterke konfliktbilder og som truer verdensfreden, må nevnes.

Jeg skrev flere innlegg her i avisen til støtte for det rød-grønne regjeringsalternativet før valget i 2013. Jeg mener jeg gjorde feil.. Det er mange ting som en kan ha til felles med Arbeiderpartiet. Men det som skiller veier tyngre.

Det er for min del utelukket å stemme på dette partiet  neste år.  Et parti som forplikter  seg som støtteparti  uten en klar og eksplisitt definert  holdning mot den gjeldende NATO-politikk og uten krav til  at EØS-tilpassingen til enhver tid skal kunne være gjenstand for grundig gjennomgang, er det heller  ikke verd å stemme på. I slike prosesser er det som IKKE sies like viktig å legge merke til  som  det som vil stå på et papir.

Det gjelder å få de avgjørende spørsmål opp på dagsorden. Så lenge Arbeiderpartiet har det grunnleggende kosmopolittiske og storkapitalistiske grunnlaget som i dag, kombinert med stor velgeroppslutning, vil det ikke finnes noe reelt alternativ til en høyrekurs. Det er ikke annet å si enn at det er et betydelig dilemma som dagens partikonstellasjoner synes å være uegnet til å løse.

 

Ole Langeland

(Innlegget ble sendt Fædrelandsvennen. Det ble der trykket i forkortet versjon 24. august 2016)